Nye regler om register over reelle rettighetshavere – hvilke plikter vil gjelde fra 1. november 2021?

Kort om loven og hvem den gjelder for

Lov om register over reelle rettighetshavere gjelder for alle juridiske personer, enheter og andre sammenslutninger som driver virksomhet eller er registrert i Norge, med mindre de uttrykkelig er unntatt i forskriften («registreringspliktige»). Loven gjelder også for forvaltere av utenlandske truster og lignende juridiske arrangementer som driver virksomhet i Norge. Med «reell rettighetshaver» menes en fysisk person som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person, arrangement, enhet eller annen sammenslutning.

Loven skal bidra til at foretak som er underlagt hvitvaskingsloven («rapporteringspliktige»), myndighetene og andre skal få tilgang til opplysninger om eierskap og kontroll over de registreringspliktige. Registeret skal være tilgjengelig for alle, og det vil føres av Brønnøysundregistrene. Registrerte opplysninger i registeret skal være tilgjengelig i minst ti år etter at opplysningene ble endret eller den registreringspliktige har opphørt eller avsluttet sin virksomhet i Norge.

Foretak som er rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven har en plikt til å innhente informasjon om sine kunders reelle rettighetshavere. Registeret vil bidra til en forenkling av de rapporteringspliktiges arbeid med innhenting av slike opplysninger. Men det er viktig å være klar over at registeret ikke har «negativ troverdighet» i den forstand at opplysninger som ikke er registrert, lovlig kan ses bort fra. I tillegg er kriteriene for identifisering av reelle rettighetshavere etter den nye forskriften annerledes enn etter hvitvaskingsloven (se nærmere nedenfor), slik at rapporteringspliktige ikke vil kunne bygge utelukkende på informasjonen det nye registeret gir i forbindelse med etterlevelse av hvitvaskingsregelverket.

Sentrale plikter som vil gjelde fra 1. november 2021

Når hele loven har trådt i kraft vil alle registreringspliktige, få en plikt til å:

• (i) identifisere sine reelle rettighetshavere,
• (ii) innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere, og
• (iii) registrere disse opplysningene.

Plikt (i) og (ii) trer i kraft 1. november, mens ikrafttredelsestidspunktet for plikt (iii) og reglene om registeret foreløpig er uavklart.

Fra og med 1. november 2021 skal registreringspliktige innhente følgende opplysninger om reelle rettighetshavere:

• Navn,
• fødselsnummer eller D-nummer,
• bostedsland, og
• statsborgerskap.

Opplysningene skal lagres internt hos den registreringspliktige. I tillegg til lagring av opplysningene om den reelle rettighetshaveren, skal det også lagres informasjon om fremgangsmåten for å identifisere den reelle rettighetshaveren. Dette vil være opplysninger om grunnlaget for at de fysiske personene er reelle rettighetshavere, og på hvilken måte de er det, for eksempel om posisjonen innehas direkte eller indirekte, gjennom enighet eller avtale eller på annen måte.

Opplysningene skal holdes løpende oppdatert. Ved utskiftning av reelle rettighetshavere eller andre endringer som medfører at innhentede opplysninger ikke lenger stemmer, skal opplysningene oppdateres internt.

Hva er nytt med forskriften som ble fastsatt 21. juni 2021?

En rekke av reglene i loven forutsetter utfyllende forskrifter, og det har vært usikkerhet rundt innholdet i flere av reglene. Forskriften som ble vedtatt 21. juni 2021 oppklarer noen av disse usikkerhetene, men har også blitt kritisert for å avvike fra innstillingen fra Finanskomiteen (Innst. 143 L (2018-2019)) da loven ble vedtatt. Finanskomiteens saksordfører har derfor tatt til orde for at forskriften bør avløses av en ny, forbedret forskrift. Det gjenstår å se om regjeringsskiftet vil ha en innvirkning på forskriftens innhold og ikrafttredelse.

Kriteriene for å identifisere reelle rettighetshavere

Definisjonen av reell rettighetshaver i lov om register over reelle rettighetshavere er lik som definisjonen i hvitvaskingsloven. Kriteriene for identifisering som er presisert i den nye forskriften, samsvarer likevel ikke med kriteriene for identifisering etter hvitvaskingsloven på alle punkter (dette til tross for at det i lov om register over reelle rettighetshavere heter at kriteriene i hvitvaskingsloven gjelder ved identifiseringen). Bakgrunnen for dette er at lov om register over reelle rettighetshavere skal være enklere å forholde seg til, da den også retter seg mot ikke-profesjonelle juridiske personer uten særlig kompetanse og ressurser.

Kriteriene for identifisering av reelle rettighetshavere i de to lovene skiller seg for eksempel ved at:

• Tilnærmingen til «indirekte kontroll», det vil si der det er flere ledd i eierstrukturen, er ulik:
  • Etter hvitvaskingsloven er det tilstrekkelig at personen eier eller kontrollerer mer enn 25% av henholdsvis eierandeler eller stemmer i hvert ledd.
  • Etter forskriften forutsetter «indirekte kontroll» at personen kontrollerer minst halvparten av stemmerettighetene i hvert ledd.
• Reglene om konsolidering av interesser og rettigheter er mer skjønnsmessige i forskriften:
  • Etter hvitvaskingsloven skal man konsolidere personens interesser og rettigheter med interessene og rettighetene til «nære familiemedlemmer».
  • Etter den nye forskriften gjelder ikke denne regelen, men for personer som samarbeider kan «enighet eller avtale, formell eller uformell» være grunnlag for konsolidering. Til sammenligning kan man etter hvitvaskingsloven være reell rettighetshaver på grunn av «avtale». Forskriften synes dermed å legge opp til at det skal foretas en bredere og mer skjønnsmessig vurdering av samarbeidet enn etter hvitvaskingsloven.

Det er ikke uten videre gitt at ønsket om forenkling oppnås ved disse grepene. For rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven vil det å måtte forholde seg til to ulike regelverk være en kompliserende faktor, og de avvikende kriteriene for identifisering av reelle rettighetshavere vil også redusere nytteverdien av registeret for de rapporteringspliktige. Etter vårt syn ville det vært mer hensiktsmessig om kriteriene for identifisering av reelle rettighetshavere i hvitvaskingsloven og den nye forskriften var harmoniserte.

Unntak for historiske opplysninger som fremgår av andre offentlige registre

Opplysninger som er innhentet fra andre offentlige registre, og som er tilgjengelige i disse registrene i like lang tid som er påkrevd etter forskriften, behøver ikke å lagres og tilgjengeliggjøres i registeret over reelle rettighetshavere. Dette medfører at opplysninger som er tilgjengelige i et annet register, ikke nødvendigvis vil dukke opp i registeret over reelle rettighetshavere.

Unntak for NUF-er

Forskriften inneholder et unntak fra registreringsplikten for norskregistrerte utenlandsk foretak (NUF-er), forutsatt at NUF-et har registrert opplysninger om reelle rettighetshavere i et register i utlandet og at NUF-et er underlagt registreringsplikt i en annen EØS-stat. For en rapporteringspliktig under hvitvaskingsloven vil en henvisning til et register i utlandet vanskeliggjøre tilgangen på de relevante opplysningene.

Unntak for børsnoterte selskaper

Selskaper som er opptatt til handel på regulert marked i EØS-stat (børsnoterte selskaper), er unntatt fra plikten til å identifisere sine reelle rettighetshavere, innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere og registrere disse opplysningene. En kuriositet i den forbindelse, er at innstillingen vedtatt av Finanskomiteen viste til at loven skulle «gjelde uavhengig av selskapsform og hvordan selskapene eies, og den må omfatte børsnoterte selskaper» (Innst. 143 L (2018-2019)).

Unntaket i forskriften synes likevel å være i tråd med løsningen valgt av andre EØS-stater for sine registre over reelle rettighetshavere, og har sin bakgrunn i at det i definisjonen av reell rettighetshaver i EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv er gjort unntak for selskaper som er opptatt til handel på regulert marked i EØS-stat.

Finansdepartementet viser til at det ikke bør gjelde en særnorsk plikt for selskaper som er børsnotert i Norge til å identifisere og innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere og til å registrere disse opplysningene. En slik plikt vil kunne være ressurskrevende, da det i en del børsnoterte selskaper kan være stadige utskiftninger av reelle rettighetshavere og selskapenes oversikt over sine reelle rettighetshavere skal være løpende oppdatert. En slik særnorsk plikt vil kunne påvirke hvor attraktivt det er å børsnotere seg i Norge, og dermed også virke konkurransevridende.

Videre peker Finansdepartementet på at en plikt til å identifisere og innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere og til å registrere disse opplysningene vil være unødvendig ved siden av reglene om flagging som allerede gjelder for børsnoterte selskaper.

Unntaket for børsnoterte selskaper er likevel ikke en av bestemmelsene som vil tre i kraft 1. november 2021, da det er plassert i forskriftens kapittel 4 (se nærmere nedenfor om hvilke deler av forskriften som vil tre i kraft 1. november). Hvis forskriften tas bokstavelig, vil børsnoterte selskaper fra 1. november få en plikt til å identifisere sine reelle rettighetshavere og til å innhente opplysninger om disse, men gode grunner tilsier at dette ikke er tilsiktet.

Vi mener at det er uheldig at unntaket for børsnoterte selskaper ikke vil tre i kraft 1. november, og at Finansdepartementet bør fastsette en endringsforskrift, slik at unntaket for børsnoterte selskaper trer i kraft samtidig som forskriftens kapittel 1 og 2, eller så fort som mulig etter det.

Hvilke deler av loven og forskriften som vil tre i kraft 1. november 2021

Lovens §§ 1 til 7 og 15, herunder hjemmelen for straff for overtredelser av loven, og forskriftens kapittel 1 og 2 vil tre i kraft 1. november 2021. Det er rimelig å anta at resten av loven og forskriften vil tre i kraft når registeret over reelle rettighetshavere opprettes i Brønnøysundregistrene. Det er foreløpig ikke kjent når det vil skje.