Tvisteløsning – Uke 41-44 | Avgjørelser i Høyesterett

 HR-2026-2227-A

Saken gjaldt spørsmål om en prosjektleder hadde særlig uavhengig stilling, og dermed var unntatt fra arbeidstidsbestemmelsene, herunder rett til overtidsbetaling, etter arbeidsmiljølovens § 10-12 andre ledd. Høyesterett vurderte hvordan unntaket for «særlig uavhengig stilling» nærmere skal forstås. Dommen gir både generelle retningslinjer om dette og en konkret vurdering av den aktuelle stilingen.

Høyesterett presiserte at ordlyden og forarbeidene til § 10-12 andre ledd trekker i retning av at bestemmelsen er en snever unntaksregel. For at unntaket skal komme til anvendelse, må stillingen innebære «tydelig og åpenbar uavhengighet». Det er sentralt om arbeidstakeren har stor frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktene for arbeidet. Vurderingen må være konkret, og ta hensyn til alle rammevilkår – også ytre forhold som prosjektfrister og kundekrav.

I motsetning til de tidligere instansene, kom Høyesterett til at prosjektlederen ikke hadde vært ansatt i en «særlig uavhengig stilling». Prosjektlederen hadde riktignok stor frihet til å styre arbeidsoppgavene og avgjøre hvordan arbeidet skulle utføres, men han hadde begrenset kontroll over arbeidsmengden og kunne ikke fritt bestemme når arbeidet skulle gjøres. At prosjektlederen måtte be om avspasering talte også mot at han reelt sett styrte egen arbeidstid. Arbeidsavtalens punkt om at han ikke hadde krav på overtidsbetaling, var derfor i strid med arbeidsmiljøloven § 10-6. Lagmannsrettens dom ble opphevet.

Torsdag 5. november kl. 11.00 går arbeidsrettsgruppen til BAHR gjennom dommen hos våre kontorer på Tjuvholmen og lanserer BAHRs compliance-modell for særlig uavhengige stillinger. Seminaret passer for HR, jurister og ledere, og avsluttes med lunsj.

Les mer og meld deg på her: https://bahr.no/arrangementer/arbeidsliv-ny-dom-fra-hoyesterett-om-saerlig-uavhengig-stilling-er-din-virksomhet-compliant

Relevans: Dommen klargjør vurderingstemaet for «særlig uavhengig stilling» etter arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd.

 HR-2026-2225-A

Saken gjaldt domstolenes kompetanse ved prøving av vedtak om fordeling av deltakerandeler i Breidablikk-feltet i Nordsjøen.

Olje- og energidepartementet (nå Energidepartementet) traff i 2021 vedtak om fordeling av deltakerandeler i Breidablikk-feltet etter petroleumsloven § 4-7 andre ledd. Fordelingen tok blant annet utgangspunkt i en tidligere avtale mellom de samme rettighetshaverne om det nærliggende Grane-feltet. Begge feltene omfatter den geologiske strukturen betegnet som «F», og et sentralt spørsmål var om det forelå geologisk kommunikasjon mellom F-strukturen og hovedstrukturen i Breidablikk-feltet. Departementet konkluderte med at slik kommunikasjon ikke forelå, og fordelte deltakerandelene på dette grunnlaget.

Spørsmålet for Høyesterett var om domstolene kan overprøve departementets vurdering av om det er kommunikasjon mellom strukturene. Både tingretten og lagmannsretten kom til at domstolene ikke kan prøve denne vurderingen.

Utgangspunktet er at domstolene kan prøve det faktiske grunnlaget for forvaltningsvedtak, også der prøvingen forutsetter at domstolene tar stilling til kompliserte faglige spørsmål. Høyesterett kom likevel til at de aktuelle bestemmelsene i petroleumsloven må forstås slik at domstolene ikke kan prøve vurderinger av faktiske forhold som inngår i de petroleumsfaglige vurderingene som lå til grunn for departementets konklusjon – selv om spørsmålet i denne saken oppsto som ledd i anvendelsen av en avtale mellom private parter.

Avgjørelsen er avsagt under dissens. Én dommer mente at domstolenes prøvingsrett ikke var begrenset.

Relevans: Avgjørelsen gir veiledning i adgangen til å begrense domstolenes prøving av forvaltningsvedtak med hjemmel i petroleumsloven.

 HR-2026-2260-A

Saken gjaldt krav om dekning av advokatutgifter påløpt før søksmål i en sak om personskade etter en bilulykke. Det var rettskraftig avgjort av tingretten at det ikke forelå årsakssammenheng mellom bilulykken og saksøkerens helseplager. Spørsmålet for Høyesterett var om forsikringsselskapet likevel kunne holdes ansvarlig for advokatutgiftene.

Høyesteretts flertall slo fast at utgifter til juridisk bistand før saksanlegg skal behandles på lik linje med andre tapsposter etter skadeserstatningsloven § 3-1. Erstatning forutsetter dermed årsakssammenheng både mellom ulykken og den påberopte personskaden, og mellom personskaden og utgiftene. Når ulykken ikke hadde forårsaket helseplagene, kunne heller ikke advokatutgiftene erstattes som et tap avledet av personskaden. Flertallet avviste også dekning av advokatutgiftene som ren formuesskade etter skadeserstatningsloven § 4-1, fordi utgiftene var knyttet til det påberopte personskadekravet og ikke utgjorde et selvstendig tap. Avgjørelsen ble avsagt under dissens.

Relevans: Avklarer at utgifter til juridisk bistand skal behandles likt som andre erstatningskrav ved en påberopt personskade.