Tvisteløsning uke 45-52 | Avgjørelser i Høyesterett
HR-2025-2364-S og HR-2025-2364-S
Høyesterett avsa samme dag to storkammeravgjørelser om kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon. Sakene gjaldt henholdsvis ekspropriasjon av rundt 66 dekar skog i Telemark (HR-2025-2364-S) og rundt 3 prosent av dyrkede jordbruksarealer i Trøndelag (HR-2025-2365-S), begge for veiutbygging.
I begge sakene mente grunneierne at kapitaliseringsrenten skulle settes til 2,5 prosent, tilsvarende satsen fastsatt i forskrift om kapitaliseringsrente ved personskadeerstatning. Lagmannsrettene hadde imidlertid fastsatt rentesatsen til 4 prosent. Høyesterett kom i begge saker til at 4 prosent var riktig.
Høyesterett viste til at det forelå en «relativt omfattende, langvarig og etter hvert fast og enstemmig høyesterettspraksis om at det gjelder en generell rettsregel som oppstiller en standardisert kapitaliseringsrente på 4 prosent, som også omfatter skog og jord». Samlet sett må det tungtveiende grunner til for å fravike en slik langvarig praksis. At det i 2022 ble forskriftsfestet en annen rentesats i personskadesaker, endret ikke dette utgangspunktet. Ikke i noen av sakene fant Høyesterett tungtveiende grunner for å fravike 4 prosentsatsen.
Relevans: Dommene bekrefter at den domstolskapte standardrenten på 4 prosent, som har vært gjeldende siden Høyesteretts storkammeravgjørelse i Rt-2014-1203, fortsatt gjelder ved ekspropriasjon.
HR-2025-2425-A
Saken gjaldt hvorvidt Oslo kommune kunne reservere en anbudskonkurranse om drift av inntil 800 langtidsplasser på sykehjem for ideelle organisasjoner i medhold av anskaffelsesforskriften § 30-2a.
Det sentrale spørsmålet var om anskaffelsesdirektivet som forskriften bygger på, var til hinder for en slik reservasjon. Høyesterett fant at selv om det domstolskapte unntaket fra likebehandlingsprinsippet for ideelle aktører ikke ble nedfelt i direktivet, har statene en omfattende skjønnsadgang til å organisere anskaffelsesprosessen for helse- og sosialtjenester. Retten la til grunn at reservasjonen må oppfylle vilkårene utviklet i EU-domstolens praksis: Anskaffelsen må gjelde universelle og solidariske helse- og sosialtjenester, den ideelle aktøren må tjene allmenne sosiale interesser uten profittformål, eventuelt overskudd må reinvesteres i samsvar med det ideelle formålet, og det må gjennomføres en anbudskonkurranse.
Høyesterett fant at når disse vilkårene er oppfylt, skal ikke domstolene gjøre noen vurdering av om forskjellsbehandlingen er forholdsmessig. Det er heller ikke noe krav at reservasjonen er ment å gi en mer kostnadseffektiv anskaffelse. I stedet ble et rent politisk ønske om å prioritere ideelle aktører ansett legitimt, selv om det resulterer i dyrere tjenester.
Relevans: Dommen avklarer at anbudskonkurranser for helse- og sosialtjenester kan reserveres til ideelle aktører under nærmere bestemte vilkår og av rent politiske årsaker. Dette kan få stor betydning for markedet for slike tjenester.
HR-2025-2442-A
Et verdipapirforetak opptrådte som tilrettelegger av et obligasjonslån og videreformidlet informasjon fra utstederen av lånet til potensielle investorer. Det viste seg senere at informasjonen var basert på forfalskede dokumenter og bevisst uriktige opplysninger fra utsteder.
Spørsmålet for Høyesterett var om tilretteleggeren skulle holdes erstatningsansvarlig for investorenes tap som følge av at denne videreformidlet feilinformasjonen. Høyesterett fant at verdipapirhandelloven § 10-11 tredje ledd ikke innebærer et objektivt ansvar for videreformidling av uriktig informasjon. Tilrettelegger må i utgangspunktet kunne stole på ektheten av dokumentasjonen fra utsteder, men må foreta særlige undersøkelser dersom det foreligger spesielle eller konkrete omstendigheter som gir grunn til mistanke. At det dreier seg om et obligasjonslån med høy kredittrisiko eller sentrale dokumenter som det er enkelt å kontrollere, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å utløse undersøkelsesplikt. Høyesterett viste til bransjepraksis som bygger på en tillitsbasert tilnærming, og at det ikke er praksis for alminnelig ekthetskontroll i det norske obligasjonsmarkedet. Retten konkluderte med at tilrettelegger hadde foretatt de undersøkelser som følger av kravet til god forretningsskikk, og at det ikke forelå erstatningsbetingende uaktsomhet.
Relevans: Dommen fastslår at det ikke gjelder noen generell plikt til ekthetskontroll av dokumenter fra utsteder med mindre det foreligger konkrete mistanker. Selv om saken var spesiell, bidrar den til å klarlegge tilretteleggeres plikter og ansvar også mer generelt.
HR-2025-2420-U
Saken gjaldt forholdet mellom forsinkelsesrenter og erstatning for avsavnstap (såkalt avsavnsrente). I en sak om erstatning for inntektstap hadde lagmannsretten tilkjent forsinkelsesrenter også for en periode før påkrav. Det påpekte ankeutvalget at det ikke var grunnlag for. Ankeutvalget viste til at forsinkelsesrentesatsen har et betydelig pønalt element som skal oppfordre til rettidig betaling. Rettspraksis slår fast at rentetap kan være en erstatningsberettiget tapspost, men dette skal i så fall utmåles som erstatning for faktisk avsavnstap uten pønalt tillegg. Lagmannsretten hadde ikke gitt noen nærmere begrunnelse for valget av forsinkelsesrenten, Og lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Relevans: Dommen bekrefter at forsinkelsesrenter kun skal påløpe etter påkrav. Likviditetstap i tiden før forsinkelsesrenter begynner å løpe, må tilkjennes ved avsavnsrente.
HR-2025-2516-A
Saken gjaldt innholdet i arbeidstakerbegrepet. Høyesterett kom til at fosterforeldre i beredskapshjem ikke er arbeidstakere, men selvstendige oppdragstakere. Det avgjørende for klassifiseringen var at oppdraget etter sin karakter skiller seg markert fra ordinære arbeidsforhold, ved at kjernen i oppdraget er å stille til rådighet et hjem hvor barnet så langt mulig skal være som et familiemedlem. Høyesterett pekte også på at beredskapsforeldrene ikke er underlagt et organisatorisk underordningsforhold som er typisk i arbeidsforhold, men snarere mottar veiledning og støtte fra barnevernet. Høyesterett konkluderte også med at tre EU-direktiver på arbeidsrettens område hverken krever at Norge innfører et EU-rettslig arbeidstakerbegrep generelt i nasjonal lovgivning eller gir rettigheter til fast ansettelse, oppreisning eller pensjon.
Relevans: Dommen illustrerer hvordan arbeidstakerbegrepet skal fastlegges, herunder betydningen av EØS-retten.