Fiskeri og Havbruk | Markedstilgang er avgjørende for norsk sjømatnæring i urolige tider

Island sa nei til EU – hva nå for EØS?

Islandske velgere stemte lørdag 26. august 2026 over hvorvidt regjeringen skulle få mandat til å gjenoppta forhandlinger om EU-medlemskap. Resultatet ble nei, med oppslutning på 52,5 % av stemmene. Utfallet innebærer at Island fortsetter sin tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, sammen med Norge og Liechtenstein.

Island, Norge og Liechtenstein utgjør de tre EFTA-statene i EØS-avtalen, som gir tilgang til EUs indre marked. For norsk sjømatnæring er nettopp markedstilgang en grunnforutsetning for verdiskapingen. I EU-markedet gjelder det både hvitfisk som torsk og hyse, laksefisk og pelagisk villfanget fisk som sild og makrell.

Betydningen av denne markedstilgangen gjenspeiles tydelig i eksporttallene. EU er det klart største eksportmarkedet for norsk sjømat. Norges Sjømatråds årsoppsummering for 2025 viser at Norge eksporterte sjømat for 181,5 milliarder kroner, en økning på 4 % fra året før. Dette utgjorde en ny verdirekord. Laks var klart størst målt i eksportverdi med 124,7 milliarder kroner, etterfulgt av torsk (12,7 milliarder), makrell (8,5 milliarder), ørret (7,4 milliarder) og sild (4,2 milliarder).

Havbruk, hovedsakelig laks og ørret, sto for 73 % av den samlede eksportverdien, mens villfangst utgjorde 27 %. Felles for begge segmentene er at eksporten i stor grad er avhengig av konkurransedyktig adgang til sentrale markeder, særlig i Europa og Asia. En årlig eksportverdi på over 180 milliarder kroner innebærer at selv mindre endringer i markedsadgangen kan få betydelige konsekvenser for norsk sjømatnæring.

Handelen med fisk omfattes imidlertid ikke av EØS-avtalens hoveddel, men reguleres i all hovedsak gjennom gjennom EØS-avtalens protokoll 9 og frihandelsavtalen mellom Norge, supplert med en rekke tollfrie kvoter fremforhandlet i forbindelse med EUs utvidelser.

For hvitfisk som torsk, hyse og sei innebærer protokoll 9 tollfrihet for de fleste produkter, og reduserte tollsatser for enkelte bearbeidede varer.  Dette gjelder imidlertid ikke for laksefisk eller pelagisk fisk. Disse produktene møter dermed ordinær toll supplert med fremforhandlede tollfrie kvoter. Et praktisk eksempel er laks, som til tross for å være Norges største sjømateksportartikkel, ikke innehar tollfri adgang til EU-markedet.

Denne todelte reguleringen gjør norsk sjømatnæring eksponert for endringer i markedsadgangen. Dette gjelder uavhengig om endringer skjer gjennom nye handelsavtaler, endrede kvoteforhandlinger eller gjennom at andre EFTA-stater rokker ved EØS-samarbeidet.

Markedsadgang utenfor EU har også stor betydning for norsk sjømatnæring. Dette illustreres av utviklingen i USA, som i 2025 innførte landspesifikke tollsatser. I første halvår i 2025 forelå det en sterk vekst i eksportutviklingen til USA. Denne eksportverdien falt imidlertid i fjerde kvartal. Norges sjømatråd pekte på de nye tollsatsene som en viktig årsak til den svakere utviklingen. Hvor Norge ble ilagt 15 % toll, fikk Færøyene lavere sats og Island gikk helt klar av ekstratollen. I juli 2026 innførte USA en ny toll på 12,5 % på norske varer, mens Færøyene, Island og Grønland gikk helt klar av denne (SalmonBusiness.com).

Ulike tollsatser bidrar derfor også til å svekke norsk sjømats konkurransekraft utenfor EU. Dette er særlig relevant i møte med Færøyene, som er en betydelig produsent av oppdrettslaks. Bakkafrost som den største lakseprodusenten på Færøyene, slaktet nær 107 000 tonn laks i 2025 (Kyst.no). Samme år sto Færøyene for om lag 5 % av tilbudet av atlantisk laks i USA, mot 17 % for Norge og 52 % for Chile. Selv om produksjonen på Færøyene er betydelig mindre enn den norske, gir lavere toll et konkurransefortrinn i markedet. Et annet eksempel på dette er i møte med Chile, som har tilsvarende tollsats som Norge. Sjømatnæringen i Norge rammes likevel hardere, da norsk eksport til USA omfatter et bredere spekter av produkter (Norges sjømatråd).

Kan utfallet på Island få konsekvenser for EØS-samarbeidet?

Utfallet på Island kan også få indirekte betydning for EUs oppfølging av EØS-avtalen. Et velfungerende indre marked forutsetter at EØS-relevante rettsakter løpende innlemmes i avtalen og gjennomføres i nasjonal rett. Norge og Island har imidlertid et betydelig etterslep i gjennomføringen av slikt regelverk. EU har over tid uttrykt frustrasjon over det som oppfattes som forsinkelser fra norsk side, særlig på energiområdet, selv om ESAs siste måling viser at det gjennomsnittlige etterslepet blant EFTA-statene har gått noe ned.

Når verken Island, Norge eller Liechtenstein har utsikter til EU-medlemskap i overskuelig fremtid, kan EU få økt oppmerksomhet på at EØS-avtalen etterleves og fungerer etter hensikten. I den sammenheng kan EU i større grad se markedsadgang på enkeltområder, herunder for fiskeriprodukter, i sammenheng med EFTA-statenes gjennomføring av EØS-relevant regelverk på andre områder.

BAHR mener

Sjømat er Norges nest største eksportnæring og er i tillegg en distriktsnæring som bidrar til spredt bosetting, som er av betydning for å sikre våre geopolitiske interesser. Det bør ha høy prioritet for norske myndigheter å sikre at denne næringen har så gode rammebetingelser som mulig i urolige tider. På andre områder ser vi en utvikling hvor EU beveger seg i proteksjonistisk retning, og forholdet til EFTA landene kan komme i skyggen av stormaktsrivalisering med USA og Kina.

Markedstilgangen for norsk fisk hviler ikke direkte på at EØS-avtalens øvrige forpliktelser oppfylles. Det er likevel grunn til å følge utviklingen tett. For det første kan en mer krevende relasjon mellom EU og EFTA-statene prege den generelle oppfatningen av hverandre, og kanskje derfor de årlige forhandlingene mellom Norge og EU om kvoter for delte bestander og gjensidig adgang til farvann. For det andre kan et EU som ønsker å demonstrere fasthet overfor EFTA-statene også bli mindre imøtekommende i fremtidige forhandlinger om tollfrie kvoter og markedsadgang for sjømat, som reforhandles jevnlig utenfor selve EØS-avtalen.

For det tredje aktualiserer utviklingen spørsmålet om EØS-avtalens fremtidige innretning. Dersom EU ønsker en strengere oppfølging av EFTA-statenes forpliktelser, kan dette på lengre sikt også påvirke rammene rundt de ordningene sjømatnæringen i dag nyter godt av utenfor avtalens kjerneområde.

Islands avstemming illustrerer uansett at markedstilgang for norsk sjømat ikke er en selvfølge, men et resultat av overnasjonale avtaler som avgjør konkurransevilkårene for både hvit, pelagisk og laksefisk. Endringer i dette samspillet, enten som følge av politiske veivalg i naboland eller en strengere håndhevingspraksis fra EU, kan derfor tenkes å få konsekvenser for norsk sjømatnæring.

For næringsaktører innebærer dette at det er grunn til å følge både de årlige kvoteforhandlingene og den generelle EØS-utviklingen i tiden fremover, ettersom endringer i tollfrie kvoter og markedsadgang typisk varsles og forhandles i forkant.