Kapitalforvaltning | Høyesterett slår fast meglerhus og AIF-forvaltere sin rett til bruk av indre selskap

Høyesterett avsa 6. mars 2026 dom i saken om meglerhus’ bruk av indre selskap for overskuddsfordeling til nøkkelmedarbeidere (HR-2026-549-A). Sakens kjerne er hvorvidt selskap med konsesjon etter verdipapirhandelloven og AIF-loven har adgang til å organisere seg med indre selskap. Både Finanstilsynet og Finansdepartementet traff vedtak om at slik organisering er ulovlig. Pareto Securities, Pareto Alternative Investments og Clarksons Securities tapte i tingretten, men vant frem i lagmannsretten [1]. Staten anket til Høyesterett. Høyesterett har nå forkastet anken og slått fast at bruk av indre selskap er lovlig.

Dommen er av betydning også for andre meglerhus og konsesjonspliktige foretak med tilsvarende eller lignende strukturering. Lagmannsrettens dom og den skattemessige betydningen er omtalt i tidligere nyhetsbrev.

Problemstillingene reist og Høyesteretts vurdering

Det sentrale spørsmålet i saken er om foretakenes organisering med bruk av indre selskaper er forenelig med verdipapirhandelloven og AIF-loven. Høyesterett vurderte følgende problemstillinger:

Innebærer stiftelsen av indre selskap at foretakene er organisert i strid med verdipapirhandelloven § 9-9 og AIF-loven § 2-4, som krever at tillatelse bare kan gis til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap?
Driver de indre selskapene investeringsvirksomhet eller yter investeringstjenester i strid med verdipapirhandelloven § 9-1 og AIF-loven § 2-2?

På det første spørsmålet slo Høyesterett fast at verdipapirhandelloven § 9-9 og AIF-loven § 2-4 stiller krav til foretaksform, men at etablering av indre selskap ikke innebærer at foretakene har endret selskapsform. Foretakene er fortsatt aksjeselskaper, fullt ut underlagt aksjelovens regler om styring og forvaltning. Høyesterett fant heller ikke at organiseringen strider mot lovens formål om å sikre betryggende organisatoriske former egnet for tilsyn. De påberopte vanskelighetene for tilsynet var i liten grad konkretisert og underbygd, og det ble vist til at tilsynsmyndighetene fra begynnelsen av 1990-årene ikke har hatt innsigelser mot indre selskaper i seg selv. Høyesterett avviste også statens anførsel om at forarbeidene til finansforetaksloven § 13-4 tilsier at slik organisering er ulovlig, idet uttalelsene ikke er knyttet til finansforetaksloven § 7-1 og ikke kaster lys over tolkningen av verdipapirhandelloven § 9-9 og AIF-loven § 2-4. Høyesterett presiserte imidlertid at selskapsavtalen må utformes og driften innrettes slik at foretaket fortsatt kan oppfylle sine plikter overfor kunder, offentlige myndigheter og andre i samsvar med alminnelige krav fastsatt i lov og forskrift.

På det andre spørsmålet konkluderte Høyesterett med at de indre selskapene ikke driver konsesjonspliktig virksomhet. Høyesterett la avgjørende vekt på at indre selskaper ikke er selvstendige rettssubjekter, og at det i et stille selskap bare er hovedmannen som kan være subjekt for rettigheter og forpliktelser. Når de stille deltakerne tar beslutninger om kjøp og salg eller opptrer overfor tredjeparter, gjør de det på vegne av hovedmennene, ikke på vegne av de indre selskapene.

Høyesterett avviste statens anførsel om at selskapsloven § 1-1 første ledd innebærer at de indre selskapene utøver virksomhet, og presiserte at bestemmelsen sier at virksomheten drives for deltakernes felles regning og risiko, ikke at virksomheten drives av selskapet. Selv om selskapsavtalene inneholdt formuleringer som isolert sett ga inntrykk av at virksomhetene var stilt til disposisjon for de indre selskapene, fant Høyesterett at disse klausulene mest nærliggende måtte forstås som forsøk på å klargjøre hvilke virksomheter som skal drives av hovedmennene for deltakernes felles regning og risiko. Det er følgelig fortsatt foretakene, og ikke de indre selskapene, som driver konsesjonsbelagt virksomhet.

Høyesterett konkluderte etter dette enstemmig med at det ikke er godtgjort at foretakene er organisert eller utøver virksomhet i strid med verdipapirhandelloven eller AIF-loven. Finansdepartementets vedtak ble kjent ugyldig, og statens anke ble forkastet.

BAHR mener

Høyesteretts dom bekrefter at reelle, forretningsmessige strukturer skal aksepteres. Ved organisering av virksomheten må aktørene kunne benytte de strukturer som er tilgjengelige for å oppnå en hensiktsmessig overskuddsfordeling med nøkkelmedarbeidere basert på den virksomhet som drives. Dommen klargjør at indre selskaper ikke er selvstendige rettssubjekter, og at det fortsatt er foretakene som driver den konsesjonspliktige virksomheten. Høyesterett presiserer samtidig at selskapsavtalen må utformes og driften innrettes slik at foretaket kan oppfylle sine plikter i samsvar med alminnelige krav fastsatt i lov og forskrift.

Dommen er enstemmig og gir en endelig avklaring av et spørsmål som har vært omtvistet siden Finanstilsynets vedtak i oktober 2020, stadfestet av Finansdepartementet i juni 2023. Avgjørelsen vil ha betydning for samtlige meglerhus og konsesjonspliktige foretak som benytter eller vurderer å benytte indre selskap for overskuddsfordeling med nøkkelmedarbeidere. Med Høyesteretts dom er det nå slått fast at slik organisering er lovlig, forutsatt at foretaket fortsatt oppfyller sine plikter etter verdipapirhandelloven og AIF-loven.

[1] Carnegie, som var part i saken i de lavere instanser, fikk sin anke til Høyesterett avvist av ankeutvalget som følge av at virksomheten var overdratt til DNB Bank.