Finansregulatorisk | Videre utredning av bankenes taushetsplikt i finansforetaksloven § 16-2
Finansdepartementets nye oppdrag til Finanstilsynet vil gi et viktig bidrag for å klargjøre hvordan den omfattende informasjonsmengden hos banker og andre finansforetak skal kunne oppbevares og brukes, samtidig som det er helt avgjørende for tilliten til bankene at personvern og hensynet til den enkelte kunde (og ev. deres etterfølgere) veier svært tungt.
Dette nye utredningsoppdraget til Finanstilsynet kommer i kjølvannet av utredningen (gjort av professorene Smith og Borvik) og den etterfølgende høringen om en ny dispensasjonshjemmel for forskningsformål fra finansforetaksloven § 16-2 fra 2024, som Finansdepartementet for tiden har til behandling.
Nedenfor ser vi nærmere på særtrekk ved taushetspliktsregelen i finansforetaksloven § 16-2, og hovedkonklusjonene i Smith og Borviks utredning fra 2024.
Finansforetakenes særlige taushetsplikt
Etter finansforetaksloven § 16-2 «plikter et finansforetak å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til opplysninger om kunders og andres forretningsmessige eller personlige forhold som foretaket mottar under utøvelsen av virksomheten», med mindre foretaket har lovbestemt plikt til, eller er gitt adgang til å gi ut ellers taushetsbelagt informasjon. Det sentrale formålet med taushetspliktsbestemmelsen i finansforetaksloven er å beskytte bankenes kunder, forhindre at kundeopplysninger misbrukes og ivareta det overordnede hensynet til allmennhetens tillit til det enkelte foretaket og finansmarkedet som helhet. Taushetsplikten gjelder uten begrensning i tid, og skiller seg dermed fra reglene for offentlig forvaltning der taushetsplikten i forvaltningsloven som utgangspunkt bortfaller senest etter 60 år.
Finansforetaksloven § 16-2 første ledd siste punktum presiserer at «når særlige hensyn tilsier det, kan Finanstilsynet helt eller delvis opphevet taushetsplikten». Denne unntakshjemmelen gir likevel ikke Finanstilsynet adgang til å pålegge et finansforetak å gi innsyn i arkivene i større grad enn foretaket selv ønsker, og det klare utgangspunktet er at det er finansforetaket selv må søke om å få egen taushetsplikt opphevet. Dette innebærer i praksis at finansforetaket selv må vurdere anmodninger om innsyn i egne arkiver og deretter be Finanstilsynet om å fritas for taushetsplikt i den konkrete saken. Personer eller organisasjoner som ønsker innsyn i finansforetakenes arkiver, kan ikke selv søke Finanstilsynet om at en bank får dispensasjon.
Nærmere om Smith og Borviks utredning av dispensasjon fra taushetsplikten for forskningsformål
Professorene Eivind Smith (UiO) og Bjørnar Borvik (UiB) leverte i juli 2024 en utredning om en ev. dispensasjonshjemmel fra finansforetaks taushetsplikt for forskningsformål. Bakgrunnen for denne utredningen var en henvendelse fra forskningsgruppe som anmodet Finansdepartementet om at det skulle fastsettes et unntak fra finansforetaksloven § 16-2 og åpnes for innsyn i bankenes arkiver i perioden 1940-1950, for å legge til rette for innsyn i og forskning på bankenes rolle i saker under og etter 2. verdenskrig om konfiskering av jødiske eiendeler, og senere tilbakeføring av slike verdier.
I utredningen foreslo Smith og Borvik å innføre en dispensasjonshjemmel blant annet med følgende ordlyd: «Når det finnes rimelig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser, kan Finanstilsynet bestemme at et finansforetak kan gi opplysninger til bruk for forskning om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, og om medvirkning til slike forbrytelser».
Innenfor rammene av deres utredningsoppdrag om utlevering av bankarkivmateriale til forskningsformål, pekte Smith og Borvik på viktige argumenter mot å anbefale en generell begrensning av taushetsplikten i finansforetaksloven § 16-2 etter mønster av reglene som gjelder for den offentlige forvaltningen. Professorene pekte for det første på at en slik begrensning i taushetsplikten ikke bare ville gjøre det mulig å forske på forhold under 2. verdenskrig, men også alt annet som finnes i bankarkiver fra før det aktuelle skjæringspunktet – alle opplysninger om alle bankkunder ville i prinsippet være mulig å be om innsyn i, uavhengig av formålet med innsynet. For det andre viste professorene til at banker og forsikringsforetak som er omfattet av finansforetaksloven er private rettssubjekter, og dermed er også deres arkiver private. Et generelt bortfall av eller begrensinger i taushetsplikten ville ikke automatisk innebære at banker fikk en plikt til å gi tilgang til arkivene eller til bestemte opplysninger der, ettersom innsynsretten etter offentlighetsloven ikke gjelder for private finansforetak. Et tredje, viktig poeng var at norske banker og andre finansforetak er markedsaktører i et system hvor tillit og stabilitet er viktig, og at norske banker kan inngå i konserner som også driver internasjonalt.
Forfatterne viste også til at det falt utenfor deres mandat å foreslå regelendringer som klargjør forholdet mellom taushetsplikten i finansforetaksloven og muligheten for overføring av arkivmateriale av en viss alder til offentlige arkivinstitusjoner, og hvilke regler som skal gjelde om taushetsplikt for og innsynsrett i arkiv som er overført fra finansforetak. Det ble i utredningen bedt om at disse spørsmålene skulle behandles i en bredere utredning, noe som Finansdepartementet nå har gitt Finanstilsynet i oppgave å gjennomføre. I tillegg skal altså utredningen som nå settes i gang av Finanstilsynet vurdere om det er hensiktsmessig med en generell tidsbegrensning for bankenes taushetsplikt – eller om hensynene som ligger bak dagens regel i § 16-2 innebærer at den tidsubegrensede taushetsplikten fortsatt bør gjelde.