Tvisteløsning – Uke 10-14 | Avgjørelser i Høyesterett
HR-2026-549-A
Tre meglerhus hadde etablert indre selskaper med nøkkelmedarbeidere som stille deltakere. Organiseringen var begrunnet i et ønske om at nøkkelmedarbeiderne skulle bære økonomisk risiko, at arbeidsavtalene ikke lenger skulle reguleres av arbeidsmiljøloven, og at skattekostnader skulle reduseres. Ordningen var klarert med Skatteetaten. Finanstilsynet påla likevel meglerhusene å avvikle strukturen under henvisning til at den var i strid med verdipapirhandelloven og lov om alternative investeringsfond. Spørsmålet for Høyesterett var om bruken av indre selskap var forenlig med disse lovene. Høyesterett forkastet enstemmig statens anke. Ettersom et indre selskap ikke er et selvstendig rettssubjekt og ikke opptrer utad, innebærer etableringen verken at meglerhusene har endret selskapsform eller at de indre selskapene driver konsesjonspliktig virksomhet uten tillatelse. Det er fortsatt meglerhusene som yter investeringstjenester og forvalter fond. Det forelå derfor ikke hjemmel for å pålegge meglerhusene å endre organisering, og Finanstilsynets vedtak ble kjent ugyldig.
Relevans: Dommen klargjør rettsvirkningene av foretaksformen indre selskap og forholdet til finansregulatorisk lovgivning.
HR-2026-707-A
Saken gjaldt fastsettelse av skatt ved skjønn etter skatteloven § 13-1 i et tilfelle der et selskap hadde lånt mer fra sitt utenlandske morselskap enn det kunne ha lånt fra uavhengige långivere, såkalt tynn kapitalisering. Oljeskattekontoret fattet et vedtak i 2022 som innebar en skatteøkning på ca. 243 millioner kroner, noe selskapet bestred. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var hvilke rettslige normer som gjelder for skjønnsfastsettelsen etter § 13-1 tredje ledd. Høyesterett kom enstemmig til at skjønnsfastsettelse etter § 13-1 tredje ledd må baseres på en nettovurdering, der det tas hensyn til både skattereduserende og skatteøkende effekter av interessefellesskapet. Det kan altså skje justeringer av enkeltvilkår til skattyters gunst, så lenge nettoeffekten er en økning i skattbar formue eller inntekt. Høyesterett fant at ordlyden i § 13-1 tredje ledd er helt generell, men at forarbeidene gir klar støtte for at vurderingen skal være basert på den enkelte transaksjon eller flere transaksjoner sett i sammenheng, og ikke på de enkelte delene eller vilkårene isolert. Høyesterett understreket at bestemmelsen ikke har et pønalt formål, slik at en skattyter som rammes av § 13-1 første ledd ikke skal komme dårligere ut enn om interessefellesskapet tenkes bort. Statens anke ble forkastet.
Relevans: Dommen avklarer at skjønnsfastsettelse etter skatteloven § 13-1 tredje ledd skal bygge på en nettovurdering av den enkelte transaksjonen eller flere transaksjoner med nær sammenheng, og er dermed sentral for den skattemessige bedømmelsen av konserninterne transaksjoner.
HR-2026-705-U
Saken gjaldt en patenthaver som saksøkte to konkurrenter for inngrep i patenter knyttet til en innretning for å kontrollere innstrømning av fluider i petroleumsbrønner. Saksøkte fremsatte et subsidiært motkrav om ugyldighet, men tingretten tok ikke stilling til dette da saksøkte ble frifunnet for inngrep. Spørsmålet for Høyesterett var om motkravet måtte anses «frafalt» etter tvisteloven § 18-4, og om det kunne fremmes i ankesaken når tingretten ikke hadde «avgjort» det, jf. § 29-4 første ledd. Ankeutvalget forkastet anken enstemmig og fastslo at et subsidiært motkrav ikke anses frafalt, og at det likevel må anses «avgjort» av tingretten, slik at det kan fremmes i lagmannsretten. Det er ikke i strid med patentloven § 61, tvisteloven eller alminnelige sivilprosessuelle prinsipper at saksøkte gjør et slikt motkrav subsidiært. Disposisjonsprinsippet tilsier at retten ikke trenger å ta stilling til motkravet dersom den prinsipale frifinnelsespåstanden fører frem.
Relevans: Kjennelsen har praktisk betydning for utformingen av påstander i patentsaker.