EUs kapitalmarkedsunion – hva betyr det for Norge? | Nr. 8/16

EU-kommisjonen vedtok høsten 2020 en ny handlingsplan som skal styrke EUs kapitalmarkedsunion de neste årene. Det overordnede formålet med kapitalmarkedsunionen er å skape et reelt indre kapitalmarked hvor investeringer og sparemidler kanaliseres på en effektiv måte i hele Europa. På den måten skal forbrukere, selskaper og investorer få bedre tilgang til kapital og avkastningsmuligheter, uavhengig av hvor i EU de befinner seg. Initiativene fra EU er av interesse her hjemme i Norge fordi vi gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre EUs reguleringer som nasjonal rett. Aksjonspunktene i EU-kommisjonens handlingsplan gir derfor en pekepinn på hvordan fremtidens regulering i Norge vil se ut på kapitalmarkedsområdet. I handlingsplanen har EU-kommisjonen foreslått 16 aksjonspunkter for å gjennomføre og styrke kapitalmarkedsunionen. BAHR vil i en serie nyhetsbrev gi en kortfattet oversikt over hvert av de ulike aksjonspunktene. Nedenfor kan du lese mer om aksjonspunkt 8:

Aksjonspunkt 8 – Øke tilliten til kapitalmarkedene blant ikke-profesjonelle investorer

Et viktig ledd i arbeidet med kapitalmarkedsunionen er å lette tilgangen til kapitalmarkedet for ikke-profesjonelle investorer. Selv om graden av investorbeskyttelse for ikke-profesjonelle har økt betraktelig de senere årene, har EUs kapitalmarkeder fortsatt et betydelig forbedringspotensial når det gjelder å tiltrekke seg investeringer fra denne gruppen. En større andel sparing i kapitalmarkedet fra ikke-profesjonelle investorer vil øke bedriftenes tilgang til kapital, samtidig som investorenes avkastningspotensiale vil øke sammenlignet med andre mer tradisjonelle spareformer som bankinnskudd. Økt kapitalmarkedsdeltakelse fra ikke-profesjonelle investorer vil dermed kunne være positivt både for tilbuds- og etterspørselssiden i markedet.

Aksjonspunkt 8 i handlingsplanen går ut på at EU-kommisjonen skal vurdere gjeldende regulering av informasjonsplikter i forbindelse med kjøp, salg og notering av finansielle instrumenter og vederlag fra andre enn kunden (returprovisjoner/«inducements»). Formålet med gjennomgåelsen er bl.a. å sikre at ikke-profesjonelle investorer får korrekt, tydelig og sammenlignbar informasjon om finansielle produkter. En hypotese er at dokumentene som produseres under gjeldende regelverk er for lange, komplekse og vanskelige å forstå for uerfarne investorer og på samme tid inneholder informasjon som er overflødig for mer sofistikerte investorer som ikke behøver samme grad av beskyttelse og veiledning. I lys av dette har det blitt stilt spørsmål ved om kravene til informasjon fra tilbydere av finansielle instrumenter og tjenester er unødvendig byrdefulle.

Økt deltakelse i kapitalmarkedet fra ikke-profesjonelle investorer forutsetter også gode og kostnadseffektive mellomledd. Uerfarne investorer er avhengig av god og tilpasset rådgivning ved plassering av sparemidler i kapitalmarkedet. Dersom rådgiverne mottar vederlag fra andre enn kunden, eller kvaliteten på rådgivningen generelt er for dårlig, svekker det tilliten til kapitalmarkedet som mulig kilde til avkastning for ikke-profesjonelle. Det samme gjelder dersom bruken av mellomledd er så fordyrende at hele eller store deler av avkastningen forsvinner til kostnader. I tillegg til informasjonskravene, har EU-kommisjonen derfor varslet at den vil vurdere gjeldende regulering av returprovisjoner og nye krav for å styrke kvalifikasjonene til finansrådgivere i EU.

 

***

Klikk her for å motta nyhetsbrevserien (kryss av for “Finance and Capital Markets” i skjemaet).

Hurdalsplattformen: betyr mindre EØS, mer EØS-rett?

Med Senterpartiet som gikk til valgkamp for å greie ut alternativ til EØS-avtalen og et Arbeiderparti som ifølge eget program «står klippefast» på samme avtale, har det vært knyttet spenning til hvordan de to tilsynelatende sterke motsetningene ville reflekteres i den nye regjeringsplattformen. I Hurdalsplattformen 13. oktober fikk vi svaret: «EØS-avtalen ligger fast», men det legges flere steder opp til at man skal søke å utnytte dens handlingsrom. Senterpartiets ønske om å se til Sveits og Storbritannia ser imidlertid ut til å være hørt: EØS-avtalen skal på ny evalueres, og det skal særlig utredes hvilke erfaringer nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU.
Foto: Torstein Bøe / NTB

Utnytting av handlingsrommet i EØS avtalen

Hurdalsplattformen legger flere steder opp til at handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk og at «Regjeringen skal jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen». Særlig fokus er det på å sikre «nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane». På klimaområdet skal Norge passe særlig godt på norske interesser ved endringer innen EØS.

Jernbanepakken

Jernbanereformen har som kjent skapt stor debatt, og debatten ser ikke ut til å bli lagt død ved Hurdalsplattformen. Plattformen proklamerer at regjeringen Støre så raskt som mulig vil gå i dialog med EU med mål om å sikre Norge unntak fra deler av bestemmelsene i EUs fjerde jernbanepakke. Pakken skal sikre full konkurranse på jernbanen for persontransport. Deler av EUs fjerde jernbanepakke knyttet til konkurranseutsetting av markedet er allerede gjennomført i norsk rett i juni i år, og resten av pakken ble tatt inn i EØS-avtalen den 24. september.

Hurdalsplattformen legger opp til en reversering av lovgivningen ved at man søker å stoppe videre konkurranseutsetting av persontrafikken på jernbane, og å stoppe den planlagte konkurranseutsettingen av oppgaver innen drift, vedlikehold og beredskap knyttet til jernbanens infrastruktur. Selskapsstrukturen etablert ved jernbanereformen hvor blant annet Vy er skilt ut som et eget rent togselskap, skal også gjennomgås med en målsetning om færre selskaper.

Det kan imidlertid stilles spørsmål ved hvor mye regjeringen kan forvente å få gjennomslag for i diskusjoner med EU på dette feltet. Stans av all fremtidig konkurranse strider mot en av grunnpilarene i EUs jernbanelovgivning og målet om å etablere et fullharmonisert indre marked for jernbane. Det legges derfor rettslig sett opp til snevre unntaksregler fra dette. Selv om et stort og sentralt EU-land som Tyskland har klart å manøvrere seg mye mer fordelaktig med tanke på å skjerme Vys ekvivalent, DB, vil det nok bli svært utfordrende for den nye regjeringen å forhandle seg frem til en tilsvarende posisjon.

Arbeidsliv og offentlig sektor

Sikring av norske arbeidsplasser har stått høyt på agendaen til både Arbeiderpartiet og Senterpartiet i valgkampen. Det er i så måte ingen overraskelse at plattformen legger opp til å «ta kampen for den norske arbeidslivsmodellen gjennom å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen, og i de situasjoner der norsk arbeidslovgivning og tariffavtaler blir utfordret, drive aktivt politisk arbeid i EØS-samarbeidet.» Om dette betyr økt allmenngjøring av tariffavtaler eller andre virkemidler fremgår ikke. Sikkert er i alle fall at balansen mellom nasjonale krav til arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår og reglene om fri bevegelse av tjenester og arbeidstakere har vært utforsket i europeiske rettsaler i mange år. Dette har på mange sett har vært en rettslig, og ikke politisk kamp, slik regjeringen tilsynelatende legger opp til.

Plattformen innebærer videre en utstrakt målsetning om at tjenester skal utføres av det offentlige i egenregi og at markedet i mye mer begrenset grad skal benyttes til å levere tjenester. Det legges således implisitt opp til en betydelig vekst av offentlig sektor. Dersom man ser dette i sammenheng med målsetningen om å reversere kommunereformen, vil dette nødvendigvis kunne innebære en betydelig oppskalering av offentlig sektor. Stat, fylkeskommune og kommune er å regne som separate oppdragsgivere under anskaffelsesregelverket og det er ikke fritt frem for å løse oppgaver på tvers av kommunegrenser. For å kunne utføre oppgaver i egenregi vil man derfor i stor grad måtte utvide offentlig sektor med ansettelser på alle nivåer; både i stat, fylkeskommune og kommune.

På enkelte markeder går den nye regjeringen særdeles langt i å uttale at det ikke skal være plass til et privat tilbud. Velferdssektoren er et tydelig eksempel på dette hvor det uttales at «et strengt regelverk skal sørge for at drift av offentlig finansierte velferdstjenester ikke er attraktivt for kommersielle konserner». Det er klart at det her vil kunne bli en kamp for hvor langt EØS-retten, herunder også anskaffelsesretten, tillater en struping av utkontrahering til privat virksomhet innen en sektor som til nå har levert et betydelig bidrag i den norske velferdsmiksen.

Energi

Hurdalsplattformen gjør det klart at regjeringen Støre vil sikre nasjonal kontroll i næringspolitikken, spesielt når det gjelder energi- og naturressursene. Vedum uttalte på pressekonferansen at nasjonal kontroll på energi, strøm og kraftpolitikken er viktig for denne regjeringen.

I dette ligger blant annet at regjeringen vil bruke Statkraft som en spydspiss i utviklingen av fornybar energi gjennom et aktivt eierskap.

Det følger også av plattformen at regjeringen Støre ikke skal godkjenne nye mellomlandsforbindelser til utlandet denne stortingsperioden. Regjeringen skal «Sørge for at beslutninger om utbygging av kraft og sammensetningen av den norske kraftmiksen forblir norske, nasjonale beslutninger. Statnett skal eie og drive alle mellomlandsforbindelser til utlandet.» Dette er ikke nødvendigvis noe som er i strid med EØS-avtalen, men det klargjør likevel viktigheten av nasjonalt eierskap i energipolitikken til den nye regjeringen.

Regjeringen vil videre utrede hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og strømpriser, og hvilke tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri. Det fremgår imidlertid ingenting om hvilke konkrete tiltak som kan være aktuelle dersom en slik utredning skulle vise at eksporten påvirker forsyningssikkerheten og strømprisene negativt.

På pressekonferansen uttrykte Vedum at det står «klinkende klart» i plattformen at Norge skal ha suverenitet, blant annet når det gjelder hvordan vi skal bruke kablene. Også her vil grensene opp mot EØS-avtalen testes juridisk. Politisk overstyring av kraftflyt på utenlandsforbindelser til EU/EØS-land kan reise spørsmål både etter EØS-avtalens hoveddel og etter den detaljerte EU-kraftmarkedslovgivningen som er innlemmet i EØS-avtalen.

Offentlige anskaffelser og statsstøtte

Plattformen legger opp til at regjeringen vil «Endre regelverk og praksis for offentlige anskaffelser slik at de støtter viktige mål som bærekraft, gode lønns- og arbeidsvilkår, bruk av lærlinger, innovasjon og lokale ringvirkninger. Offentlige anskaffelser må utformes og kontraktstørrelsen må tilpasses slik at norske bedrifter kan delta i konkurransen.» Særskilt nevnes at det skal sørges for at «anbud ved bygging av samferdselsprosjekter utformes slik at lokale og regionale aktører kan delta».  Det står ingenting konkret om hva som skal fremgå av regelverket. Anskaffelsesregelverket er et regelverk som er en implementering av EUs tilsvarende rettsakter i norsk rett, noe som innebærer at handlingsrommet ikke nødvendigvis er så stort som regjeringen legger opp til. Regelverket om offentlig anskaffelser er ikke bare motivert av å sikre at det offentlige gjør gode innkjøp i lys av den nasjonale politikken som føres, men har også en betydelig side til å sikre at leverandører i hele Europa skal kunne konkurrere om offentlige kontrakter i Norge på lik linje med norske bedrifter. Regjeringens ambisjon om å sikre norske leverandører i konkurransen, må derfor i betydelig grad balanseres opp mot hensynet til fri bevegelighet.

Det står også noen konkrete forslag vedrørende offentlige anskaffelser i plattformen:

    1. Vekte klima- og miljøhensyn med minimum 30 pst i offentlige anskaffelser og høyere der det er relevant;
    2. Utarbeide en Norgesmodell med nasjonale seriøsitetskrav for alle offentlige anskaffelser; og
    3. Skjerpe kravene til åpenhet om eierskap og skatt i offentlige anskaffelser og utrede om offentlige innkjøpere bør sette offentlig land-for-land-rapportering som vilkår i større anbuds- og anskaffelsesprosesser.

Også her vil konkrete forslag måtte harmoniseres opp mot det som følger av de bakenforliggende EØS-direktiver.

Plattformen legger opp til en betydelig bruk av offentlige midler, og virkemiddelapparatet skal styrkes betraktelig – særlig opp mot grønn omstilling. Her vil reglene om statsstøtte være førende for utformingen av de ulike tiltakene, men også EUs forslag til nytt regelverk på området trekker i retning av å åpne handlingsrommet for støtte som bidrar til det grønne skiftet. Her vil regjeringen kunne få drahjelp av utviklingen i Brussel. På dette punkt virker også regjeringen Støre å stille seg positiv til det europeiske samarbeidet gjennom EU. Dette er noe paradoksalt, all den tid plattformen ellers fokuserer mye på nasjonalt eierskap og utnytting av handlingsrommet i EØS-avtalen.

Utreding av erfaringer med EØS-avtalen

Ønsket om å gjennomføre en utredning «for å vurdere erfaringene fra EØS-samarbeidet de siste 10 år», herunder utrede «erfaringene nærstående land utenfor EU har med alternative avtaler med EU», må anses som et klart gjennomslag for Senterpartiet. Det sies ingenting om hensikten med eller konsekvensene av resultatet av utredningen, foruten at Støre i pressekonferansen viser til at det fremkom spennende resultater i den forrige utredningen av EØS-avtalen i NOU 2012:2 «Utenfor og innenfor» («Europautredningen»), og at en slik utredning vil være bra for norsk samfunnsdebatt.

Europautredningen ble nedsatt av Utenriksdepartementet i 2010, ledet av daværende utenriksminister Støre i Stoltenberg II regjeringen. Utvalget konkluderte den gang med at Norge på grunn av den massive inkorporereringen av rettsakter kunne regnes som trekvart medlem av EU, og at avtalen har store demokratiske svakheter.

Senterpartiet, blant annet ved påtroppende statsråd Sandra Borch (daværende leder av senterungdommen), var svært kritisk til at Arbeiderpartiet ikke lot Europautredningen vurdere EØS-avtalen opp mot ett eller flere alternativer. Det er tilsynelatende denne vurderingen av alternativer som Hurdalsplattformen nå legger opp til.

Det kan imidlertid også komme et sterkt politisk press for at en utredning av alternativer til EØS-avtalen, også må innebære at alternativet om fullt EU-medlemskap utredes.

Det er over ti år siden forrige utredning av EØS-avtalen. I løpet av den tiden har Norge tatt inn en lang rekke rettsakter, herunder har en rekke markeder blitt deregulert og åpnet opp. Det synes derfor fornuftig å foreta en ny gjennomgang med sikte på å se på hva som foreligger av alternativer og hvordan dette stiller seg opp mot de demokratiske svakhetene som ble avdekket i forrige runde. Hvorvidt det er grunnlag for å kunne trekke noen erfaringer fra nærstående land utenfor EU, er imidlertid et annet spørsmål. Det er antagelig Sveits og Storbritannia som er ment når man i plattformen peker på «nærstående land utenfor EU». Spørsmålet er hvor representativt en utredning av disse landenes avtaler er for Norges forhold til EU i tiden fremover. Sveits’ bilaterale, sterkt fragmentariske modell er bygget opp pragmatisk over lang tid, og er et eksempel EU neppe vil følge. Erfaringene med Brexit er på sin side så ferske, at en utredning med et mer umiddelbart tidsperspektiv heller ikke vil kunne fungere som noe kompass av betydning for Norge.

BAHR mener

Det er utvilsomt at regjeringen Støre har store ambisjoner på flere områder der EØS-avtalen vil utgjøre en skranke for politikken. Det virker også klart at det er grunnlag i det nye Stortinget for at regjeringen vil kunne få flertall for sine mål om større fokus på nasjonalt eierskap, utnytting av handlingsrommet i EØS-avtalen og forsøk på unntak fra den fjerde jernbanepakke, all den tid SV i valgkampen også har gitt tilslutning til disse standpunktene.

Det som imidlertid er mer tvilsomt er i hvilken grad regjeringen vil få gjennomslag for dette i forhandlinger med EU. Handlingsrommet er på mange områder relativt snevert – og ofte mer juridisk enn politisk, og plattformen er svært lite konkret på hvordan handlingsrommet kan utnyttes. Her ligger noe av utfordringen til regjeringen; hvordan skal den klare å føre en langt mer nasjonal næringspolitikk, samtidig som EØS-avtalen skal ligge fast?

EØS-avtalen vil fortsatt sette rammen for hva det er mulig å gjennomføre. Regjeringen legger opp til at EØS-avtalen skal utfordres innenfra med et forsøk på å tøye denne rammen for hva som er mulig å gjøre innenfor handlingsrommet. Norge har lenge vært best i klassen på gjennomføring av og å følge rettsakter fra EU. Det blir spennende å se hvordan regjeringen Støre nå ser for seg at denne linjen skal endres og hvor langt klassens beste elev er villig til å utfordre EU.

 

OCEAN | Ny tillatelsesordning for akvakultur på høring

Nærings- og fiskeridepartementet har sendt på høring et forslag om etablering av en ny ordning for tildeling av tillatelser til miljøteknologiformål for akvakultur av laks, ørret og regnbueørret i sjø. Forslaget legger opp til at disse nye miljøteknologitillatelsene vil tildeles i tillegg til veksten som eventuelt tilbys i henhold til trafikklyssystemet. Høringsfristen er satt til 14. januar 2022.

Miljøteknologitillatelser foreslås tildelt årlig og avgrenset ved maksimalt tillatt biomasse

Nærings- og fiskeridepartement («NFD») har foreslått å etablere en ny ordning for tildeling av såkalte miljøteknologitillatelser. Ordningen etableres ved vedtakelse av en ny forskrift, mens nærmere vilkår knyttet til tillatelsene vil fremgå av de individuelle tillatelsesdokumentene.

Tillatelsene foreslås tildelt årlig og det tas sikte på å utlyse totalt 15 000 tonn tillatelseskapasitet det første året. Det vil ikke kunne tildeles mer enn 7 500 tonn tillatelseskapasitet til én søker det første året. NFD vil ta stilling til ordningens størrelse det aktuelle året forut for hver tildelingsrunde.

Forskriften vil bare regulere hvordan tilsagn om miljøteknologitillatelser tildeles. Tildeling av endelig akvakulturtillatelse vil på vanlig måte være betinget av at tilsagnet knyttes til en klarert lokalitet. Dersom den som får tildelt miljøteknologitillatelse trenger en ny eller utvidet lokalitet, må dette søkes om på vanlig måte etter reglene i laksetildelingsforskriften.

Miljø- og arealmessige formål og avgrensning innenfor produksjonsområdene

Det fremgår av høringsnotatet at formålet med den nye tillatelsesordningen er å «bidra til å løse næringens miljøutfordringer og få på plass teknologi som gjør det mulig å ta i bruk nye arealer langs kysten». Forslaget legger til grunn at ordningen geografisk skal gjelde i sjø og innenfor produksjonsområdene, slik de til enhver tid er avgrenset gjennom produksjonsområdeforskriften (altså ut til 20 eller 30 nautiske mil utenfor grunnlinjen, avhengig av hvilket produksjonsområde det er tale om).

Driftskrav for å utnytte miljøteknologitillatelsene

NFD har foreslått at følgende minimumsvilkår vil gjelde for å kunne drive produksjon ved bruk av miljøteknologtillatelsene:

  • Null utslipp av egg og frittsvømmende stadier av lakselus
  • Minimum 60 % oppsamling av slam

Denne foreslåtte ordningen stiller følgelig krav om null utslipp av lakselus og går dermed lenger enn unntaksordningen i trafikklyssystemet (ref. produksjonsområdeforskriften § 12). Vilkåret om oppsamling av slam synes å bygge videre på det som fremgår på side 52 i havbruksstrategien om at en «viktig utfordring i fremtiden vil være å finne produksjonsmetoder som legger til rette for oppsamling og utnyttelse av [organisk materiale] i stor skala» (se mer om havbruksstrategien her)

NFD har vurdert, men ikke konkludert på, hvorvidt det bør stilles prekvalifiseringskrav om at søknaden i tilstrekkelig grad beskriver hvordan hensynet til fiskehelse og fiskevelferd skal ivaretas i den tekniske løsningen som foreslås brukt. Det bes særskilt om høringsinstansenes syn på dette.

Det har videre blitt vurdert om det skal fastsettes egne krav knyttet til rømmingssikkerhet. Det legges imidlertid til grunn i høringsnotatet at «et krav til ytterligere rømmingssikring [vil] være et kompliserende element i ordningen, men som i liten grad vil bidra til å øke rømmingssikkerhet».

Det er foreslått at tillatelsene kun skal kunne utnyttes på lokaliteter der vilkårene er oppfylt. Videre følger det av høringsnotatet at tillatelsene også skal kunne utnyttes i felles biomassetak med andre kommersielle tillatelser, såfremt lokalitetene der tillatelsene benyttes oppfyller vilkårene.

Tildeling ved auksjon eller innovasjonskonkurranse

Tillatelsene er foreslått tildelt gjennom enten en auksjonsprosess eller innovasjonskonkurranse.

Detaljene i reglementet ved tildeling gjennom en auksjonsprosess er ikke fastsatt ennå, men det legges opp til at prosessen vil foregå på lignende måte som ved auksjonsprosesser i henhold til trafikklyssystemet.

Dersom tildeling skjer ved innovasjonskonkurranse, vil ordningen innrettes som en konkurranse med kriterier for hvordan man skal vurdere og rangere de ulike søkerne. Hver søker vil tildeles innovasjonspoeng ved å forplikte seg til å overholde ett eller flere av kravene som oppstilles. Når søknader vurderes, skal de søknadene som har fått flest innovasjonspoeng gis prioritering. For eksempel, dersom en aktør i søknaden forplikter seg til en rensegrad på 70-79 % partikulært ved rensing av slam, er det lagt opp til at det vil tildeles to innovasjonspoeng (antallet innovasjonspoeng vil være høyere ved rensegrad på eksempelvis 80-89 %, men lavere ved rensegrad på 65-69 %). Kriteriet søker forplikter seg til vil være inntatt som vilkår i den enkelte tillatelsen og må derfor oppfylles til enhver tid for å unngå sanksjoner, reaksjoner og eventuell nedjustering eller tilbaketrekning av tillatelsene.

I høringsnotatet foreslås at det som et utgangspunkt ikke gjennomføres noen forhåndskontroll av om de ulike søkerne innehar eller vil inneha en teknisk løsning som vil være i stand til å oppfylle driftskravene som vil gjelde for miljøteknologitillatelser. Følgelig skiller tildelingsprosessen seg vesentlig fra prosessen med tildeling av eksempelvis utviklingstillatelser. Høringsnotatet nevner at det skal etableres et program for overvåking og undersøkelser som verifiserer at vilkårene overholdes.

Det legges imidlertid opp til at det gjennomføres en forhåndsvurdering dersom det innføres krav knyttet til fiskehelse og fiskevelferd. Videre vil det også måtte foretas en nærmere vurdering før tildeling dersom man etter reglene om innovasjonskonkurranse står overfor en situasjon hvor to eller flere søknader får like mange poeng og en slik vurdering vil ha betydning for tildeling av tillatelseskapasitet.

Hvilket vederlag skal betales for miljøteknologitillatelsene?

Det er foreslått at søker skal betale et vederlag til statskassen. Størrelsen på, og fremgangsmåten for fastsettelsen av, vederlaget vil variere avhengig av om tildeling skjer ved auksjon eller ved innovasjonskonkurranse.

Ved auksjon, vil den vinnende budsummen utgjøre vederlaget – markedet bestemmer her vederlagets størrelse. Dersom tildeling skjer ved innovasjonskonkurranse, vil det tas et fast vederlag som fastsettes av NFD i forbindelse med hver tildelingsrunde. Det fremgår av høringsnotatet at vederlaget for tillatelsene i så fall vil bli satt med utgangspunkt i auksjonsprisene som er oppnådd i forbindelse med kapasitetstildeling etter trafikklyssystemet, men med et «rimelig fradrag».

Tidsbegrensede tillatelser?

I dag er kommersielle akvakulturtillatelser ikke tidsbegrenset, mens særtillatelser (eksempelvis utviklingstillatelser) er det. Departementet ber i forslaget om høringsinstansenes syn på om tillatelsene bør tidsbegrenses eller ikke.

Myndighetene står i utgangspunktet fritt til å tidsbegrense disse tillatelsene dersom tillatelsesordningen etableres. I høringsnotatet konkluderer ikke NFD på spørsmålet, men skriver at dersom en «tidsbegrensning skal innføres for denne typen tillatelser legger vi derfor opp til en relativt lang tidshorisont, eks. 20 år». I utkastet til forskrift er det også lagt inn et alternativ som legger opp til at tillatelsene faller bort etter 20 år. Det bes om høringsinstansenes synspunkt på spørsmålet om tidsbegrensning.

Unntak fra ordinære klageregler?

I høringsnotatet drøftes det hvorvidt den ordinære klageretten etter forvaltningsloven bør begrenses for å unngå tidkrevende klagerunder og lang saksbehandlingstid, som har vært tilfelle for flere av særtillatelsene. Som et alternativ foreslås at en søker som klager på vedtak om tillatelsestildeling kun skal kunne klage på feil ved saksbehandlingen og eventuelle vesentlige feil og mangler ved utøvelsen av det faglige skjønnet.

Det følger av forvaltningsloven § 28 fjerde ledd at forskrift som begrenser klageretten eller som ellers vesentlig endrer reglene til skade for partsinteresser, bare kan gis når «tungtveiende grunner» taler for det. Det fremgår av høringsnotatet at en beslutning om å gjøre unntak fra klagereglene i forvaltningsloven må vurderes nøye og det bes om høringsinstansenes syn på dette spørsmålet.

Avsluttende bemerkninger
Det fremheves i høringsnotatet at etableringen av en ny tillatelsesordning – som vil komme i tillegg til vekst etter trafikklyssystemet – vil kunne gi havbruksnæringen mulighet til økt produksjon, verdiskaping og sysselsetting. Samtidig poengteres at etableringen av en ny tillatelsesordning «vil bidra til et ytterligere komplisert forvaltningssystem». Det ble i statsråd 8. oktober 2021 oppnevnt et nytt utvalg som skal gjennomgå tillatelsessystemet i havbruksnæringen. En eventuell etablering av en ny type miljøteknologitillatelser vil kunne bli noe som vil vurderes nærmere av dette utvalget. Utvalget har også i sitt mandat fått i oppdrag å vurdere om maksimalt tillatt biomasse fremdeles er det mest egnede virkemidlet når det gjelder avgrensning av tillatelsers produksjonskapasitet.

Høringsnotatet nevner også at NFD, i samråd med berørte departement, arbeider særskilt med et prosjekt knyttet til havbruk til havs. I denne forbindelse fremgår at prosjektet havbruk til havs «omfatter også hvordan det skal stimuleres til etablering av havbruk til havs, og departementet ser derfor ikke noe særskilt behov for å gjøre ordningen gjeldende utenfor produksjonsområdenes avgrensning». Denne nye tillatelsesordningen vil heller ikke gjelde for landbasert akvakultur.

Statsbudsjettet 2022

Regjeringen Solberg takker for seg med et statsbudsjett uten store skatte- eller avgiftsoverraskelser. Satsen i trinnskatten reduseres noe på trinn 1 og 2, det foreslås et eget jobbfradrag for unge og aksjerabatten i formuesskatten økes til 50 %. Til gjengjeld kommer flypassasjeravgiften tilbake, CO2-avgiften økes og ladbare hybrider blir dyrere. Enkelte av forslagene omtales kort nedenfor.

1. Næringsbeskatning

1.1 Konsernbidrag til utenlandsk datterselskap

Regjeringen foreslår å lovfeste retten for et norsk selskap til å gi konsernbidrag til utenlandsk datterselskap. Vilkårene for å yte et slikt konsernbidrag er imidlertid svært strenge for å motvirke uthuling av det norske skattefundamentet. Forslaget er en lovfesting av gjeldende rett, og er i stor grad sammenfallende med forslaget som ble sendt på høring i august 2019. Forslaget gis virkning fra og med inntektsåret 2021.

1.2 Avgift på landbasert vindkraft

Regjeringen foreslår å innføre en avgift på landbasert vindkraft på 1 øre per produsert kWh, i tråd med varslet som ble gitt i Revidert nasjonalbudsjett 2021. Avgiften omfatter alle konsesjonspliktige vindkraftverk på land. Inntektene fra avgiften skal fordeles på vertskommunene etter nærmere regler. Regjeringen mener avgiften krever avklaring med ESA, og det er derfor ikke foreslått noe konkret tidspunkt for ikrafttredelse.

1.3 Grunnrenteskatt for vannkraft

Grunnrenteskatten for vannkraft ble med virkning fra 1. januar 2021 endret til en kontantstrømbasert grunnrenteskatt. Regjeringen foreslår nå at det skal gis fradrag for beregnet selskapsskatt i grunnlaget for grunnrenteskatt. Dette er i tråd med forslaget i høringsnotatet fra mai 2021 og skal sikre full nøytralitet i grunnrenteskatten. Siden det gis fradrag for selskapsskatten i grunnlaget for grunnrenteskatten, må den formelle skattesatsen på grunnrenteskatten økes fra 37 pst til 47,4 pst. Endringen gis virkning fra inntektsåret 2021.

1.4 Differensiert arbeidsgiveravgift

Kommunesammenslåing og nye EØS-regler for regional statsstøtte gjør det nødvendig med visse tilpasninger i dagens regelverk for differensiert arbeidsgiveravgift. Dette påvirker blant annet ambulerende virksomhet og finansielle aktiviteter. Samlet er forslagene antatt å gi en mindre innstramning. Forslaget må godkjennes av ESA.

2. Formuesskatt

Regjeringen foreslår å øke rabatten for aksjer og driftsmidler (populært kalt aksjerabatten) fra 45 % til 50 %. Videre foreslås det at fiskeri- og oppdrettstillatelser ervervet før 1998 skal inngå i formuesskattegrunnlaget på lik linje med fiskeri- og oppdrettstillatelser ervervet etter dette tidspunktet.

Det foreslås videre å øke det generelle bunnfradraget fra NOK 1,5 millioner til NOK 1,6 millioner, samt at verdsettelsen av sekundærbolig økes fra 90 pst til 95 pst. av beregnet verdi. For primærbolig er formuesverdien i utgangspunktet 25 pst. av beregnet verdi. Her foreslås det imidlertid at for den delen av boligens verdi som overstiger NOK 15 millioner, så skal verdsettelsen økes til 50 pst. av beregnet verdi. Endelig foreslås det at formuesverdiene for fritidsboliger oppjusteres med 10 pst. Regjeringen har også nylig sendt ut på høring et forslag til et nytt verdsettelsessystem som skal sikre en mer enhetlig verdsettelse av fritidsboliger.

3. Personbeskatning

3.1 Lønnsbeskatning

Regjeringen foreslår lettelser i trinnskatten for personer med lave inntekter, i tillegg til å øke minstefradraget. Satsene på høye inntekter foreslås holdt uendret. Regjeringen foreslår også innført et særskilt jobbfradrag på inntil NOK 23 500 ved fastsetting av alminnelig inntekt for personer under 30 år. Grunnlaget for fradraget er arbeidsinntekt mv., og nedtrappes for inntekter over NOK 300 000 og er helt utfaset hvis man tjener mer enn NOK 535 000.

3.2 Fordel ved kjøp av aksjer for ansatte

Grensen for skattefri rabatt ved kjøp av aksjer i arbeidsforhold økes fra 25 % til 30 %, men Regjeringen viderefører taket på samlet rabatt på NOK 7 500 per år.

3.3 Privat konsum i selskap

Regjeringen varsler at de våren 2022 vil sende på høring et forslag om særregler for skattlegging av privat konsum i selskap.

3.4 Ansatteopsjoner i oppstartselskaper

Regjeringen foreslår endringer i dagens ordning for opsjoner i oppstartselskaper for å gjøre det mer attraktivt å benytte opsjoner til ansatte. Endringene medfører blant annet at innløsing av opsjoner ikke vil utløse skatteplikt, men at beskatning først skjer når aksjene realiseres. Beskatningen gjennomføres etter aksjonærmodellen, dvs. at det ikke blir aktuelt med lønnsbeskatning. Dessuten utvides ordningen noe for å fange opp flere selskaper.

4. Avgifter

På avgiftssiden foreslår Regjeringen å gjeninnføre flyplassavgiften med 80 kroner per passasjer for flygninger innen Europa, og 214 kroner per passasjerer ved andre flygninger.

Det gjøres endringer i bilavgiftene, herunder at engangsavgiften for ladbare hybridbiler reduseres til 15 pst., samtidig som kravet til elektrisk rekkevidde økes fra 50 til 100 km. Dessuten skal fjernes fritaket for omregistreringsavgift for el-biler i 2022. I tillegg økes CO2-avgiften.

5. Regjeringsskiftet medfører trolig justeringer av skatteforslagene

Vi forventer at skatteopplegget til Solberg-regjeringen blir justert gjennom en tilleggsproposisjon som den nye regjeringen vil fremsette i løpet av november. Tilleggsproposisjonen vil trolig omfatte forslag til nye skatteendringer, herunder justeringer i formuesskattereglene. Ettersom den nye regjeringen ikke har flertall, kan det komme ytterligere endringer gjennom lovbehandlingen i Stortinget.

 

EUs kapitalmarkedsunion – hva betyr det for Norge? | Nr. 7/16

EU-kommisjonen vedtok høsten 2020 en ny handlingsplan som skal styrke EUs kapitalmarkedsunion de neste årene. Det overordnede formålet med kapitalmarkedsunionen er å skape et reelt indre kapitalmarked hvor investeringer og sparemidler kanaliseres på en effektiv måte i hele Europa. På den måten skal forbrukere, selskaper og investorer få bedre tilgang til kapital og avkastningsmuligheter, uavhengig av hvor i EU de befinner seg. Initiativene fra EU er av interesse her hjemme i Norge fordi vi gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre EUs reguleringer som nasjonal rett. Aksjonspunktene i EU-kommisjonens handlingsplan gir derfor en pekepinn på hvordan fremtidens regulering i Norge vil se ut på kapitalmarkedsområdet. I handlingsplanen har EU-kommisjonen foreslått 16 aksjonspunkter for å gjennomføre og styrke kapitalmarkedsunionen. BAHR vil i en serie nyhetsbrev gi en kortfattet oversikt over hvert av de ulike aksjonspunktene. Nedenfor kan du lese mer om aksjonspunkt 7.

Aksjonspunkt 7 – Styrke enkeltpersoners kompetanse innenfor finans, med hovedvekt på kunnskap om ansvarlige og langsiktige investeringer

I handlingsplanen forpliktet EU-kommisjonen seg til å vurdere muligheten for å utvikle et finansielt kompetanserammeverk i EU rettet mot enkeltpersoner. Bakgrunnen for initiativet er at EUs indre kapitalmarked og økonomien som helhet er avhengig av investeringer fra enkeltpersoner og husholdninger for å fungere optimalt. Dersom enkeltpersoner og husholdninger tar dårlige investeringsbeslutninger eller avstår helt fra å investere i kapitalmarkedet som følge av manglende informasjon eller kunnskap, har dette innvirkning på kapitalmarkedets effektivitet. Videre utfordrer en aldrende befolkning bærekraften i medlemstatenes velferdsordninger, noe som aktualiserer behovet for individuell og langsiktig sparing for pensjonsformål.

I en rapport[1] publisert i april i år presenterte EU-kommisjonen resultatene av sine vurderinger og planen videre, som består av å samarbeide med OECDs nettverk International Network on Financial Education (INFE) for å utvikle et felles finansielt kompetanserammeverk for henholdsvis voksne og unge. Norge er i dag representert i INFE gjennom Finansportalen.no, som er en tjeneste fra Forbrukerrådet. Formålet med de nye EU-rammeverkene er å etablere en felles og harmonisert plattform for å styrke opplæringen og kompetansenivået innenfor finansområdet blant enkeltindivider og husholdninger i EUs medlemstater.

Samarbeidet mellom EU og OECD på rammeverkene ble igangsatt i april 2021. Relevante EU-organer og OECD samarbeider nå med medlemstatene om utviklingen av rammeverket for voksne. Når dette rammeverket er klart, vil arbeidet med implementering i medlemstatene begynne. Arbeidet med kompetanserammeverket for unge skal etter planen igangsettes i første kvartal 2022.

I tillegg har EU-kommisjonen forpliktet seg til å utarbeide et lovforslag innen første kvartal 2022 som pålegger EU-medlemstatene å fremme finansiell opplæring av forbrukere, med særlig fokus på opplæring for å styrke ikke-profesjonelle investorers sparing i kapitalmarkedet. Dette vil innebære en utvidelse av prinsippet nedfelt i boliglånsdirektivet[2] artikkel 6 til annet relevant sektorregelverk. Boliglånsdirektivet artikkel 6 pålegger medlemsstatene å fremme opplæringstiltak for forbrukere knyttet til ansvarlig låntaking og gjeldsforvaltning, særlig i forbindelse med avtaler om lån med pant i fast eiendom. Direktivet blir gjennomført i norsk rett gjennom den nye finansavtaleloven av 18. desember 2020 nr. 146.

 

[1] https://ec.europa.eu/info/files/210408-report-financial-competence-framework_en.

[2] Direktiv 2014/17/ЕU.

***

Klikk her for å motta nyhetsbrevserien (kryss av for “Finance and Capital Markets” i skjemaet).

New sanction regime for violations of the Pharmacy Act and the Medicines Act enters into force on 1 January 2022

Presently, the Norwegian Medicines Agency (NoMA) has limited sanctions available to it for breaches of the Norwegian Pharmacy Act and the Medicines Act. From 1 January 2022, NoMA will, however, be able to impose administrative fines for violations of certain regulatory obligations.
Photo: Gorm Kallestad / NTB

The authority to issue fines will apply in the following instances:

  • Illegal import of medicinal products, from inside or outside of the EEA
  • Illegal wholesaler activities
  • Illegal sale of medicinal products
  • Breach of the provisions on marketing of medicinal products in Sections 19 to 21 of the Medicines Act
  • Breach of obligation for manufacturers and sellers to provide information as requested when manufacturing or selling narcotics in accordance with a manufacturing permit
  • Breach of marketing authorisation holders’ obligation to inform of relevant changes associated with the marketing authorisation application
  • Breach of obligation of pharmacies to notify of temporary transfer of license to operate a pharmacy

These rules will be found in the Medicines Act, the Medicines Regulation and the Pharmacy Act. In addition, per the National Insurance Act, negligent or wilful prescription of medicinal products, foodstuffs or medical disposable supplies which can lead to incorrect payment of welfare benefits per the national insurance scheme, can result in fines for the prescriber.

For violations of duties following from marketing authorisations issued according to the centralised procedure, the EFTA Surveillance Authority can issue orders to fine the marketing authorisation holder.

Physical persons can only be fined for wilful or grossly negligent violations, whereas the new Section 28a of the Medicines Act states that corporations can be fined for violations conducted by someone acting on behalf of the corporation, even if no specific individual has acted negligently or wilfully. This provision will, however, have to be interpreted in light of applicable case law on administrative fines, since administrative fines are regarded as penalties per Section 43 of the Public Administration Act.

Fines can only be issued for violations from the last two years prior to the time of the fine. For corporations, the fines can be up to a maximum of 15 times the yearly National Insurance Scheme basic amount (“grunnbeløp”) (currently NOK 1,595,985), whereas for physical persons the maximum amount is two times the basic amount (which currently amounts to NOK 212,798).

The new sanction regime is expected to lead to increased enforcement and in turn better compliance with the regulatory requirements of the Pharmacy Act and the Medicines Act.

Virksomhetsoverdragelse – Dom med viktig påminnelse

Hålogaland lagmannsrett har avsagt dom mellom 87 medlemmer av Det Norske Maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund mot det norske rederiet Torghatten Nord AS (Torghatten). Spørsmålet i saken var om Torghatten var ansvarlig for visse pensjonskrav som de overførte ansatte hadde opptjent før Torghatten overtok Hurtigruten ASAs ferge- og hurtigbåtdrift.

BAHR mener

Lagmannsrettens dom er etter BAHRs syn en viktig påminnelse om at det er de reelle forhold som er avgjørende ved vurderingen av om en transaksjon utgjør en virksomhetsoverdragelse i lovens forstand. Dersom transaksjonen vurderes som en virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven kapittel 16 har det som konsekvens at tidligere arbeidsgivers rettigheter og plikter uten videre overføres til den nye arbeidsgiveren. Partene kan ikke avtale seg bort fra disse reglene. Eventuelle bestemmelser om dette i transaksjonsavtalen er derfor ikke avgjørende, selv om det kan belyse partenes intensjon.

Dommen en også en viktig påminnelse om at partenes etterfølgende handlinger kan påvirke om det foreligger en virksomhetsoverdragelse. Det er for eksempel uten betydning om kjøper overtar ansatte gjennom en direkte overføring fra selger, eller om det skjer ved at de ansettes etter en alminnelig ansettelsesprosess med søknader og intervjuer, så lenge ansatte faktisk overføres i forbindelse med transaksjonen. I den foreliggende saken overtok kjøper sentrale materielle aktiva (ferger og hurtigbåter), og i etterkant ble de aller fleste arbeidstakerne ansatt hos Torghatten. Normalt vil det innebære at transaksjonen vurderes som en virksomhetsoverdragelse i lovens forstand. Lagmannsretten tok imidlertid ikke endelig stilling til spørsmålet siden det ble lagt til grunn at de aktuelle pensjonskravene i saken «neppe ville blitt overført til Torghatten selv om det skjedde en virksomhetsoverdragelse», og kravene ble uansett ansett foreldet.

Kort om sakens faktum

Den 5. januar 2009 overtok Torghatten det vesentlige av Hurtigrutens ferge- og hurtigbåtdrift. De ansatte i Hurtigruten fikk tilbud om ansettelse i Torghatten, der de ble inkludert i Torghattens pensjonsordning. Pensjonsordningen i Hurtigruten ble avviklet, og det ble utstedt fripoliser.

Fem år senere, 18. mars 2014, inngikk NHO Sjøfart på den ene side og Norsk Sjømannsforbund, Det Norske Maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund på den andre en avtale som ga sjøansatte som hadde sluttet i rederiene sine mellom 1. januar 2006 og 2012, og som hadde fått utstedt fripolise, krav på økonomisk kompensasjon for manglende oppjustering av pensjonsgrunnlag.

Torghatten hadde i tråd med avtalen utbetalt kompensasjon for ikke-oppjusterte pensjonsgrunnlag til ansatte som sluttet i perioden 2009 – 2012. Spørsmålet for lagmannsretten var om Torghatten, som en konsekvens av denne avtalen og kjøp av Hurtigrutens ferge- og hurtigbåtvirksomhet i 2009, også var forpliktet til å utbetale kompensasjon for ikke-oppjusterte pensjonsgrunnlag for perioden 2006-2009, dvs. før de overtok de aktuelle ansatte fra Hurtigruten.

Nærmere om lagmannsrettens rettslige vurdering

Overdragelsesavtalen mellom Torghatten og Hurtigruten tok ikke sikte på å overføre ansvar for eventuell etterbetaling av pensjonsrettigheter fra Hurtigruten til Torghatten. Derfor oppstod spørsmålet om Torghattens overtakelse av ferge- og hurtigbåtvirksomheten var å anse som en virksomhetsoverdragelse og om dette innebar at Torghatten hadde overtatt reguleringsforpliktelsene som fulgte av 2014-avtalen mellom NHO Sjøfart og arbeidstakerorganisasjonene.

Lagmannsretten pekte blant annet på at Torghatten og Hurtigruten ikke hadde håndtert overdragelsen av ferge- og hurtigbåtdriften som en virksomhetsoverdragelse. Torghatten hadde heller ikke overtatt noen arbeidsavtaler fra Hurtigruten, men gitt tilbud om ansettelse til alle ansatte. Stillingsvernet i daværende sjømannsloven § 10 (1) nr. 5, som ga stillingsvern i de tilfeller et rederi ble overdratt til ny eier, hadde ikke blitt påberopt av arbeidstakerorganisasjonene i forbindelse med overdragelsen. Lagmannsretten viste til at det rettslige utgangspunktet er at partene ikke kan avtale seg bort fra noe som i realiteten er en virksomhetsoverdragelse, men legger til at:

«Hvordan de involverte vurderte spørsmålet på overdragelsestidspunktet har likevel betydning for hva som var realiteten i overdragelsen. Dette gjelder særlig i et tilfelle som her, hvor det er store arbeidstakerorganisasjoner involvert i prosessen.»

At arbeidstakerorganisasjonene ikke hadde vurdert overdragelsen som en virksomhetsoverdragelse, var en sterk indikasjon på at det reelt sett heller ikke var snakk om noen virksomhetsoverdragelse. Virksomhetsoverdragelsesspørsmålet ble ikke vurdert nærmere, siden kravene etter lagmannsrettens syn neppe ville blitt overdratt til Hurtigruten dersom om det hadde skjedd en virksomhetsoverdragelse. Bakgrunnen for dette var blant annet at sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd etter sin ordlyd ga et stillingsvern i de tilfeller et rederi ble overdratt til ny eier, men loven hadde i 2009 ikke regler for virksomhetsoverdragelse for sjømenn. Sjømannsloven ble i 2013 erstattet av skipsarbeidsloven, som først i 2019 fikk regler i kapitel 5 A om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse. I tillegg var det lagmannsrettens oppfatning ar pensjonskravene etter lagmannsrettens vurdering uansett var foreldet.

Torghatten ble dermed frifunnet i lagmannsretten, i likhet med det som ble resultatet i behandlingen for tingretten.

EUs kapitalmarkedsunion – hva betyr det for Norge? | Nr. 6/16

EU-kommisjonen vedtok høsten 2020 en ny handlingsplan som skal styrke EUs kapitalmarkedsunion de neste årene. Det overordnede formålet med kapitalmarkedsunionen er å skape et reelt indre kapitalmarked hvor investeringer og sparemidler kanaliseres på en effektiv måte i hele Europa. På den måten skal forbrukere, selskaper og investorer få bedre tilgang til kapital og avkastningsmuligheter, uavhengig av hvor i EU de befinner seg. Initiativene fra EU er av interesse her hjemme i Norge fordi vi gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre EUs reguleringer som nasjonal rett. Aksjonspunktene i EU-kommisjonens handlingsplan gir derfor en pekepinn på hvordan fremtidens regulering i Norge vil se ut på kapitalmarkedsområdet. I handlingsplanen har EU-kommisjonen foreslått 16 aksjonspunkter for å gjennomføre og styrke kapitalmarkedsunionen. BAHR vil i en serie nyhetsbrev gi en kortfattet oversikt over hvert av de ulike aksjonspunktene. Nedenfor kan du lese mer om aksjonspunkt 6. 

Aksjonspunkt 6 – Stimulere bankenes utlån til realøkonomien gjennom økt bruk av verdipapirisering

Gjennom verdipapirisering kan banker konvertere illikvide eiendeler (f.eks. en portefølje av foretakslån) til omsettelige verdipapirer som kan kjøpes og selges av investorer i kapitalmarkedet. Verdipapirisering innebærer overføring av kredittrisiko fra banksystemet til kapitalmarkedet, og frigjør dermed kapital hos bankene. Dette resulterer i økt utlånskapasitet hos bankene og gir potensielle låntakere bedre tilgang til kreditt. Fra et investorperspektiv er verdipapirisering en anledning til å investere i flere typer eiendeler med ulik risikoprofil og gir dermed bedre diversifiseringsmuligheter. For banker og forsikringsforetak kan investeringer i såkalte enkle, transparente og standardiserte verdipapiriseringer dessuten ha en gunstig effekt på disse institusjonenes kapital- og likviditetskrav sammenlignet med investeringer i andre typer verdipapiriseringer.

Komplekse former for verdipapirisering i det amerikanske verdipapirmarkedet var en medvirkende faktor til at subprime-krisen i 2008-2009 rammet finansmarkedene så hardt som den gjorde. Mye av årsaken til krisens omfang var at insentivene for amerikanske långiverne til å foreta forsvarlige kredittvurderinger var altfor dårlige, og at datidens regulering av verdipapirisering var mangelfull og lite treffende. Det er imidlertid bred enighet i EU om at verdipapirisering anvendt på riktig måte har positive effekter på økonomien. På denne bakgrunn ble EUs verdipapiriseringsforordning og tilhørende endringer i kapitalkravsregelverket for institusjonelle investorer til – et regelverk som har vært gjeldende i EU siden 2019. Stortinget har nylig vedtatt lovendringer som gjennomfører EUs verdipapiriserings-regelverk i norsk rett, men det er foreløpig uklart når dette regelverket trer i kraft i Norge.

I disse dager gjennomgår EU-kommisjonen det eksisterende EU-regelverket for verdipapirisering for å ytterligere forbedre reglene og stimulere markedet for verdipapirisering i Europa. Dette er et viktig ledd i arbeidet med å øke bankenes utlånskapasitet til Europeiske selskaper, særlig de små og mellomstore bedriftene, og vil få betydning også for norske banker etter hvert som endringene blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen.

***

Klikk her for å motta nyhetsbrevserien (kryss av for “Finance and Capital Markets” i skjemaet).

EU og konkurranserett | Endring av konkurranseloven: Hva skjer med Konkurranseklagenemnda?

Regjeringen Solberg sendte 1. oktober forslag til endringer i konkurranseloven på høring. Høringen gjelder særlig klageordningen og Konkurranseklagenemnda, som har virket siden 2017. Høringsnotatet er omfattende og tar blant annet opp spørsmålet om nemnda bør avvikles. Alternativt fremmes forslag om vesentlige endringer i de prosessuelle reglene for klager over Konkurransetilsynets vedtak. Det foreslås også at det innføres en løpende rente på overtredelsesgebyr til endelig vedtak foreligger. Selv med en lav rentesats, vil rentekravet kunne medføre betydelige beløp. Dette særlig sett i lys av det bøtenivået Konkurransetilsynet har lagt seg på i det siste.

Konkurranseklagenemnda ble opprettet 1. april 2017, og har i de vel fire årene siden opprettelsen behandlet 26 saker, hvorav kun fire har vært av materiell karakter (én fusjonssak: Schibsted/Nettbil, samt tre saker hvor Konkurransetilsynet ila overtredelsesgebyr: El-Proffen, Telenor og Vygruppen). Konkurranseklagenemnda ble opprettet blant annet for å sikre at klager over Konkurransetilsynets vedtak ble prøvet av et uavhengig, særlig faglig kompetent, domstolsliknende organ. Før opprettelsen av nemnda ble klager over Konkurransetilsynets prosessuelle avgjørelser og materielle inngrep, blant annet i foretakssammenslutninger, avgjort av departementet, mens Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr måtte prøves direkte for domstolene.

Endringene som foreslås gjelder hovedsakelig saksbehandlingen i Konkurranseklagenemnda. Departementet åpner også for diskusjon om klageordningen som sådan, og legger frem to alternative forslag. Det ene er avvikling av nemnda, som vil innebære at Konkurransetilsynets materielle vedtak kun blir gjenstand for vanlig domstolskontroll. Det andre er at nemnda beholdes som klageorgan, men at partene kan velge om saken bringes for nemnda eller direkte for tingretten.

Av andre forslag som fremmes er at Konkurransetilsynet skal gis kompetanse til å bringe Konkurranseklagenemndas vedtak for domstolene, og en betydelig reduksjon av klagefristen i saker om overtredelsesgebyr fra seks måneder i dag til 15 virkedager.

Avvikling av Konkurranseklagenemnda?
Departementet ber om innspill til om dagens klageordning med Konkurranseklagenemnda bør avvikles. Ved opprettelsen av nemnda ble det anslått at den skulle behandle to til fire større saker årlig, men så langt har sakstilfanget vist seg å være langt lavere. Alternativet som skisseres i høringsnotatet er at vedtak i overtredelses- og fusjonssaker må prøves direkte for domstolene. Departementet varsler nytt høringsnotat dersom det, etter å ha hørt høringsinstansene, mener avvikling av nemnda er den beste løsningen.

Klagesaksbehandling ved videreføring av konkurranseklagenemnda
Høringsforslaget presenterer flere forslag til justering i klagesaksbehandlingen dersom Konkurranseklagenemnda videreføres:

  • Redusert klagefrist i saker om overtredelsesgebyr
    Klagefristen i saker om overtredelsesgebyr er i dag seks måneder fra Konkurransetilsynets vedtak. I høringsnotatet foreslås denne redusert til 15 virkedager. Begrunnelsen er først og fremst å sørge for at ulike klager i saker med flere parter behandles noenlunde parallelt i tid, og at en lang klagefrist ikke fører til partene innretter seg taktisk ut i fra hva nemnda så langt har foretatt seg innenfor seksmånedersfristen i samme sakskompleks.
  • Suspendering av nemndas saksbehandlingsfrist ved foreleggelse til EFTA-domstolen
    Konkurranseklagenemnda har i dag en «myk» frist på seks måneder til å behandle klager i saker om overtredelsesgebyr før klager kan bringe saken direkte for domstolene. Ved foreleggelse av tolkningsspørsmål til EFTA-domstolen vil denne fristen normalt oversittes. Det foreslås derfor at fristen suspenderes mens foreleggelsen er til behandling i EFTA-domstolen.
  • Konkurransetilsynets søksmålskompetanse over Konkurranseklagenemdas vedtak
    Departementet foreslår at Konkurransetilsynet skal gis kompetanse til å gå til søksmål mot Konkurranseklagenemndas vedtak. Etter dagens ordning er det kun klager som kan bringe nemndas vedtak for domstolene. Forslaget er at Konkurransetilsynet skal kunne gå til søksmål mot parten som brakte klagen for nemnda. Dette vil for eksempel være aktuelt i saker om overtredelsesgebyrer der nemnda reduserer gebyrene eller opphever Konkurransetilsynets vedtak.
  • Klage til Konkurranseklagenemnda ikke lenger prosessforutsetning
    Departementet vurderer å fjerne kravet om klage til Konkurranseklagenemnda som prosessforutsetning for søksmålsadgang over Konkurransetilsynets vedtak. Regelen i dag er at saken må behandles i nemnda før saken kan prøves for domstolene. Klager vil i så fall kunne velge mellom klage til nemnda eller søksmål for tingretten.
  • Konkurranseklagenemndas status som «konkurransemyndighet»
    Departementet vurderer å frata Konkurranseklagenemndas status som «konkurransemyndighet» i konkurranseloven. Forslaget er ment å redusere tvil om at nemnda kan anses som et uavhengig tribunal etter EØS-retten, som blant annet gir nemnda rett til foreleggelse av tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen.
  • Hordaland tingrett som tvunget verneting
    Hordaland tingrett foreslås som tvunget verneting uavhengig av om det er tale om søksmål over vedtak fra Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenemnda. Dette innebærer at dagens prosessregler om at søksmål over nemndas vedtak skal bringes direkte inn for Gulating lagmannsrett avvikles.

Andre forslag
Høringsnotatet tar også opp enkelte andre forslag til justering av konkurranseloven:

  • Renter ved ileggelse av overtredelsesgebyr
    Departementet foreslår at det skal kunne kreves renter for overtredelsesgebyr fra to måneder etter at Konkurransetilsynets vedtak er mottatt og frem til vedtak er rettskraftig. Begrunnelsen er at klage kan gi klager en gevinst i form av rentefri utsettelse av betalingen. Rentesatsen som foreslås er pengemarkedsrenten tillagt ett prosentpoeng.
  • Utlevering av kopi av kontrollbesøk
    Konkurransetilsynets har i dag plikt til å utlevere kopi av beslaglagt elektronisk materiale ved kontrollbesøk til «den kontrollerte». Departementet foreslår at plikten oppheves og begrunner forslaget i at beslaglagt materiale, bl.a. fra mobiltelefoner, kan inneholde personlig, taushetsbelagt informasjon. Samtidig mener departementet at utlevering av kopi etter praksis ikke er nødvendig for å eliminere taushetsbelagt informasjon, f.eks. advokatkorrespondanse, fra beslaget.
  • Hjemmel for unntak fra offentleglova i overtredelsessaker
    Departementet foreslår at unntaket i Konkurranseloven § 26 fra offentleglova for overtredelsessaker skal utvides. I dag gjelder unntaket kun for de mest alvorlige overtredelsene. Departementet foreslår at unntaket også skal kunne gjelde bl.a. for saker om brudd på opplysningsplikten.

BAHR mener:
BAHR mener det er riktig å vurdere om Konkurranseklagenemnda fungerer etter hensikten. Sakstilfanget har vært svært begrenset, og det er reist flere vesentlige spørsmål rundt organiseringen, som tas opp i høringsnotatet.

Høringsnotatet avdekker imidlertid at departementets syn på Konkurranseklagenemdas og klageordningens er preget av en viss ambivalens. Dels bes det om foreløpige innspill på om nemnda skal avvikles og dels fremmes det flere ulike forslag til saksbehandlingen. Men også disse forslagene, særlig forslaget om å gjøre nemnda til et valgfritt klageorgan, kan medføre at nemnda får enda færre materielle saker til behandling. Spørsmålet er om det i så fall vil være hensiktsmessig å beholde en nemnd med spesialisert konkurransekompetanse, dersom denne i hovedsak behandler innsynssaker og prosessuelle spørsmål.

Konkurranseklagenemnda ble vedtatt i Stortinget i 2016 – mot de rødgrønnes stemmer. I komitébehandlingen uttalte Ap, Sp og SV at «konkurransemessige hensyn ikke alltid kan avgjøres uten hensyn til andre samfunnsmessige interesser. Det kan altså oppstå saker der det er behov for å foreta bredere avveininger som gjør at dette er naturlige politiske spørsmål.»

Diskusjonen om det bør åpnes for bredere politiske hensyn i konkurransepolitikken har kommet tilbake på agendaen det siste året, både i Norge og i utlandet. Gjennom å åpne for en diskusjon om Konkurranseklagenemndas eksistens, åpner regjeringen Solberg dermed også for en større diskusjon om klageordningen enn det som kanskje var hensikten med høringsforslaget.

Enkelte av de konkrete forslagene bærer videre preg av at departementet i liten grad har innhentet synspunkter fra lovens adressater i utredningsarbeidet. Forslag om å redusere klagefristen fra seks måneder til 15 virkedager for Konkurransetilsynets vedtak om overtredelsesgebyr vitner for eksempel om liten innsikt i partenes situasjon og det omfattende beslutningsgrunnlag som ofte må til før en klage over Konkurransetilsynets vedtak kan innsendes.

Lovforslaget er fremmet av Nærings- og fiskeridepartementet uten at det har vært oppnevnt et offentlig utvalg. Forslaget bærer preg av dette. For eksempel er det ikke fremmet noen forslag som styrker partenes rettigheter – kun myndighetenes. Heller ikke kommenterer forslaget den konkurransepolitiske debatten som pågår mange steder i verden. BAHR håper derfor regjeringen Støre vil vurdere en bredere gjennomgang av behovet for endringer av konkurranseloven før eventuelt lovforslag fremmes. Som minimum forventer vi at det kan bli flere justeringer i forslagene som følge av høringen, før en eventuell lovproposisjon fremmes.

Finansregulatorisk | Nye regler om meldeplikt ved utkontraktering av virksomhet

Finanstilsynet har vedtatt ny forskrift om meldeplikt ved utkontraktering av virksomhet mv. som erstatter gjeldende forskrift [1] med virkning fra 1. januar 2022. Finanstilsynet har opplyst at rundskriv 3/2020 Veiledning om utkontraktering vil bli oppdatert før ikrafttredelse av den nye forskriften. Flere foretakstyper omfattes av meldeplikten etter den nye forskriften, og meldeplikten begrenses til avtaler om utkontraktering av virksomhet som er kritisk eller viktig for foretaket. I dette nyhetsbrevet oppsummerer vi endringene.

Flere foretakstyper omfattet av meldeplikten

Etter ny forskrift er enkelte foretakstyper ikke lenger unntatt fra meldeplikt. Dette gjelder:

  • kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett
  • verdipapirforetak
  • pensjonskasser
  • forvaltningsselskap for verdipapirfond og forvaltere av alternative investeringsfond som yter investeringstjenester
  • skadeforsikringsselskaper som kun har tillatelse til å tilby forsikring i samsvar med finansforetaksforskriften § 2-12 første ledd nr. 8 (brannkasser)
  • forsikringsselskap etablert i samsvar med finansforetaksloven § 2-12 tredje ledd (egenforsikringsselskap)

Meldeplikten begrenset til avtaler om utkontraktering av virksomhet som er «kritisk eller viktig for foretaket»

Etter gjeldende regler er det ikke meldeplikt for utkontraktering av administrative og driftsrelaterte oppgaver, herunder støttefunksjoner, og IKT-virksomhet som ikke omfattes av IKT-forskriften[2]. Etter ny forskrift er det kun avtaler om utkontraktering av virksomhet som er «kritisk eller viktig for foretaket» som skal meldes. Dette innebærer begrensninger i omfanget av meldeplikten sammenlignet med dagens regler. Hvilken virksomhet som er kritisk eller viktig for foretaket og som dermed blir meldepliktig etter ny forskrift, beror på en konkret vurdering. Finanstilsynet har gitt en pekepinn på hvilke typer oppgaver tilsynet typisk vil anse som «kritiske» eller «viktige» og andre relevante momenter ved vurderingen av om utkontrakteringen er meldepliktig.[3] Nedenfor gjengir vi enkelte slike oppgaver og momenter.

  • Utkontraktering av oppgaver som er sentrale for styringen og kontrollen med virksomheten.
  • Utkontraktering av oppgaver som tilligger de uavhengige kontrollfunksjonene i finansforetak med ansvar for internrevisjon, risikostyring og etterlevelse av krav fastsatt i lov eller i medhold av lov.
  • Oppgaver knyttet til utførelsen av (hele eller deler av) investeringstjenestevirksomheten, etterlevelsesfunksjonen (compliancefunksjonen) eller risikostyringsfunksjonen i verdipapirforetak.
  • Avtale med en tredjepart om forvaltning av foretakets kapital.
  • Avtaler om bruk av IKT-systemer som innebærer utkontraktering av foretakets produksjons-, saks-, dokumentbehandlings-, informasjons-, og sikkerhetssystemer.
  • Avtaler som innebærer utkontraktering av foretakenes selvbetjeningsløsninger og foretakenes autentiserings- og signeringsløsninger.
  • Utkontrakteringsavtaler som gjelder komponenter og funksjoner som kritiske eller viktige IKT-systemer er avhengig av.
  • Felles operasjonelle IKT-systemer, som foretak får tilgang til ved å slutte seg til avtaler som er fremforhandlet på vegne av flere foretak i fellesskap.

Omfanget av den utkontrakterte virksomheten kan vektlegges i vurderingen av hva som er meldepliktig. Gjelder utkontrakteringen kortvarige enkeltoppdrag, kan dette være et moment som trekker i retning av at utkontrakteringen ikke er meldepliktig. Oppdrag av vesentlig omfang eller som utføres på regelmessig basis, vil lettere bli ansett som meldepliktig.

Foretak kan ta kontakt med Finanstilsynet dersom det er i tvil om virksomheten er kritisk eller viktig og dermed meldepliktig.[4]

Krav til meldingens innhold

Etter gjeldende forskrift skal melding om utkontraktering inneholde opplysninger om avtalepart og avtalens art, omfang og varighet, samt hvordan foretaket vil følge opp sitt ansvar for den utkontrakterte virksomheten. Med ny forskrift presiseres hvilke opplysninger meldingen om utkontraktering skal inneholde:

a) navn og organisasjonsnummer på oppdragstaker
b) virksomheten/oppgavene som utkontrakteres
c) om oppdragstaker driver virksomhet i Norge, i norsk selskap, i filial eller som grensekryssende virksomhet. Dersom oppdragstaker er etablert i utlandet skal det også opplyses hvilket land foretakets hovedkontor er etablert i
d) navn og organisasjonsnummer på underleverandører som oppdragstaker bruker ved utførelse av oppgaver på vegne av foretaket. Dersom underleverandør er etablert i utlandet bes det opplyst hvilket land
e) avtalens oppstarts- og opphørsdato, herunder opplysninger om rullerende avtaleperiode
f) hvordan foretaket vil følge opp sitt ansvar for den utkontrakterte virksomheten, samt foretakets risikovurdering av utkontrakteringen

Melding om utkontraktering av IKT-virksomhet skal også inneholde:

a) utkontrakteringsavtalen med vedlegg
b) styremøteprotokoll hvor det fremgår at styret har behandlet utkontrakteringsavtalen og risikovurdering av utkontrakteringen

Plikt til å føre en oppdatert oversikt over alle avtaler om utkontraktering av virksomhet

Med den nye forskriften innføres en plikt til å føre en oppdatert oversikt over avtaler om utkontraktering av virksomhet. Dette gjelder alle foretak under tilsyn. Finanstilsynet begrunner plikten blant annet med at behovet for en slik samlet oversikt er større når meldeplikten begrenses til bare å gjelde avtaler som er kritiske eller viktige. En slik oversikt vurderes også å være nødvendig ved tilsyn med foretak som er unntatt fra meldeplikten.

Med hjemmel i finanstilsynsloven § 3 annet ledd, kan foretak i dag bli bedt om å sende oversikt over alle utkontrakteringsavtaler foretaket har inngått, eventuelt utkontrakteringsavtaler som gjelder nærmere angitte oppgaver. Finanstilsynet har imidlertid funnet det hensiktsmessig å synliggjøre en plikt for foretakene til å føre en slik oversikt i den nye forskriften.

Oversikten skal inneholde alle avtaler om utkontraktering av virksomhet, uavhengig av om de er meldt til Finanstilsynet. Oversikten skal være datert og oppdateres jevnlig. Oversikten skal inneholde samme informasjon som meldingene som skal sendes til Finanstilsynet.

 

[1] Forskrift av 5. juni 2015 nr. 613 om unntak fra meldeplikt ved utkontraktering
[2] Forskrift 21. mai 2003 nr. 630 om bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
[3] Høringsnotat – Forslag til endringer i forskrift om unntak fra meldeplikt ved utkontraktering av virksomhet s. 10
[4] Høringsnotat – Forslag til endringer i forskrift om unntak fra meldeplikt ved utkontraktering av virksomhet s. 10

 

Loading video ...
close