Om man føler det har vært mye prat om carried interest og skatt i Norge, så er det ingenting mot det som har vært tilfellet i Sverige de siste 10-15 årene. Her har Skatteverket prøvd seg på enhver vinkling i kampen om å beskatte carried interest som lønnsinntekt. I enkelte tilfeller har de vunnet frem, men i de fleste tilfeller har de tapt i rettssystemet.

Spørsmålet om beskatning av carried interest i Sverige er noe annerledes enn i Norge. Det er fordi man i Sverige har et særlig regelsett som heter «3:12-reglene» for «fåmansbolag», som vi ikke har tilsvarende av i Norge. Reglene innebærer i korthet at utdeling fra et «fåmansbolag» opp til et grensebeløp beskattes med 20%, mens utdelinger over grensebeløpet (fastsettes 1. januar for hvert enkelt selskap basert på investert kapital etc.) opp til et fastsatt tak (ca. SEK 6,9 millioner for 2024) beskattes som lønn (opptil 55%). Utdelinger utover dette beskattes som kapitalinntekt med 30%. Dette muliggjør å utsette beskatningen av carried interest til uttak fra «fåmansbolaget», og å tilpasse utdelingene til både grensebeløpet og taket.

I en dom fra Högsta forvaltningsdomstolen(tilsvarende Høyesterett i forvaltningssaker) i 2018 ble det slått fast at 3:12-reglene gjelder for beskatning av carried interest. Til tross for dette har det svenske Skatteverket i nye strukturer hevdet at 3:12-reglene likevel ikke kommer til anvendelse.

Nå har Skatteverket gått på et nytt tap. Som vi kan lese i dagens utgave av Dagens Industri (se utklipp nedenfor), har förvaltningsretten opphevet Skatteverkets vedtak om lønnsbeskatning av personer i IK Partners. Dette vil ha betydning for et stort antall tilsvarende saker som Skatteverket har tatt opp og som venter på domstolsprøving.

I august oppnevnte den svenske regjeringen et utvalg som skal se nærmere på reglene for beskatning av carried interest. Utvalget er bedt om å analysere hvordan beskatning av carried interest kan bli mer forutsigbart og foreslå regler som muliggjør beskatning under 3:12-reglene. Utvalget er bedt om å særlig ta hensyn til at skattereglene skal bidra til å fremme tilveksten, konkurransekraften og innovasjonsmulighetene for svenske virksomheter. Dette må oppfattes som en relativt klar instruks om hvordan skattereglene ønskes utformet. Utvalget skal senest levere sin rapport 20. januar 2025.

BAHR mener

I Norge har reglene om beskatning av carried interest ligget stabilt over lang tid. Forholdet må anses avklart så lenge lovgiver ikke gjennom konkrete lovforslag endrer loven. Skattepraksis i andre land har ingen direkte overføring til tolkningen av norske regler. Carried interest-debatten som pågår i Sverige, omhandler som nevnt særlige svenske regler som vi ikke har tilsvarende av i det norske regelverket. Samtidig viser prosessen i Sverige at dette på mange måter er en «evig kamp» mellom bransjen og skattemyndighetene. Så får vi likevel håpe at lovgiver ser verdien i en sterk, lokal kapitalforvaltningsbransje – både i Norge og i Sverige – slik at regelverket og praktiseringen av dette ikke medfører at vi mister viktig verdiskapning og kompetanse i Norge og Norden for øvrig.

In September last year, NVE was tasked by the Ministry of Energy to carry out strategic impact assessments of the extended Sørlige Nordsjø II-area (Sørvest F), Vestavind B and the extended Utsira Nord-area (Vestavind F) in preparation for the 2025 offshore wind competition round. Today, NVE published their assessments.

Our key take-aways

1. 1. NVE is of the view that opening the Vestavind B area (suitable for floating turbines) for offshore wind should be awaited until the strategic impact assessment for the other identified 17 offshore wind areas has been completed due to the high potential for conflicts with other stakeholders in the Vestavind B area (in particular the petroleum, shipping and aviation industries). NVE’s impact assessments of the remaining 17 areas are due June 2025 and the intent is that before opening the Vestavind B area it should be compared with the other potential offshore wind areas which may have less negative impact vis-à-vis other stakeholders.
   2. NVE is of the view that the extended SN-area, i.e. Sørvest F area (suitable for bottom fixed turbines) can be opened for competition next year for a project with permitted installed capacity of 1500 – 2100 MW. The opening of the Sørvest F area would allow for more flexibility for the location of the next project area within the extended SN-area but would only imply a small increase in the overall maximum capacity in the area (the SN II area is already opened for 3000 MW of which 1500 MW is awarded to Ventyr SN II AS). NVE is of the view that a decision to utilize the Sørvest F area beyond the second project area should be awaited until further impact assessments are made in particular on migratory birds and bats.

      

   3. NVE is of the view that the extended UN-area i.e. the Vestavind F area (suitable for floating turbines) can be opened for offshore wind, and the developed capacity in the area can be increased from today’s 1500 MW by an order of 500 – 750 MW either by opening for increased capacity in the three existing project areas or by establishing a new project area in the north of the Vestavind B area.

      

Along with NVE’s own assessment, a total of 20 underlying expert reports, prepared by relevant authorities including the Offshore Directorate and the Coastal Administration and external consultants serving as background material for NVE’s strategic impact assessments have been published.

The strategic impact assessments, along with the supplementing expert reports form a key pillar and essential information of the area which developers looking to participate in the 2025 offshore wind rounds should familiarize with.

The strategic impact assessment and the underlying scientific reports can be found here: Strategisk konsekvensutredning av identifiserte områder – NVE

Do not hesitate to contact your offshore wind contact in BAHR if you would like to discuss NVE’s strategic impact assessment and its implications further.

As described in the EIF’s press release, this landmark transaction is structured as a significant risk transfer (SRT) arrangement whereby the EIB Group provides credit protection on a NOK 17.6 billion (€1.5 billion) portfolio of SME and small Mid-Cap loans held by DNB. More specifically, the European Investment Fund (EIF), as part of the EIB Group, will provide credit risk protection to DNB on a mezzanine tranche of NOK 1.1 billion, which is then counter-guaranteed by the EIB. This structure ensures that the EIB Group assumes the mezzanine tranche risk of the referenced portfolio. Key features of the transaction include synthetic excess spread, a replenishment period, as well as a pro-rata amortisation of both the senior and mezzanine tranches, subject to performance triggers.

The EIB Group’s investment is backed by the InvestEU programme which has been set up to enable green investments in furtherance of the goals and ambitions set out in the EU’s Green Deal. Accordingly, the transaction has been structured to free up regulatory capital for DNB, which will enable the bank to extend more loans specifically for climate-friendly projects. The funds will mainly support the leasing of zero emission vehicles as well as other clean-transport technologies in sectors such as construction.

The transaction is structured to comply with the criteria for Simple, Transparent and Standardised securitisations (STS) under the EU’s Securitisation Regulation (SecReg), which is expected to come into force in Norway in the near future.

BAHR has acted as the sole Norwegian law firm on the transaction, which is the first time synthetic securitisation has been successfully used by a Norwegian bank for capital relief purposes. Having previously advised on Norway’s first ever true sale securitisation, this transaction confirms BAHR’s unrivalled position in the Norwegian structured finance market. We would like to congratulate both DNB and EIB group on this trailblazing achievement, which we expect will clear the path for other SRT transactions out of Norway in the future.

Case summaries

The SEC recently handed down two rulings concerning two US regulated entities’ misrepresentation of ESG practices.

Between 2020 and 2022, Invesco Advisers, Inc. (Invesco) made misleading statements about the percentage of its assets under management (AUM) that were “ESG integrated.”

An internal analysis revealed that Invesco risked losing $370 billion in AUM to competitors, prompting accelerated ESG efforts. However, the percentages of AUM claimed to be ESG integrated (70% to 94%) was overstated, largely due to the inclusion of passive ETFs that could not consider ESG factors because they followed non-ESG indices. The claims were made in presentations to fund boards, proposals to prospective clients, and marketing materials. Invesco also lacked written policies and procedures to determine the percentage of firmwide AUM that was ESG integrated, leading to inconsistent and overstated figures.

The SEC found that Invesco violated several sections of the US Advisers Act with respect to fraudulent, untrue, and misleading statements and imposed a civil money penalty of $17.5 million.

WisdomTree Asset Management, Inc. (WisdomTree) misstated to its board and investors that certain ESG funds would not invest in companies involved in controversial activities such as fossil fuels and tobacco. In reality, the funds invested in companies involved in coal mining, natural gas extraction, and tobacco retail due to incomplete data from a third-party vendor. Despite being aware of the data limitations, WisdomTree failed to inform the board and to revise the prospectuses in a timely manner. WisdomTree also failed to adopt and implement written policies and procedures to prevent violations of the Advisers Act in connection with the investment process for the ESG funds.

The SEC found that WisdomTree willfully violated several sections of the US Advisers Act and the Investment Company Act and imposed a civil money penalty of $4 million.

Lessons learned and key takeaways

Although these cases involve two US-regulated entities, the rules and regulations applied share many similarities with those in the EU/EEA, offering several relevant takeaways for EU/EEA asset managers.

Sanjay Wadhwa, Acting Director of the SEC’s Division of Enforcement, emphasized the following in the press releases for the charges against Invesco and WisdomTree:

• “Companies should be straightforward with their clients and investors rather than seeking to capitalize on investing trends and buzzwords.”[1]

• “At a fundamental level, the federal securities laws enforce a straightforward proposition: investment advisers must do what they say and say what they do.” [2]

These cases underscore the importance for asset managers to ensure that their ESG claims and disclosures are accurate and verifiable. The Invesco case demonstrates how even vague and seemingly non-ambitious terms like “ESG integration”, can result in liability. Such terms are frequently used in offering documents and marketing materials for EU/EEA funds.

The WisdomTree case further illustrates that exclusion criteria, which may appear straightforward to apply and adhere to, can be complex to implement effectively. A manager breaching its own exclusion list constitutes a breach of fund mandates and is a serious transgression for an asset manager. As evidenced by the WisdomTree case, creating an exclusion list demands thorough consideration of the criteria and a well-structured investment process to accurately screen and evaluate potential investments against these criteria.

In addition to the general lessons above, asset managers should take note of the following takeaways:

• Adhere to the SEC Director’s advice: The principle of “doing what you say and saying what you do” is fundamental for regulatory compliance and maintaining investor trust.
• Verify ESG claims: Ensure all ESG claims are accurate, credible, and supported by verifiable data, avoiding vague and empty phrases.
• Ensure oversight of outsourced services: Maintain oversight of all outsourced services, including data purchased, as outsourcing does not absolve asset managers of responsibility.
• Develop clear policies:  Establish and maintain written policies and procedures tailored to the manager’s ESG practices to ensure compliance.
• Regular reviews: Regularly update ESG disclosures and policies to reflect regulatory changes and the ESG practices applied by the manager.
• Maintain transparency: Clearly communicate ESG methodologies and criteria to investors and supervisors, especially in areas of regulatory uncertainty, and assess the need to notify relevant stakeholders when learning of limitations and shortcomings in ESG practices.

BAHR Comments

While Norway has regulations to sanction misleading ESG claims, its supervisory authorities have not yet been as active in this area as their US counterparts. However, the potential for similar regulatory actions exists, and Norwegian asset managers should learn from the Invesco and WisdomTree cases. The SEC Director’s principle ‘do what they say and say what they do’ should be considered as a license to operate for asset managers. As fiduciaries, asset managers must earn and maintain the trust of their investors by complying with all agreed terms.

As the scrutiny of ESG claims by investors, supervisory authorities, and other stakeholders is intensifying, it is imperative to address and correct any potential misrepresentations promptly. We advise all asset managers to thoroughly review their claims and statements regarding ESG factors, both for funds under management and firm wide. If external communication suggests that ESG considerations are being given more significance in the investment activities than is actually the case, managers should take action to avoid potential investor disputes, legal liability, regulatory actions, and loss of reputation and trust.

[1] SEC.gov | SEC Charges Invesco Advisers for Making Misleading Statements About Supposed Investment Considerations

[2] SEC.gov | SEC Charges Advisory Firm WisdomTree with Failing to Adhere to Its Own Investment Criteria For ESG-Marketed Funds

Background

Solvency II (Directive 2009/138/EC) provides the regulatory framework for insurance and reinsurance undertakings within the European Union. Insurance companies, as institutional investors, manage extensive portfolios across various asset classes, including long-term illiquid investments such as private equity and infrastructure funds. Insurance undertakings must hold funds to cover the solvency capital requirement, ensuring they can withstand unexpected losses in a one-in-two-hundred-year event within a one-year horizon. The solvency capital requirement is calculated based on, inter alia, the types of assets an insurance undertaking invests in.

The attractiveness of an investment fund to an insurance company is impacted by the capital requirements imposed on its investments. Consequently, these regulations are directly relevant for asset managers. Some managers are already adept at aligning mandates with capital requirement rules, such as those involving qualifying infrastructure, which benefits from a more lenient capital requirement regime.

EIOPA’s Recommendations

EIOPA published a Report on 7 November 2024 on the effects of dedicated prudential treatment for assets or activities associated substantially with environmental and/or social objectives, or which substantially harm such objectives, including fossil fuel related assets. The report emphasizes the importance of transition risk for long-term investors like insurance companies (p. 10):

… firms need to adapt their business models quickly to a low carbon economy. Firms unable to transition in the short to medium term or even unable to transition at all and thereby continuing to contribute to climate change materially may be impacted by transition risks, induced by changes in regulation or market sentiment, negatively affecting their business performance. For instance, if transition risks materialize in more volatile cash-flows for firms engaging in environmentally harmful economic activities due to changes in market sentiment in terms of investor or consumer preferences, the financial instruments issued by these firms should show elevated levels of market risks relative to firms with less harmful activities.

EIOPA concludes that fossil fuel-related stocks and bonds have “a clear and heightened risk” relative to other economic activities (p. 62). EIOPA recommends increasing capital requirements for insurance companies investing in these assets, specifically by 17% for equity investments, and 40% for bonds. The capital requirements under Solvency II shall as a starting point be calculated by using a ‘look-through approach’, i.e. based on the underlying portfolio investments of funds.

EIOPA also addresses other areas beyond fossil fuels:

• The risk of stranded properties, driven by factors such as increased regulation, policy pressure to reduce GHG emissions and costs of indirect emissions. Since the evidence linking energy efficiency and property risk from a prudential perspective was found to be mixed, EIOPA recommends further assessment as data availability improves.
• Social risks are acknowledged as having an impact on insurance companies’ business activities. EIOPA recommends further assessment on this topic due to lack of a methodology to assess, for example, how labor and human rights violations can lead to direct financial losses.

Practical implications for the asset management industry

Insurance and reinsurance companies are the largest institutional investors in Europe. Regulatory changes affecting their investment strategies can generally impact the whole asset management industry and shift capital flows. If fossil fuel assets on an insurance company’s balance sheet requires more capital to be set aside compared to other assets, insurers may steer clear of new investments in fossil fuel assets. In addition, insurance companies may seek to offload existing exposures, by divesting from fossil fuel exposures or by ensuring that such exposures are moved off the consolidated balance sheet.

For asset managers, aligning investment products and mandates with evolving capital requirement rules is essential to attract institutional investors and insurance company funds. The practical implications of higher capital requirements for fossil fuels assets are expected to be limited, as new funds with fossil fuel strategies are unlikely. However, it could impact the secondary market and increase LP-led secondary deals in funds with fossil fuel exposures.

The European Commission will now assess EIOPA’s policy recommendations, which has been subject to concern also from a minority of the report’s authors. Concerns include the imposition of stricter capital requirements solely on insurers, without equivalent obligations for banks, high implementation costs, limited impact due to insurers’ low fossil fuel exposure, and potential obstacles to transition financing. In light of these concerns, it is relevant to note that EIOPA, alongside ESMA, EBA, and the European Central Bank, recently released the results of a “Fit-For-55” climate stress scenario. The findings suggest that transition risks alone are unlikely to threaten financial stability. Further, the need for a coordinated policy approach to finance the transition is highlighted.

Given the concerns raised and the findings from the “Fit-For-55” climate stress scenario, it remains to be seen whether these recommendations will eventually lead to legislative changes.

BAHR Comments

If adopted, EIOPA’s recommendations represents a step towards differentiating between “brown” (high-risk, non-sustainable) and “green” (low-risk) exposures in capital requirement rules. Although these rules are not explicitly designed to fulfill EU policy objectives, such as those in the European Green Deal, they are developed to ensure market stability while also taking into account environmental and social factors to the extent they affect solvency, customer protection, and financial stability.

The capital requirement rules should be considered by asset managers alongside other EU initiatives within sustainable finance. This is an area where the EU is moving rapidly, and we encourage asset managers to stay ahead of these regulatory changes and assess how capital requirement rules may impact the investment strategies of new products.

Scope and Application

The new guidelines apply to managers of Alternative Investment Funds (AIFs) and management companies of Undertakings for Collective Investment in Transferable Securities (UCITS). The guidelines do not explicitly address their applicability to non-EEA alternative investment managers marketing either EEA-AIFs or non-EEA AIFs within the EEA. The broad wording and inherent connection to marketing rules suggest that the guidelines apply to alternative investment fund managers marketing AIFs in the EEA regardless of their home state.

Managers of any new funds created after 21 November 2024 must apply these guidelines from the outset. Managers of existing funds have until 21 May 2025 to ensure compliance. The Financial Supervisory Authority of Norway (FSAN) has announced that it will enforce these guidelines accordingly.

Key Compliance Requirements

The guidelines distinguish between three categories of terms and corresponding requirements for the investment strategy, which we have summarized in the chart below. We have included the terms explicitly mentioned in the guidelines as being within scope. The examples listed in the guidelines (and referenced in the chart below) are non-exhaustive. Funds using one of these terms will have to assess whether they fulfill the requirements for the investment strategy.

If a fund name combines multiple terms from categories 1 and 2, the requirements of those categories apply cumulatively. However, for combinations involving transition-related terms, only the requirements in category 1 shall apply.

Funds using “transition-” or “impact”-related terms in their names should also ensure that investments used to meet the threshold referred to in points 1 and 2 respectively are on a clear and measurable path to social or environmental transition or are made with the objective to generate a positive and measurable social or environmental impact alongside a financial return.

The guidelines do not prescribe an exhaustive list of terms within their scope. Consequently, the applicability of the guidelines for each fund name must be assessed on a case-by-case basis, taking into account the specifics and usage of the terms.

BAHR Comments

For asset managers, the initial step is to determine whether any funds under management fall within the scope of the guidelines. BAHR has conducted a review of all names of AIFs and UCITS currently registered for marketing in Norway, either licensed by the FSAN or operating on a cross-border basis. Our findings indicate that approximately 90 AIFs (7% of the AIFs in the FSAN registry) and 260 UCITS (23% of the UCITS in the FSAN registry) have fund names containing terms that fall within the scope of the new guidelines.

For funds using any of the terms explicitly mentioned in the guidelines, determining the applicable requirements should be straightforward. Managers of these funds need to assess whether the funds’ investment strategies meet the requirements for the relevant fund name category. Fund names not explicitly mentioned in the guidelines but potentially using related terms must be assessed on a case-by-case basis.

For managers currently in a fundraising process where the fund has not yet been established (e.g. a private equity fund), the guidelines will apply from 21 November 2024. Managers should ensure that the fund strategy aligns with the fund name before the first closing to ensure compliance and to avoid having to make subsequent changes.

For managers of existing funds that fall within the scope of the guidelines and where the investment strategy does not meet the specified requirements, managers must either rename the fund or alter the investment strategy. Beyond commercial considerations, both alternatives involve a review and potential modification of a fund’s foundational documents, marketing materials, and regulatory notifications. Additionally, investor participation and potentially, approval, may be required.

EFTA-domstolen kom i mai 2024 med en rådgivende uttalelse som gjaldt to av de verserende sakene.[1] I uttalelsen la EFTA-domstolen vekt på at boliglånsdirektivet og forbrukeravtaledirektivet krever at innholdet i rentejusteringsklausuler i boliglånsavtaler med flytende rente skal være «gjennomsiktige» (dvs. tilstrekkelig klare, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare), og at de ikke vil være gyldige dersom de er urimelige for forbrukerne. Ifølge EFTA-domstolen gikk rentejusteringsklausulene i de islandske sakene langt i retning av å være ugjennomsiktige og urimelige for forbrukerne, og dermed ugyldige.

I etterkant av den rådgivende uttalelsen fra EFTA-domstolen, har den islandske tingretten nylig avsagt dom i en av sakene, Íslandsbanki hf. mot Elva Dögg Sverrisdóttir og Ólafur Viggó Sigurðsson. I den aktuelle saken hadde forbrukerne i januar 2021 inngått en avtale med banken om boliglån på ISK 57,6 millioner (ca. NOK 4,6 millioner kroner med dagens kurs). Lånets rente var flytende (eller mer presist, variabel) og ikke knyttet til noen indeks eller referanserente. Tingretten avviste forbrukernes påstand om at rentejusteringsklausulene var ulovlige og frikjente banken.

Nærmere om den islandske tingrettens resonnement og begrunnelse

Forholdet til boliglånsdirektivet

Tingretten vurderte først forbrukernes anførsel om at rentejusteringsklausulen var ulovlig etter boliglånsdirektivet artikkel 24, som krever at indekser eller referanserenter som brukes for å beregne lånerenten skal være tydelige, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare for kredittavtalens parter og relevante myndigheter.

Tingretten fant at boliglånsdirektivets artikkel 24 var korrekt gjennomført i Islands rett. Den fant videre at den aktuelle låneavtalen ikke falt inn under direktivet fordi renten i låneavtalen ikke skulle justeres i henhold til en indeks eller referanserente, men derimot justeres på bakgrunn av andre omstendigheter. Den islandske loven som gjennomfører boliglånsdirektivets artikkel 24 sier at dersom rentejusteringsklausulen ikke er knyttet til en indeks eller referanserente så skal låneavtalen angi vilkårene og prosedyren for å endre lånerenten. Det var nettopp dette som var tilfellet i den anliggende saken.

Ifølge tingretten var det dermed klart at banken kunne justere renten basert på andre forhold enn indekser eller referanserenter, og at boliglånsdirektivets krav til tydelige, tilgjengelige, objektive og etterprøvbare vilkår ikke gjaldt for rentejusteringsklausulen i denne avtalen. Retten viste også til at lovens forarbeider uttrykkelig sier at det er adgang til å avtale at renteendringer blir fastsatt under hensyntagen til for eksempel finansieringskostnader eller driftskostnader.

Selv om retten var enig med saksøkerne i at elementene i bankens rentejusteringsklausul var formulert i generelle vendinger, og at disse ikke bidrar til forutsigbarhet og klarhet, så kunne ikke dette endre at avtalen slik den var inngått var i tråd med loven. EØS-retten og EFTA-domstolens uttalelse endret ikke på dette, ifølge tingretten.

Basert på dette anså retten at rentejusteringsklausulen var i samsvar med kravene etter islandsk rett tolket i sammenheng med boliglånsdirektivet.

Forholdet til Forbrukeravtaledirektivet

Forbrukerne hevdet for det andre at låneavtalens rentejusteringsklausul var uklar og urimelig etter den islandske avtaleloven §§ 36 og 36a til 36c, som gjennomfører forbrukeravtaledirektivet, med den følge at klausulen måtte anses ulovlig på dette grunnlag. De omtalte bestemmelsene i den islandske avtaleloven synes å ligne på den norske avtaleloven §§ 36 og 37.

Vurderingstemaet for retten var om rentejusteringsklausulen var formulert på et klart og forståelig språk, og om det ville være i strid med god forretningsskikk, og vesentlig forrykke balansen mellom partene til forbrukerens ugunst, dersom man opprettholdt klausulen.

Retten slo innledningsvis fast at det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre om forbrukeravtaledirektivets krav til god tro, balanse og gjennomsiktighet er oppfylt. Etter rettens oppfatning var rentejusteringsklausulen verken uklar eller urimelig etter avtaleloven, sett i sammenheng med forbrukeravtaledirektivet. Retten trakk frem følgende momenter i vurderingen:

• Klausulen var i samsvar med bestemmelsen i den islandske boliglånloven § 34.
• Låntakerne kunne fritt velge mellom flere ulike lånetyper, herunder lån knyttet til en fast rente eller indeks, men valgte likevel denne typen lån til tross for risikoen for renteendring fra bankens side basert på til dels vage kriterier (f.eks. økning i bankens driftskostnader).
• Låntakerne fikk full informasjon om vilkårene som gav banken adgang til å endre renten.
• Låntakernes krav på tilbakebetaling var ISK 84.418 (ca. NOK 6700), noe retten tok til inntekt for at vilkårene ikke hadde forrykket balansen i avtaleforholdet vesentlig.
• Låntakerne fikk lavere rente på dette lånet enn hva de ville fått ved å velge andre lånetyper, slik som fastrente.
• Renteendringene i lånets løpetid avvek ikke vesentlig fra den islandske sentralbankens renteendringer.
• Låntakeren kunne når som helst betalt lånet tilbake.

Etter en samlet vurdering konkluderte tingretten med at rentejusteringsklausulen ikke var urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Heller ikke her synes EØS-retten eller EFTA-domstolens uttalelse å sette noen skranker for tingrettens rimelighetsvurdering.

Betydning

Enkelte har hevdet at EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i mai 2024 vil få dramatisk betydning for norske banker, i form av meget betydelige erstatningskrav fra låntakere, både i antall og størrelse. Dommen fra den islandske tingretten kan tyde på at det ikke er fullt så enkelt. EFTA-domstolens uttalelse endrer ikke det faktum at vurderinger av hvorvidt en avtale er urimelig skal avgjøres av nasjonale domstoler som anvender nasjonal rett. Den islandske tingretten har nå gjort dette og har funnet at rentejusteringsklausulen tolket i henhold til islandsk rett ikke er urimelig.

Siden Íslandsbankis klausul for rentejusteringer har mange fellestrekk med de klausuler som anvendes av norske banker, er avgjørelsen fra den islandske tingretten interessant også for norske formål. Herunder er det interessant å merke seg at den islandske tingretten avviser at artikkel 24 i boliglånsdirektivets er anvendelig på den aktuelle rentejusteringsklausulen, og at forbrukeravtaledirektivet ikke i seg selv er bestemmende for utfallet av den konkrete rimelighetsvurderingen som foretas etter islandsk rett.

I norsk rett er det, som på Island, regulert ved lov og uttalt i forarbeider at man kan avtale en rett til å endre renten på et lån uten henvisning til en referanserente eller indeks, så lenge grunnlaget for endringen er nevnt i avtalen og banken varsler om renteendringen i tilstrekkelig lang tid før endringen trer i kraft. Slik vi leser dommen fra den islandske tingretten, fant retten at et slikt system ikke er grunnleggende urimelig. Det kan også synes som om tingretten mener at forbrukerne i denne saken har forsøkt seg med et spekulativt søksmål som det ikke er grunn til å gi dem medhold i. Det er varslet at tingrettsdommen vil bli anket direkte til islandsk høyesterett. Både boliglånskunder som ønsker seg lavere rente og finansinstitusjoner som (etter vår mening med rette) mener dagens system med flytende renter er både velfungerende og til det beste for forbrukerne, må derfor fremdeles vente i spenning.

[1] Rådgivende uttalelse i forente saker E-13/22 og E-1/23.

Data centers and security requirements 

Data centers have become increasingly important for digital infrastructure in recent years. At the same time, the public has grown increasingly aware of matters of public security.  

A chief measure in the new legislation is a registration obligation for data center operators. This is meant to aid in keeping track of data centers and who is responsible for the data centers’ activities, the level of this type of digital infrastructure, monitor compliance with new security requirements and uncover risks to critical public services. In its proposal to the Parliament, the Government explicitly stated that the registration obligation is a first step. It is signaled that concerns regarding identifying stakeholders behind data centers may compel further legislative proposals. Also, the Government stated that in future legislation, the obligations of the Electronic Communications Act significant to national security and crime fighting may be imposed on providers of storing and hosting services.  

Back in 2013, the Government tightened the obligations for security for electronic communication providers from “necessary security” to “adequate security” (Nw: forsvarlig sikkerhet). In the new act, the Government will further tighten the requirement on preparedness from “necessary preparedness” to “adequate preparedness”. An important part of the new legislation is imposing a corresponding requirement for adequate security and a requirement for adequate preparedness on data center operators. 

The new act makes it clear that for security and preparedness to be “adequate”, these systems must be built to be able to sustain times of peace, crisis, and war. Indeed, a primary concern in the assessment of what constitutes adequate security or preparedness, is the ability of the security measures to resist events which threaten the availability, authenticity, integrity, or confidentiality of data center services. In determining the appropriate level of security, data center operators should also take into account the state of the art, widely accepted industry standards, the cost of the measures and their efficacy, and the significance of the data center. 

The new act will empower the Government to issue decisions regarding measures which go beyond the requirements in the act itself, to ensure the satisfaction of national needs for security, preparedness, and functionality in data centers. 

The requirement for adequate security will be further clarified in regulations issued by the Ministry and in dialogue with the sector.  

Other adopted changes 

Besides regulating data centers, the new act also introduces a number of changes to requirements relevant for businesses operating within electronic communications, such as  

• increased statutory penalty from a maximum of six months to twelve months’ imprisonment;  

• end user rights, including right to information prior to entering into agreements, maximum duration for commitment periods (Nw: bindingstid), right to terminate in case of changes, number portability, etc.; 

• ensuring users with disabilities equal access to communication services; 

• allowing broadband delivery obligations for operators to be imposed, the purpose of which is to ensure that everyone has an offer of a functional internet; 

• changes to rules regarding cookies, confidentiality and deletion obligations (most notably clarifying that the rules on consent to cookies correspond to the consent rules in the GDPR); 

• further expanding and empowering the Norwegian Communications Authority ability to impose duties on providers with a strong market position; and 

• establishing a new board of appeal to decide on appeals over decisions issued by the Norwegian Communications Authority. 

When does the act enter into force? 

The Government previously signaled that it intended for the new act to enter into force as soon as it is adopted by the Parliament, with some minor exceptions to certain sections. We therefore expect swift entry into force. 

Saken har særlig praktisk interesse for følgende tre problemstillinger:

• Spørsmålet om kommunelovens regler om konkursimmunitet og inndekning av merforbruk i kommunale foretak utgjør en eksisterende støtteordning, og om tildeling av tilskudd med formål om å opprettholde løpende drift eventuelt faller innenfor denne ordningen.
• Vurderingen av markedsaktørprinsippets anvendelighet og anvendelse. Dommen inneholder interessante vurderinger av når markedsaktørprinsippet er anvendelig, og hvordan det offentlige må gå frem for å oppfylle markedsaktørtesten.
• Tolkningen av samhandelsvilkåret. Høyesterett kom til at tiltaket kvalifiserte som statsstøtte ettersom det var egnet til å påvirke samhandelen.

Dommen inneholder i tillegg konkrete vurderinger opp mot reglene i det generelle gruppeunntaket («GBER») om støtte til sportsinfrastruktur, og det generelle kravet til (dokumentasjon) av insentiveffekt under GBER. Disse vurderingene vil ikke omtales nærmere i dette nyhetsbrevet.

Nærmere om Høyesteretts vurderinger

Spørsmålet om tilskuddene var ytt med grunnlag i en eksisterende støtteordning

Det første spørsmålet som Høyesterett tok stilling til var om kommunelovens regler om kommuners konkursimmunitet og inndekning av merforbruk i kommunale foretak, utgjør en eksisterende støtteordning, og om overføringene i så fall var gjort med grunnlag i denne ordningen. Hvis disse spørsmålene ble besvart bekreftende, ville de anførte støttetiltakene ikke kvalifisere som ny og ulovlig støtte.

Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om bestemmelsene i kommuneloven om konkursimmunitet og inndekning av merforbruk i kommunale foretak (kommuneloven §§ 29-1, 14-1, 14-6, og 14-12), utgjør en eksisterende støtteordning. Årsaken til dette var at overføringene etter Høyesteretts vurdering knyttet seg til beslutninger om å videreføre driften. Det var derfor uansatt ikke tale om dekning av merkostnader etter kommunelovens bestemmelser, men om tilførsler av nødvendig kapital for å muliggjøre videre drift. Høyesteretts konklusjon innebærer i praksis at overføringer for å opprettholde løpende drift i kommunale foretak som utøver økonomisk aktivitet må tilfredsstille markedsaktørtesten, eller ha et annet støtterettslig grunnlag. Dette vil i praksis innebære at det for slike foretak, på samme måte som for andre aktører i næringslivet, løpende vil måtte vurderes om det er økonomisk grunnlag for driften.

Selv om Høyesteretts vurderinger altså er knyttet konkret opp til kommunelovens bestemmelser, har de også generell statsstøtterettslig interesse. Ved avgjørelsen av om tiltak er ytt med grunnlag i en eksisterende støtteordning er det, som Høyesterett påpeker, nødvendig å ta stilling til (i) om det finnes en eksisterende støtteordning, og (ii) om tiltaket faller innenfor denne støtteordningen. Det er derfor nødvendig å foreta en konkret vurdering av grensene for den eventuelle eksisterende støtteordningen, hvilket også ble understreket av EFTA-domstolen i Sak E-14/10, Konkurrenten.no, som Høyesterett viser til.

Spørsmålet om markedsaktørprinsippets anvendelighet og anvendelse

Det såkalte markedsaktørprinsippet (som også omtales som markedsoperatørprinsippet), brukes for å avgjøre om disposisjoner som det offentlige gjør som markedsaktør, er gjort på markedsmessige vilkår. Det er utviklet en rekke tester under prinsippet. I dommen understreker Høyesterett at det, for å foreta en vurdering opp mot prinsippet og testene som er utviklet under dette, er nødvendig å ta stilling til to problemstillinger. Den første problemstillingen er om prinsippet er anvendelig. Den andre problemstillingen er om det, gjennom en anvendelse av prinsippet og den relevante testen som er utviklet under dette, kan etableres at foretaket har mottatt en økonomisk fordel i støtterettslig forstand.

Høyesterett fant det ikke tvilsomt at Frogn kommune opptrådte som eier, i motsetning til som offentlig myndighet, da den besluttet å foreta de aktuelle overføringene, slik at markedsaktørprinsippet var anvendelig. Dette spørsmålet hadde ikke blitt vurdert av tingretten eller lagmannsretten som, i tråd med kommunens tidligere anførsler, hadde lagt til grunn at det dreide seg om ensidige tilskudd uten utsikt til tilstrekkelig avkastning, og som derfor kvalifiserte som en økonomisk fordel. Høyesteretts flertall anså derfor ikke at bevisførselen ga Høyesterett et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å konkludere med om kommunen hadde gått frem i tråd med markedsaktørtesten, og opphevet lagmannsrettens dom slik at denne kunne vurdere dette spørsmålet i sin fulle bredde.

Dommen fra Høyesterett inneholder samtidig betydelig veiledning om utgangspunktene for anvendelsen av markedsaktørprinsippet. Denne veiledningen er i tråd med fortolkningen av praksis fra EU-domstolen som Høyesterett ga uttrykk for i Boligbygg-saken (HR-2023-1807-A). Det avgjørende er enkelt forklart om medkontrahenten (her det kommunale foretaket) klart ikke ville fått en tilsvarende økonomisk fordel fra en normalt rasjonell og forsiktig privat aktør i en tilsvarende situasjon som det offentlige (her kommunen) befant seg i da det ble besluttet å foreta den aktuelle disposisjonen (her hver av overføringene).

Et forhold som har betydelig interesse for kommunale kapitaloverføringer til kommunale foretak, er at Høyesterett utvetydig slo fast at markedsmessigheten av slike overføringer må vurderes gjennom en sammenligning med en privat aktør som også har ubegrenset ansvar for driften. Dette standpunktet må sees i lys av EU-domstolens klare fremheving av at det må foretas en sammenligning med en privat aktør i en situasjon som er så lik som mulig som den det offentlige befant seg i da de aktuelle tiltakene ble besluttet.

Spørsmålet om samhandelsvilkåret var oppfylt

For å kvalifisere som statsstøtte etter EØS-avtalen artikkel 61(1), må det aktuelle tiltaket være egnet til å påvirke samhandelen på det indre markedet. Det kreves altså et tilstrekkelig grensekryssende element. Rent lokale tiltak faller utenfor.

Som ledd i EU-kommisjonens håndhevelsesstrategi om «big on big and small on small», har Kommisjonen i en rekke presedensavgjørelser konkludert med at tiltak ikke kvalifiserer som statsstøtte når de ikke er egnet til å ha mer enn en marginal effekt på samhandelen. I disse avgjørelsene har Kommisjonen foretatt en konkret vurdering av sannsynlige effekter på tilbydersiden og etterspørselssiden. Samtidig har Kommisjonen altså tolket terskelen etter den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 108(1) TFEU slik at det må sannsynliggjøres at tiltaket er egnet til å ha mer enn en marginal effekt på samhandelen. ESA har lagt tilsvarende synspunkt til grunn i sin tolkning av artikkel 61(1) EØS.

Mot denne bakgrunnen, var det ikke overraskende at kommunen anførte at de aktuelle overføringene ikke oppfylte samhandelsvilkåret. Det dreide seg tross alt om overføringer til ett enkelt treningssenter over en begrenset periode og av et meget begrenset beløp. I faktisk forstand er det vanskelig å komme utenom at effekten på samhandelen vil være marginal.

Høyesteretts vurderinger er interessante fordi Høyesterett eksplisitt satte spørsmålstegn ved om terskelen som er lagt til grunn i håndhevelsesorganenes praksis er i tråd med føringene som følger fra EU-domstolen. Høyesterett tok utgangspunkt i nyere praksis fra EU-domstolen, hvor terskelen uttrykkes slik at tiltaket må være egnet til å påvirke samhandelen, men at en rent hypotetisk vurdering ikke er tilstrekkelig. Det kreves samtidig ikke en konstatering av at samhandelen faktisk vil påvirkes.

I sin videre analyse la Høyesterett avgjørende vekt på markedssituasjonen i Frogn kommune. Høyesterett konstaterte i denne forbindelse at Frogn kommune, da den besluttet å etablere et treningssenter, først hadde inngått en intensjonsavtale med en internasjonal kjede. Høyesterett konstaterte videre at de økonomiske analysene som hadde blitt foretatt i en rapport fra revisjons- og rådgivningsselskapet BDO, tydet på at det bare var markedsgrunnlag for tre treningssentre i kommunen. Ettersom driften av kommunens treningssenter ville svekke markedsgrunnlaget for konkurrerende sentre, og det altså forelå en påvisbar interesse for grenseoverskridende investeringer eller etableringer i slik virksomhet, konstaterte Høyesterett at tiltaket uansett ville ha mer enn en marginal effekt på samhandelen.

Det avgjørende for Høyesteretts konklusjon var altså den konkrete markedssituasjonen innenfor treningssenterbransjen, som er preget av internasjonale investeringer og etableringer. Dette har også vært lagt til grunn av ESA i tidligere saker, og dommen er i så måte en god illustrasjon på at det må foretas en konkret vurdering av både tilbuds- og etterspørselssiden. Uavhengig av hva man mener om terskelen for å konstatere at samhandelsvilkåret er oppfylt, er dette en god lærdom for praktiske formål.

Vår vurdering og veien videre

Høyesteretts dom er et godt eksempel på de til dels komplekse vurderingene som må foretas for å avgjøre om noe utgjør statsstøtte – selv om størrelsen på støtten som i dette tilfellet er helt marginal. Det er prisverdig og svært nyttig at det nå foreligger en ny dom hvor Høyesterett har foretatt konkrete og grundige vurderinger. Dette bidrar til å klargjøre og synliggjøre rettstilstanden.

Selv om Bølgen-dommen inneholder en rekke avklaringer, fant flertallet altså at bevisførselen ikke var tilstrekkelig til å avgjøre konkret om overføringene medførte økonomiske fordeler i støtterettslig forstand til treningssentervirksomheten. Som følge av dette, opphevet Høyesteretts flertall lagmannsrettens dom med den følge at det vil måtte skje nye rettsforhandlinger for lagmannsretten.

I lys av at Høyesterett ikke fant det tvilsomt at markedsaktørprinsippet var anvendelig, vil lagmannsretten nå måtte vurdere om kommunen overholdt markedsaktørprinsippet da den vedtok de aktuelle overføringene. Dette er en meget konkret vurdering, men terskelen for å etablere at markedsaktørprinsippet ikke er overholdt er altså relativt høy (en «klar fordel»). Videre slo Høyesterett altså utvetydig fast at sammenligningen i denne saken må foretas opp mot en normal privat aktør som har ubegrenset ansvar for virksomhetens forpliktelser. Det vil bli spennende å se hvilken betydning lagmannsretten tillegger denne presiseringen i sine vurderinger opp mot markedsaktørprinsippet.

Fond = Kollektive investeringer

Fond er kollektive investeringer som legger til rette for at flere sparere/investorer går sammen om å investere i verdipapirmarkedet. Det er et bærende prinsipp at avkastningen på fondets investeringer (etter skatt på investeringsnivå) skal beskattes på investornivå i henhold til de reglene som gjelder i den enkelte investors hjemland. Det er da avgjørende at man har nasjonale regler som sikrer at det ikke oppstår skattelekkasje på fondsnivå (ved at fondet ikke er et skattesubjekt eller er fritatt for skatt på sine investeringer). Skattereglene må heller ikke utformes slik at det hindrer ellers forretningsmessige fornuftige disposisjoner og produkter.  

Norge har ingen særregler for beskatning av fond, med enkelte unntak for verdipapirfond. Som vi kommer nærmere tilbake til nedenfor, innebærer skattereglene for verdipapirfond at fondene er egne skattesubjekter og gjenstand for alminnelig skatteregler med enkelte tillegg/unntak. For ilikvide fond (fond som ikke anses som et verdipapirfond skattemessige), gjelder utelukkende de generelle reglene. Hvis fondets investeringsmandat er aksjer innenfor fritaksmetoden, går det fint. Men hvis investeringsstrategien er utenfor fritaksmetoden, herunder gjeld, skaper en norsk fondsstruktur skattemessige utfordringer.

Tilsvarende skattemessige utfordringer finner man ikke i mange andre EØS/EU-land. I tillegg har mange EU-land et nasjonalt, regulatorisk rammeverk som gir andre (ikke-skattemessige) fordeler sammenlignet med norske fondsstrukturer. Dette gjelder f.eks. mulighet for å etablere paraplyfondstrukturer, fond med variabel kapital, implementering av storinvestorfordeler for å nevne noe. Her har Finansdepartementet gitt uttrykk for at de vil se nærmere på de norske reglene, og i dag kom første grepet ved at norske verdipapirfond gis mulighet til å valutasikre andelsklasser (og ikke bare hele fond). Så gjenstår det å se hvilke andre justeringer som kan komme for å lette de regulatoriske skrankene for norske fond.

Norske (regulerte) forvaltere kan etablere og forvalte fond i andre EØS-land. Når man kan etablere en fondsstruktur i utlandet uten lignende ulemper (og dermed lavere kostnader), blir resultatet at penger og kompetanse flyter ut av landet. Dette vil på kort og lang sikt svekke muligheten for å bygge kapitalforvaltningsmiljøer i Norge. Kombinert med regler om exit-skatt og generell mangel på forutberegnelighet blir det vanskelig å se Norge som et hjemland for verdipapirfond, hedgefond osv. Dette er en utvikling det burde være i myndighetenes interesse å snu raskest mulig.

Verdipapirfond – en utrydningstruet aktivaklasse i Norge?

Reglene for beskatning av verdipapirfond kommer til anvendelse på norske verdipapirfond, samt norske andelseiere i norske og utenlandske fond som må likestilles med norske verdipapirfond for norske skatteformål. Reglene innebærer at alle verdipapirfond som utgangspunkt skal behandles likt skattemessig, både på fonds- og andelseiernivå.

Beskatning av verdipapirfondet

Et verdipapirfond er et selvstendig skattesubjekt på lik linje med et aksjeselskap. At fondet er et selvstendig skattesubjekt innebærer at det beskattes for sine netto skattepliktige inntekter, samtidig som det ikke skjer noen beskatning av investorene før eventuell utdeling av utbytte eller realisasjon av andelen.

Hovedelementene ved beskatningen av verdipapirfondet er:

• Verdipapirfondet er subjekt under fritaksmetoden (tilsvarende som for et norsk aksjeselskap).
• I tillegg er verdipapirfond omfattet av et særlig skattefritak for gevinst på aksjeinvesteringer utenfor EØS. Unntaket omfatter imidlertid ikke utbytte på slike investeringer. Sammenholdt med fritaksmetoden innebærer reglene også at gevinst/utbytte på aksjeinvesteringer i lavskatteland innenfor EØS som ikke anses reelt etablert ikke er gjenstand for skattefritak.
• Verdipapirfondet har fradragsrett for utdelinger som beskattes som renteinntekt hos andelseierne (etter reglene beskrevet nedenfor). Det betyr at verdipapirfondet må betale skatt på renteinntektene med mindre det foretas utdelinger til andelseierne som gir tilsvarende fradragsrett.

Beskatning av andelseiere

For investorene beror beskatningen på fondets faktiske portefølje, det vil si fordelingen mellom aksjer og andre verdipapirer. Beregningstidspunktet er 1. januar i inntektsåret. For verdipapirfond som er etablert i løpet av inntektsåret forskyves beregningstidspunktet til inntektsårets slutt.

Av forenklingshensyn er det innført en sjablongregel for beskatning av utdeling fra verdipapirfondet:

Ved realisasjon av andel i verdipapirfond vil beskatning av gevinst eller tap baseres på fondets portefølje og fordelingen mellom aksjer og andre verdipapirer per 1. januar i ervervsåret og realisasjonsåret. Endringer i porteføljen mellom ervervsåret og salgsåret er uten betydning. Sjablongregelen gjelder ved fastsettelse av aksjeandel disse to årene.

Aksjeandel beregnes basert på fondet verdijusterte egenkapital (NAV) og beregnes basert på følgende formel hvor telleren kun består av langsiktige aksjeposisjoner (ikke aksjederivater osv.) og nevneren består av verdijustert egenkapital med fradrag for kontanter på bankkonto.

Utfordringer med dagens skatteregler

Dagens skatteregler for verdipapirfond innebærer flere utfordringer. I kampen om å holde verdipapirfondene i Norge, er det særlig to forhold som stiller norske verdipapirfond i en dårligere situasjon enn utenlandske:

• Aksjefondet betaler 22 % skatt på aksjeinntekter som ikke er omfattet av fritaksmetoden eller er særlig fritatt etter sktl. § 10-20 (2) (gevinst på aksjer utenfor EØS), selv om fondet har 100% aksjeandel. Det gjør at fondet i praksis opplever begrensinger i investeringsuniverset (selv med et globalt mandat) fordi skattereglene hindrer ellers fornuftige investeringer.
• Rentefond og kombinasjonsfond blir tvunget til å dele ut hele (eller mer enn) årets resultat for å unngå å komme i skatteposisjon fordi fradragsretten knytter seg til beregningen av aksjeandel og beskatning på andelseiernivå. Dette hindrer i praksis akkumulerende rentefond ettersom akkumulering vil medføre dobbeltbeskatning.

Når et utenlandsk fond ikke er gjenstand for tilsvarende skattelekkasje som norske fond, blir avkastningstallene tilsvarende annerledes. Skattefritak på fondsnivå gir også en større frihetsgrad for forvalter i forhold til investeringsstrategi og taktisk aktiva allokering:

Uavhengig av reglene på fondsnivå innebærer også dagens regler for beskatning av norske andelseiere i verdipapirfond en utfordring sett i forhold til ønske om nøytrale skatteregler på tvers av investeringsprodukter:

• Selv om et aksjefond investerer 100% innenfor fritaksmetoden, kan andelseieren delvis få avkastning beskattet som renter hvis fondet benytter aksjederivater i sin investeringsstrategi. Direkteinvestering i aksjederivater er omfattet av fritaksmetoden, men når man investerer i dette gjennom et verdipapirfond blir avkastningen beskattet som rente fordi aksjederivater ikke anses som aksjer i beregningen av aksjeandel. Dette begrunnet departementet i at det ville gitt private andelseiere rett til skjerming på investering i aksjederivater, hvilket de ikke har rett til ved direkteinvesteringer. Gitt skjermingsfradragets beskjedne betydning i praksis, er dette et svakt argument.
• Det følger både av verdipapirfondloven og UCITS-direktivet at et verdipapirfond kan ha kontanter på balansen, blant annet for sikringsformål. Gjør fondet det, kan andelseierne risikere at deler av aksjeavkastning beskattes som renter om fondet plasserer kontakter i kontantekvivalenter og ikke holder disse passivt på bankkonto. Slike kontanter er ikke del av investeringsstrategien, og burde derfor ikke påvirke beskatningen av andelseierne.

Samlet viser dette at skattereglene skaper både risiko for dobbeltbeskatning, manglende nøytralitet med andre investeringsformer og konkurranseulemper sett i forhold til verdipapirfond etablert i utlandet. Dette er forhold som ble påpekt allerede i høringsrunden til reglene tilbake i 2016, men som ikke ble hensyntatt av departementet (selv om de i forarbeidene anerkjente flere av disse problemene).

Gjeldsfond i Norge – Regulatorisk ja, skattemessig nei

Implementeringen av ELTIF-forordningen i Norge har gjort det mulig å etablere gjeldsfond i, og forvalte dette fra, Norge – uten at forvalter eller fondet har konsesjon som bank. Tilsvarende vil bli mulig når AIFMD 2.0 gjennomføres i Norge (en gang i fremtiden). ELTIF-fordringen er et produktregelverk. Forvalter (som må ha konsesjon som forvalter av alternative investeringsfond) reguleres fortsatt av AIF-loven. I dagens marked med høye renter og strengere utlånspolitikk hos bankene, er et ELTIF-gjeldsfond et spennende og attraktivt investeringsprodukt.

Ettersom det ikke er særlige regler for fondsbeskatning i Norge, blir et ELTIF-fond etablert som et aksjeselskap gjenstand for de alminnelige skattereglene. Det betyr at avkastningen på utlånsvirksomheten (renter) blir beskattet med 22% på fondsnivå. Når man kan etablere tilsvarende ELTIF-fond i en annen EØS-stat med skattefritak på fondsnivå, blir en norsk AS-struktur utkonkurrert. Hvis et norsk ELTIF-fond etableres som en transparent enhet (f.eks. indre selskap), flyttes rentebeskatningen til investorene, herunder utenlandske investorer (de får skatteplikt til Norge basert på norske regler). Det gjør at et norsk (transparent) ELTIF-fond er lite attraktivt for andre investorer enn norske pensjonskasser og forsikringsselskaper (som uavhengig av struktur beskattes basert på regnskapsreglene med 25% og med fradragsrett for avsetninger).  Dette kan oppsummeres som følger:

BAHR mener

Under en målsetning om å beholde en sterk norsk kapitalforvaltningsbransje, bør de norske skattereglene for fond endres, slik at norske forvaltere og deres fondsprodukter kan konkurrere med utenlandske fondsprodukter på like skattevilkår.

Det klart enkleste grepet er at regulerte fondsprodukter omfattes av et særlig skatteregime som sikrer at fondet / den kollektive investeringsenheten ikke er gjenstand for beskatning, slik at avkastningen beskattes utelukkende på investornivå (etter lokale regler). Et slikt grep vil sikre at norske fondsprodukter blir mer konkurransedyktige i en internasjonal fondsforvaltningsverden. Når det gjelder verdipapirfond trenger ikke norske myndigheter å se lenger enn til våre nordiske naboer. Det er selvsagt også andre grep som kan og bør gjøres med fondslovgivningen, for å sikre at norske fondsprodukter er gjenstand for et rammeverk mer i samsvar med internasjonale standarder. Men om det ikke gjøres noe med skattereglene raskt, vil mange norske fondsprodukter uansett fort bli historie.