For at målene skulle nås i størst mulig grad, ble det besluttet at loven skulle evalueres. Evalueringen forelå i 2013 og kan leses her. På bakgrunn av evalueringen sendte Justis- og beredskapsdepartementet i juli 2018 forslag til endringer i tvisteloven ut til høring (Snr. 18/3837).

Utvalgte hovedpunkter

Saksforberedelse og hovedforhandling i allmennprosessen

Punkt 4.1 Rettens angivelse av fristers avslutning

I dag er fristene i tvisteloven gjennomgående angitt ved antall dager, uker eller måneder, og partene må selv regne seg frem til hvilken kalenderdag fristene utløper. Forslaget er at retten heller skal angi en bestemt fristdato.

Punkt 4.2 Avslutning av saksforberedelsen og sluttinnlegg

Tidspunktet for når saksforberedelsen skal avsluttes og sluttinnlegget inngis, er i dag sammenfallende. Forslaget er at saksforberedelsen i stedet skal avsluttes tre uker før hovedforhandlingen, og sluttinnlegget inngis senest to uker før hovedforhandlingen.

Punkt 4.3 Oppnevning av juridisk kyndige meddommere

En fagkyndig meddommer kan bare oppnevnes dersom hensynet til forsvarlig behandling tilsier det, og juridisk fagkyndige bare hvis partene har foreslått samme person, jf. tvisteloven § 9-12 tredje ledd. For juridisk kyndige foreslås at disse skal oppnevnes dersom partene har avtalt det, og at den kyndige skal velges etter forslag fra partene med mindre retten finner det åpenbart urimelig. Formålet med endringen er at domstolene i større grad skal være et reelt alternativ til voldgift i store og komplekse kommersielle saker.

BAHR mener

Det er en forbedring og klargjøring at retten fastsetter fristen til en konkret kalenderdag. Dette vil gjøre det enklere å unngå fristoversittelser. Det er også et godt forslag at tidspunktet for avslutning av saksforberedelse settes forut for inngivelse av sluttinnlegget. Dette vil redusere risikoen for at saksforberedelsen i praksis fortsetter helt opptil hovedforhandlingen og bevisbildet beveger seg til det siste. Den foreslåtte ordningen er allerede praksis i mange større kommersielle tvister.

Forslaget om oppnevning av juridisk kyndige meddommere er interessant, men vi er usikre på det reelle behovet. Norske dommere holder jevnt over høyt faglig nivå, og må uansett forventes å beherske eget fagområde. Det er også en fare for at slike meddommere i stedet kan drive kostnadene opp. Etter vår erfaring er det sjeldent at punktum i større kommersielle saker settes etter dom i tingretten. Med mindre partene også har avtalt å fraskrive seg ankeretten (som i praksis gjøres svært sjeldent), er det derfor stor sannsynlighet for at saken vil fortsette til lagmannsretten.

Sakskostnadsreglene

Punkt 6.2 Kostnadsbegrensninger i saker med lav tvistesum

I saker etter allmennprosessen er det ingen øvre grense for erstatning for sakskostnader. Departementets vurdering er at det kan være hensiktsmessig å innføre en slik grense, slik at det ikke kan kreves erstattet sakskostnader som er høyere enn 40 % av tvistesummen dersom tvistesummen er lavere enn et gitt beløp, for eksempel 500 000 kroner.

Punkt 6.3 Rettens overprøving etter tvisteloven § 20-5 fjerde ledd

For å nå formålet om at kostnadsnivået skal være proporsjonalt, foreslår departementet flere endringer i reglene om sakskostnader Blant annet foreslås å fjerne regelen om varsling for å sette ned sakskostnadsoppgaven og heller kreve begrunnelse samtidig med at kostnadsoppgaven fremlegges, eller at retten ved behov skal ta opp sakskostnadskravene ved sakens avslutning.

BAHR mener

Det er positivt at det foreslås tiltak for å begrense kostnadene. Samtidig er det til begrenset hjelp for partene at domstolene reduserer den vinnende partens sakskostnader når saken er ferdig i instansen. Etter vårt syn bør departementet også vurdere om gevinsten kan være større ved å sette inn tiltak allerede fra starten av saksforberedelsen, for eksempel ved mer aktiv dommerstyring for å spisse saken. Det konkrete forslaget om kostnadsbegrensning i saker med lav tvistesum får også et snevert virkeområde hvis kostnadsbegrensningen for erstatning for sakskostnader kun skal gjelde opp til 500 000 kroner, hvis terskelen for småkravprosess samtidig heves til 250 000 kroner. Disse forslagene bør ses i sammenheng. Gitt ankesum på 250 000 kroner, vil det være mer formålstjenlig om kostnadsbegrensningen settes til tvistesum opp til 750 000 eller 1 000 000 kroner. Taket på 40 % fremstår også som høyt. I verste fall vil det innebære at advokatene til sammen har lagt beslag på 80 % av verdien tvisten gjelder.

Det er fornuftig at varslingsregelen fjernes slik at det blir mindre tungvint å overprøve kostnadsoppgaven, så lenge kontradiksjon sikres ved hovedforhandlingens avslutning. Å kreve begrunnelse ved fremleggelse vil gi bedre grunnlag for kontradiksjon rundt kostnadene. Samlet kan dette være gode virkemidler for å øke intensiteten i prøvingen. Men det er også viktig at dommerne er seg bevisst de verktøyene som loven allerede har, og i større grad benytter disse enn det som blir gjort i dag.

Regler om overprøving og om ankeinstansen

Flere av bestemmelsene i høringsforslaget tar sikte på å gjøre saksbehandlingen i lagmannsretten mer effektiv.

Punkt 7.3 Aktiv saksstyring og konsentrasjon i lagmannsretten

Ankeforhandlingene bærer fortsatt mye preg av full omprøving av tingrettens dom. Det foreslås derfor at reglene om saksstyring og konsentrasjon i ankebehandlingen bør fremgå med ytterligere klarhet. Det foreslås enten at de nevnte reglene i tvisteloven § 9-4 gjentas i tvisteloven § 29-14, som et nytt ledd, eller får en egen bestemmelse, for eksempel i en ny § 29-14 A.

Punkt 7.4 Ankesummen

Det foreslås videre at ankesummen heves til minst 250 000 kroner. Det antas å medføre en nedgang i antall saker til behandling, samt bidra til å redusere saksbehandlingstiden i lagmannsrettene. Det vil fortsatt være adgang til å gi samtykke til å fremme anker i saker hvor ankegjenstandens verdi er lavere enn ankesummen.

Punkt 7.5 Adgangen til å nekte anke fremmet

Departementet vil ikke i denne omgang foreslå konkrete endringer i regelen om adgangen til å nekte anke fremmet til lagmannsretten, selv om det antas at dette bør vurderes nærmere. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om ankesilingsadgang.

BAHR mener

Tvistelovens regler om saksstyring og konsentrasjon i ankebehandlingen er viktige regler for å gjøre behandlingen av saken i lagmannsretten mer effektiv. Vi er imidlertid tvilende til hvorvidt forslaget om å innta reglene i tvisteloven § 9-4 i lovens kapittel 29, er egnet til å oppnå dette formålet. Det er snarere dommernes og advokatenes manglende bevissthet om reglene og fokus på overprøving (ikke omprøving) under saksforberedelsen og ankeforhandlingen som krever en endring.

Forslaget om å heve ankesummen til 250 000 kroner er et fornuftig forslag for å redusere antall saker i lagmannsrettene og også gi partene en raskere og billigere avklaring i saker med tvistegjenstand med lavere formuesverdi. Etter vårt syn burde departementet vurdert å heve grensen ytterligere.

Videre bør det etter vårt syn vurderes nærmere hvorvidt terskelen for å nekte anke fremmet til lagmannsretten bør senkes. En utvidet bruk av ankenektingen vil ha en reell effektiviseringsgevinst for lagmannsrettene, i tillegg til at det vil gi partene en raskere og billigere avklaring. Dette må ses i sammenheng med den nå vedtatte prøveordning for opptak og gjenbruk av forklaringer i norske domstoler, som vil styrke lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag ved ankeprøvingen. Les vårt nyhetsbrev om dette temaet her.