HR-2019-1577-U: Ankeutvalget bekrefter restriktiv linje for norsk jurisdiksjon i internasjonale saksforhold

Ankeutvalget konkluderte i kjennelse 19. august 2019 med at et gruppesøksmål i et internasjonalt forhold måtte avvises da Oslo tingrett ikke har stedlig domsmyndighet etter Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3. Bestemmelsen gir domsmyndighet til de domstoler «der skaden ble voldt eller oppsto, eller der dette kan komme til å skje».

Bakgrunnen for gruppesøksmålet mot HSBC er anførsler om at et antall personer skal ha blitt bedratt av selskapet Oslo Direct Consulting, som skal ha utgitt seg for å formidle lån i HSBC ved å bruke HSBCs navn og logo. Saksøkerne gjør gjeldende at HSBC har opptrådt uaktsomt ved manglende kontroll- og sikkerhetsrutiner.

Spørsmålet for ankeutvalget var hvor skaden har oppstått. Etter Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 kan søksmål om erstatning utenfor kontraktsforhold anlegges ved domstolen for det sted der skaden ble voldt eller oppsto, eller der dette kan komme til å skje. Denne bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at sak må reises hvor saksøkte er hjemmehørende i artikkel 2 nr. 1. Ankeutvalget la vekt på at saksøkerne ikke hadde anført at de uaktsomme handlingene eller unnlatelsene skal være begått i Norge, eller anført noe som på rimelig vis gjør det forutsigbart for HSBC at andre skulle misbruke bankens firmanavn, logo med videre i et svindelforsøk som fører til at skadevirkninger oppstår i Oslo. Ankeutvalget bekreftet at et viktig hensyn er saksøktes forutberegnelighet med hensyn til hvor sak kan reises. HSBC har ingen virksomhet rettet mot det norske markedet. Ankeutvalget påpekte at det alltid vil være en risiko for svindelforsøk ved misbruk av kjente firmanavn overalt i verden, men at dette ikke medfører at kjente selskaper må regne med å bli saksøkt av skadelidte hvor som helst der svindlere lykkes. Det var ikke anført konkrete forhold som skulle gjøre slik svindel med skadevirkninger i Oslo forutsigbart for HSBC. Ankeutvalget konkluderte derfor at en slik tolkning ville «utvanne» artikkel 5 nr. 3 i Luganokonvensjonen, og understreket at EU-domstolens praksis tvert i mot tilsier at bestemmelsen skal tolkes strengt. Saken ble derfor avvist.

Ankeutvalgets avgjørelse illustrerer at norske domstoler er restriktive til å ta jurisdiksjon i internasjonale saksforhold hvor tilknytningen til Norge er svak, selv om enkelte forhold knytter saken til Norge. Dette er i tråd med tidligere rettspraksis.