Arbeidsrett | Ingen omplasseringsplikt ved avskjed

BAHR mener

Høyesteretts resultat er etter BAHR syn velfundert og korrekt, og dommen er viktig idet den anerkjenner særtrekkene ved avskjed.

Det sentrale ved dommen er at den ikke åpner for noen nærmere vurdering av om det kan foreligge en plikt til å se etter annet passende arbeid i avskjedstilfeller. Høyesterett har med dette gitt et tydelig signal til underrettene om at omplasseringsplikten er snever, og ved dette stoppet en utgliding av den situasjonsbetingede plikten som unntaksvis gjelder ved oppsigelse. Selv om både oppsigelse og avskjed innebærer et opphør av arbeidsforholdet, er virkeområdet for de respektive reaksjonene forbeholdt ulike situasjoner. En grunnleggende forskjell er at avskjed kun er rettmessig når misligholdet er så graverende at arbeidsgiver har et berettiget behov for å avslutte arbeidsforholdet umiddelbart. En omplasseringsplikt ville derfor vært vanskelig å forene med avskjedsinstituttet og gått på tvers av det behov arbeidsgiver har for å kunne avslutte arbeidsforholdet med øyeblikkelig virkning i særskilte tilfeller.

Etter BAHRS syn, er dommen videre viktig idet den understreker at sosiale hensyn vil ha enda mindre vekt i avskjedssaker enn den allerede begrensede plass slike forhold har ved oppsigelse grunnet arbeidstakers eget forhold.

Grensedragningen mellom avskjed og oppsigelse kan imidlertid være vanskelig å trekke. Det er tale om skjønnsmessige og konkrete vurderinger, hvor forholdsmessigheten i valget av reaksjon er et sentralt moment. Før arbeidsgiver går til avskjed, er det viktig å vurdere nøye om en oppsigelse kunne være tilstrekkelig reaksjon. Hvis vilkårene for avskjed ikke skulle være oppfylt, men forholdet kvalifiserer til oppsigelse, vil arbeidsgiver unntaksvis kunne ha en begrenset og situasjonsbestemt plikt til å vurdere omplassering i tråd med retningslinjene oppstilt i den tidligere avsagte «Helsefagarbeiderdommen» (HR-2024-1188-A).

Kort om saken

En kommunalt ansatt sykepleier ble avskjediget etter å ha slått en lettere psykisk utviklingshemmet bruker i forbindelse med en utagerende episode. Lagmannsretten tok ikke stilling til om handlingen i seg selv kvalifiserte til avskjed, men fant avskjeden ugyldig under henvisning til at kommunen hadde en plikt til å vurdere muligheten for omplassering.

Nærmere om Høyesteretts vurdering

Høyesterett kom til at lagmannsretten lovanvendelse var feil, da det ikke var grunnlag for å oppstille en plikt for arbeidsgiver til å vurdere omplassering ved avskjed. Utslagsgivende for Høyesteretts vurdering var særlig at avskjed forutsetter alvorlige pliktbrudd fra arbeidstakers side, som igjen medfører at arbeidsgiver gjennomgående ikke vil ha tillit til arbeidstakeren lenger. Når slike forhold innebærer at arbeidsgiver ikke vil ha en plikt til å vurdere omplassering i oppsigelsessaker (i henhold til retningslinjene etablert i Helsefagarbeiderdommen), var det desto større grunn til at en slik plikt ikke kunne oppstilles i avskjedssaker. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet og spørsmålet om avskjeden var gyldig må derfor behandles på nytt i tråd med føringene fra Høyesterett.

Margrethe Meder i BAHR prosederte saken på vegne av Arbeidsgiverforeningen Spekter, som opptrådte som partshjelper i saken for Høyesterett.