Tvisteløsning – Uke 1-10 | Avgjørelser i Høyesterett
HR-2026-280-A
Saken gjaldt krav om erstatning etter heving av en kommersiell leveringsavtale mellom norske Isola AS og tyske Dural GmbH, der Isola produserte frakoblingsmatter som Dural videresolgte under eget varemerke. I 2019 innledet Dural et parallelt samarbeid med en italiensk konkurrent om å utvikle et kopiprodukt, uten å informere Isola. Som følge av dette hevet Isola avtalen. Høyesterett fastslo at leveringsavtalen ikke påla Dural eksklusivitet; Durals volumforpliktelse var ikke et eksklusivitetskrav, og Dural sto fritt til å benytte andre leverandører. Hva gjelder lojalitetsplikten, presiserte Høyesterett at denne ikke kan anvendes til å endre partenes avtalte byrde- og risikofordeling, og at Dural ikke hadde brutt lojalitetsplikten ved å unnlate å informere Isola om sine planer. Ettersom Dural ikke hadde misligholdt avtalen, var Isolas heving urettmessig, og anken ble forkastet. Dommen avklarer at lojalitetsplikten primært utfyller avtalen der den er taus, og ikke kan benyttes til å utvide en parts forpliktelser utover det som er avtalt.
Relevans: I dommen setter Høyesterett en grense for hvilken rolle lojalitetsplikten kan ha i kommersielle avtaler. Det er i slike avtaler høy terskel for å innfortolke nye kontraktsforpliktelser i strid med ordlyden.
HR-2026-221-A
En kommunedirektør hadde fraskrevet seg stillingsvernet mot seks måneders etterlønn. Etterlønnsavtalen ble iverksatt kort tid etter tiltredelse grunnet misnøye med de faglige prestasjonene til direktøren. Kommunedirektøren reiste erstatningssak. Høyesterett fastslo at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak ikke gjelder ved beslutning om fratreden mot etterlønn etter arbeidsmiljøloven § 15-16 andre ledd, da dette ikke er en «oppsigelse» i arbeidsrettslig forstand. Arbeidsgivers styringsrett er imidlertid begrenset av arbeidsrettslige saklighetsnormer, som innebærer at beslutningen må bygge på et forsvarlig grunnlag som ikke er vilkårlig eller basert på utenforliggende hensyn. I den konkrete saken fant Høyesterett at kommunen hadde opptrådt innenfor disse rammene. Kommunedirektøren var informert om kommunens vurderinger, hadde fått anledning til å imøtegå disse, og beslutningen bygget verken på vesentlig uriktig faktisk grunnlag eller utenforliggende hensyn. Kommunen hadde følgelig ikke opptrådt erstatningsbetingende.
Relevans: Dommen gir avklaringer om hvilke rettsregler som gjelder ved iverksettelse av etterlønnsklausuler
Les mer her Arbeidsliv | Ny dom fra Høyesterett avklarer rettsreglene ved iverksettelse av etterlønnsklausul
HR-2026-398-A
Saken gjaldt en nabotvist i et eierseksjonssameie i Asker, der to seksjonseieres uenighet om bruken av felles hage og en delt trapp endte i en jordskiftesak. Det sentrale rettslige spørsmålet var om jordskifteloven § 3-9 gir jordskifteretten kompetanse til å pålegge «felles tiltak» i utearealer i eierseksjonssameier. I den konkrete saken var det snakk om pålegg om å bygge en ny felles trapp. Høyesterett la til grunn at ordlyden i § 3-9 isolert sett ikke gir grunnlag for å skille mellom ulike typer eiendommer eller eierformer, og at et eierseksjonssameie språklig sett er en eiendom som omfattes av bestemmelsen. Det faktum at andre bestemmelser i loven uttrykkelig nevner eierseksjonssameier, gir ikke grunnlag for en motsetningsslutning. Høyesterett konkluderte med at tolkningen har støtte i ordlyden, formålsbetraktninger og lovens system, og at den ikke utfordrer legalitetsprinsippet. Anken ble forkastet.
Relevans: Dommen avklarer at jordskifteretten kan gripe inn og pålegge konkrete fysiske løsninger for å løse fastlåste konflikter om bruken av fellesarealer, selv der sameiet kun består av én eiendom med to seksjoner. Selv om den konkrete saken gjaldt boliger, er avgjørelsen tilsvarende relevant for næringseiendom.
HR-2026-435-U
Saken gjaldt spørsmålet om hvilke beviskrav som gjelder ved konkursbegjæring der skyldneren gjør gjeldende motkrav. Bakgrunnen var to konkursbegjæringer inngitt mot henholdsvis Aeonic AS og dens styreleder B, basert på ubetalte sakskostnader og erstatningskrav. Skyldnerne påberopte seg motkrav, og tvist om enkelte av disse kravene verserte parallelt i rettssystemet. Verken tingretten eller lagmannsretten tok konkursbegjæringene til følge, og spørsmålet for Høyesterett var om lagmannsretten hadde anvendt riktig beviskrav. Ankeutvalget fastslo at den som begjærer konkurs må godtgjøre med klar sannsynlighetsovervekt at den har et krav som kan tjene som grunnlag for konkursåpning. Dette innebærer en vurdering som ikke bare gjelder kravene tilhørende den som begjærer konkurs isolert, men også eventuelle motkrav. Lagmannsrettens konklusjon var riktig, og anken ble forkastet.
Relevans: Kjennelsen avklarer hvordan bevisbyrden fordeles mellom partene i konkurssaker der motkrav er omtvistet.
HR-2026-489-U
Saken gjaldt en tvist om vindkraftutbygging på Helgeland, der en reineier i begjæring om bevistilgang krevde fremlagt avtaler Øyfjellet Wind AS hadde inngått med grunneiere i området. Reineieren hevdet at det ville stride mot Grunnloven § 98 og ILO-konvensjon nr. 169 å tilkjenne reineierne lavere erstatning enn grunneierne, og at avtalene derfor var relevante bevis. Lagmannsretten avslo begjæringen, og uttalte at den mente vederlag gitt til grunneier ikke er relevant under de påberopte bestemmelsene i Grunnloven og ILO-konvensjonen. Ankeutvalget opphevet avgjørelsen, og slo fast at retten ikke kan avskjære bevis ved å overprøve partens rettslige anførsler på et forberedende stadium; det er partens pretensjon om gjeldende rettsregel som skal legges til grunn ved relevansvurderingen.
Relevans: Kjennelsen bekrefter at partenes pretensjoner om tolkningen av de påberopte rettsreglene skal legges til grunn i avgjørelser om bevistilgang.