Ocean | Høyesterett enstemmig i plenum: Utenlandsk rederi hadde ikke rett til å fangste snøkrabbe på norsk kontinentalsokkel utenfor Svalbard

Fangst av snøkrabbe er i utgangspunktet forbudt etter norsk rett og krever særskilt tillatelse (tidligere dispensasjon) fra norske myndigheter. Saken gjaldt gyldigheten av vedtak om ikke å gi et latvisk rederi dispensasjon til å fangste snøkrabbe på den norske kontinentalsokkelen.

Søknaden om dispensasjon ble avslått først av Fiskeridirektoratet, og deretter Nærings- og fiskeridepartementet etter klage. Begge avslag var begrunnet i at det etter norske regler kun er norske fartøy og selskaper som kan få tillatelse til å fangste snøkrabbe på kontinentalsokkelen.

Rederiet reiste sak om ugyldighet av vedtaket, ettersom de mente at Svalbardtraktaten også måtte få anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Staten mente på sin side at Svalbardtraktaten kun gir traktatparter rettigheter til å fangste snøkrabbe innenfor grensen på 12 nautiske mil fra grunnlinjene rundt Svalbard.

Det sentrale spørsmål for Høyesterett var om bestemmelsene om likebehandling av traktatstatenes borgere og foretak i traktaten artikkel 2 og artikkel 3 gjelder på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard, da traktatparter innenfor det gjeldende geografiske området gis lik rett til fiske og fangst som norske borgere.

Forløperen til plenumssaken var en straffesak mot ankende part, som ble avgjort ved Høyesteretts storkammerdom HR-2019-282-S. Spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde ble den gang ikke behandlet av Høyesterett; HR-2019-282-S forutsatte at spørsmålet måtte reises i en sivil sak.

I plenumssaken (HR-2023-491-P) tok Høyesterett i sin vurdering utgangspunkt i Svalbardtraktatens artikkel 1. Etter denne anerkjenner traktatpartene Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen på de vilkårene som er nedfelt i traktaten. I sin myndighetsutøvelse plikter Norge imidlertid å respektere de rettigheter som traktatstatenes borgere er sikret gjennom traktatens bestemmelser.

Høyesterett tolket Svalbardtraktaten i lys av folkerettens regler og prinsipper for traktattolkning (Wien-konvensjonen som gir uttrykk for folkerettslig sedvane), inkludert rettspraksis fra den internasjonale domstolen (ICJ). Blant annet kom Høyesterett til at «territorial waters» ikke måtte fortolkes dynamisk, slik anført av rederiet, selv om ICJ i dom 18. desember 1978 Hellas mot Tyrkia hadde kommet til at «territorial status» skulle tolkes dynamisk. Høyesterett mente at «territorial status» i motsetning til «territorial waters», er en åpen formulering som etter sitt innhold er egnet til å fange opp en rettsutvikling. Videre talte heller ikke traktatens gjenstand og formål for at ordlyden måtte tolkes videre enn det som fulgte av en ren ordlydsfortolkning. Generelt gir dommen en grundig redegjørelse for reglene for traktattolkning og vil kunne være retningsgivende fremover.

Oppsummert kom Høyesterett til at ordlyden i Svalbardtraktaten talte for at «territorial waters» måtte forstås slik at Svalbardtraktaten kun gir traktatparter rettigheter til å fangste snøkrabbe innenfor grensen på 12 nautiske mil fra grunnlinjene rundt Svalbard (sjøterritoriet). Høyesterett kom også til at ordlyden i Svalbardtraktaten ikke åpner for en utvidende eller analogisk tolkning som kan gi likebehandlingsregelen i artikkel 2 anvendelse på kontinentalsokkelen utenfor Svalbard. Høyesterett legger i tillegg til grunn at det ikke har skjedd noen folkerettslig utvikling som gjør at begrepet «territorial waters» i dag også omfatter områdene utenfor sjøterritoriet. Tvert imot mener Høyesterett at det følger av havrettskonvensjonen artikkel 2 at dette området er et geografisk avgrenset sjøområde, som omfatter indre farvann og sjøterritoriet (og kun det).

Konsekvensen av at likebehandlingsregelen i artikkel 2 ikke gjelder på kontinentalsokkelen, er at Norge har større rettigheter på kontinentalsokkelen enn i Svalbards indre farvann og sjøterritorium, hvor traktapartene skal behandles likt.

I forbindelse med Snøkrabbesaken, pågår det samtidig en voldgiftssak som er reist av ankende part og dets eier mot Norge ved Det internasjonale senteret for løsning av investeringstvister (ICSID) og det er per i dag ikke avsagt dom. Voldgiftssaken gjelder konkret krav om erstatning mot den norske stat, men Svalbardtraktatens anvendelsesområde er et spørsmål retten vil måtte ta stilling til.

Det gjenstår også å se om ankende part vil vurdere å ta opp saken og tolkningen av Svalbardtraktaten for folkerettsdomstolen ICJ direkte.