Utredningen i korte trekk 

Rapporten undersøker muligheten for å innføre det som omtales som «samtidighetsferie» i Norge, hvor altså ferie og feriepenger opptjenes og tas ut i samme år. I dagens system opptjenes feriepenger året før ferieåret, noe som gir fleksibilitet til når ferie kan tas ut, forutsatt enighet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette systemet gir også mulighet for og rett til tre ukers ferie mellom 1. juni og 30. september. 

En ulempe med dagens system er at nye arbeidstakere må jobbe et helt kalenderår før de kan ta ut full betalt ferie året etter, samt at arbeidstakere som øker sin lønn i løpet av ferieåret, ikke får fullt betalt ferie. Dette kan stride med EUs krav om at alle arbeidstakere skal ha minst fire ukers betalt ferie årlig.  

Feriepenger som opptjenes på forhånd, kan sees på som tvungen sparing hvor arbeidsgiver forvalter pengene rentefritt, hvilket gir arbeidsgiver en rentefordel. Overgang til samtidighetsferie vil redusere denne fordelen, og en gradvis overgang vil være nødvendig for å unngå økonomisk ustabilitet. 

Utredningen diskuterer ulike løsninger for samtidighetsferie, uten å konkludere med hvilken løsning som er å foretrekke. Det legges til grunn følgende forutsetninger for å kunne gjennomføre en ordning med samtidighetsferie: 

1. Systemet bør ikke gi arbeidstaker rett til systematisk å bygge opp gjeld til arbeidsgiver ved å ta ut feriepenger eller betalt ferie på forskudd.
2. Systemet bør gi grunnlag for et mønster for uttak av ferie i rimelig overenstemmelse med arbeidstakernes ønsker, evt. i tråd med dagens mønster og ferielovens bestemmelser.
3. Systemet bør gi mulighet for noe individuell variasjon rundt det gjennomsnittlige uttaksmønsteret.
4. Overgangen til nytt system bør utformes slik at det ikke bidrar til makroøkonomisk ustabilitet og slik at arbeidsgiver får tid til å tilpasse seg en situasjon med lavere innestående volum av opptjente feriepenger.

Det er frist for høringen 21. oktober 2024, og departementet ber om høringsinstansenes syn på de ulike modeller.

Click the link to read/download the chapter.

Click the link to read/download the chapter.

The Swiss parliament has effectively voted to ignore the ECtHR’s ruling in KlimaSeniorinnen v. Switzerland 

In our most recent edition of BAHR Dispute Resolution Insight, we discussed the momentum climate change litigation has gained in recent years and highlighted some significant cases such as the ECtHR’s landmark decision on 9 April 2024 in KlimaSeniorinnen v. Switzerland. A group of senior women from Switzerland successfully argued that Article 8 of the European Convention on Human Rights (ECHR) includes the right to effective protection from the serious and adverse effects of climate change on individuals’ life and well-being, and the ECtHR found that Switzerland was in breach of its obligations due to inadequate climate change responses. We have further explained the judgment in this newsletter.

From a Norwegian perspective, KlimaSeniorinnen v. Switzerland is particularly interesting as we are awaiting proceedings before the ECtHR in a Norwegian climate change case that was decided by the Norwegian Supreme Court in 2020 (Greenpeace Nordic v. Norway) and which has gained a lot of attention. The Supreme Court upheld the issuance of new licences for oil and gas production, based on the uncertainty of future emissions that will result from the extraction of hydrocarbons from the impacted fields. An application against Norway for ECHR violations was filed before the ECtHR in 2021, which categorized the case as a potential “impact case” and put it on hold pending the resolution of KlimaSeniorinnen v. Switzerland. There is some speculation that the precedent set by KlimaSeniorinnen v. Switzerland could suggest that Norway is violating its climate obligations and ECHR Article 8 due to its climate policies. However, it is challenging to predict what impact – if any – this precedent will have on the Norwegian case before the ECtHR because the two cases are not directly linked. The Swiss case addresses Switzerland’s overall emissions and the sufficiency of its regulations and climate targets, whereas the subject of the Norwegian case is the issuance of the specific production licenses, as opposed to Norway’s climate regulations as a whole. 

A couple of days ago, the aftermath of the ECtHR’s ruling in KlimaSeniorinnen v. Switzerland took an interesting turn. 

When a state is found by the ECtHR to be in breach of its human rights obligations, it must report back to the Council of Europe within six months on the measures it has taken to comply with the judgment. In KlimaSeniorinnen v. Switzerland, the ECtHR concludes that Switzerland is in breach of its obligations under Article 8 of the ECHR but does not mandate any specific measures that Switzerland must take to become compliant. 

In the beginning of June, the Swiss parliament’s lower chamber voted to ignore the judgment, claiming that the ECtHR had “exceeded the limits of permissible legal development and disregarded Switzerland’s democratic decision-making processes.” The voting of the higher chamber on 12 June echoed this sentiment, although the wording of the resolution is somewhat milder, stating that Switzerland does not need to react to the judgment as it already has in place an effective climate change strategy. 

The final decision on whether Switzerland will undertake any measures or change course to adhere to KlimaSeniorinnen v. Switzerland is up to the Swiss government, which is expected to announce its verdict in August. However, the Swiss parliament’s resolution to “keep calm and carry on” may inspire other states to take the same position if found in violation of the ECHR on similar grounds. While the judgments from the ECtHR are binding on member states, there is a lack of effective remedies if a state chooses to ignore them. The claimants in KlimaSeniorinnen have already notified that new legal proceedings will be brought should the Swiss government maintain the parliament’s position.

The UK Supreme Court has concurred with Oslo District Court in the interpretation of the EIA Directive 

Meanwhile, another climate change lawsuit in Norway has emerged, challenging the validity of the state’s approvals for plans necessary for oil and gas development (PDOs). Greenpeace Nordic and Nature and Youth Norway filed a lawsuit against the Norwegian State to invalidate three approved PDOs for the Breidablikk, Yggdrasil, and Tyrving fields. 

The basis for the claim was alleged violations of the requirements for Environmental Impact Assessments (EIA) under the Norwegian petroleum regulations. The claimants argued that these regulations, when interpreted in light of Section 112 of the Norwegian Constitution and EU Directive 2011/92 (the EIA Directive), required the EIA to include an evaluation of combustion emissions. Additionally, the claimants asserted that the absence of an EIA for combustion emissions constituted a violation of Articles 2 and 8 of the ECHR and the UN Convention on the Rights of the Child.  

On 18 January 2024, the Oslo District Court ruled in favour of the claimants, invalidating the PDO approvals. The claimants’ argument that the absence of an EIA for combustion emissions violated the ECHR and the UN Convention on the Rights of the Child was not upheld by the court. However, the court determined that evaluating combustion emissions from the fields was required as part of the EIA by the EIA Directive and Norwegian petroleum regulations. Accordingly, it was a procedural error not to include such an evaluation of emissions. 

According to Norwegian administrative law, a procedural error does not lead to invalidity if there is reason to believe that the error could not have influenced the decision, cf. Section 41 of the Public Administration Act. The threshold is whether there is a not entirely remote possibility that the decision has been influenced by the error. If there is such possibility, the question of invalidity is subject to an assessment of competing interests, according to non-statutory administrative law. In its decision, the Oslo District Court found that there was a not entirely remote possibility that the incomplete EIAs had influenced the state’s granting of the approvals and that this, after an assessment of the relevant interests in play, should lead to invalidity. 

The judgment is rather controversial and has been appealed. The state maintains that evaluating combustion emissions from the fields is not required as part of the EIA by neither the EIA Directive nor Norwegian petroleum regulations. Another reason for the appeal is that the PDOs would have been approved by the state even if an EIA that did include an evaluation of such emissions had been conducted prior to the approvals. In such case, the procedural error that the (alleged) incomplete EIAs constitute, could not have influenced the outcome of the decision, and the approvals are valid according to Section 41 of the Public Administration Act. 

In a landmark ruling issued on 20 June 2024, the UK Supreme Court concurred with the Oslo District Court’s interpretation of the EIA Directive, which is also implemented in UK national regulations. The UK case concerns an application for a planning permission to expand oil production from a well site granted by the local council in Surrey County. The EIA had solely focused on the combustion emissions within the well site during the project’s operational phase and excluded the emissions from the eventual combustion of the extracted oil. By a three-to-two majority, the UK Supreme Court found that the council’s decision was unlawful because the climate impact of the eventual burning of fossil fuels offsite should have been, but was not, considered. The majority clarified that combustion emissions are indeed “direct or indirect […] effects of the project” as defined by the EIA Directive and national UK regulations. 

This interpretation of the EIA Directive aligns with the decision from the Oslo District Court, where the court determined that the EIA directive requires considering all relevant climate impacts, not just direct ones. Astonishingly enough, the UK Supreme Court even cited the Norwegian district court ruling – if only because it found the reasoning persuasive.

Will the UK Supreme Court decision have any impact on Norwegian law?   

When the Norwegian Appeal Court considers the state’s appeal in September, one main question will be whether the EIAs conducted were sufficient although they did not consider combustion emissions. If the EIAs were not sufficient, the next question is whether there is a not entirely remote possibility that this procedural error has influenced the state’s decision to approve the PDOs.  

In its consideration of the first issue, there is now the question of whether there is an increased possibility that the Appeal Court finds that evaluating combustion emissions from the fields was required as part of the EIA as result of the ruling from the UK Supreme Court. However, this judgment has formally very limited authority on Norwegian law and will only impact the Norwegian Appeal Court’s decision insofar as the court finds the reasoning of the UK Supreme Court persuasive.  

Another key point is that even if one assumes that the interpretation of the EIA Directive by the UK Supreme Court and the Oslo District Court is correct, and the EIAs were insufficient, this will not automatically lead to invalidity in the Norwegian case. In Norway, the obligation to conduct EIAs is a procedural rule and, as explained, administrative decisions are valid despite procedural errors if there is no reason to believe that they have influenced the decision. There is only a finding of invalidity if there is a not entirely remote possibility that the error has influenced the decision and an assessment of the relevant interests in play leads to invalidity. In the case at issue, there is reason to assume that EIAs that did include combustion emissions would not have contributed to any new information that was not already considered before the PDOs were approved. In such case, the approvals are valid according to Section 41 of the Public Administration Act. 

Therefore, the Norwegian Appeal Court’s assessment of validity based on (alleged) procedural errors will remain an independent and distinctly Norwegian law evaluation, regardless of the UK Supreme Court’s interpretation of the EIA Directive.  

It is also worth noting that even if the Appeal Court should decide to invalidate the approval of the PDOs, this will not prohibit the state from conducting complete EIAs and, with that, correcting the (alleged) procedural errors, before then approving the PDOs. 

Background

 The Utsira Nord area was opened for offshore wind development in 2020 and the competition was first announced in March last year. Since then, the UN competition has experienced significant delay mainly due to the approval process of the state aid support with ESA. The Utsira Nord competition is now scheduled for 2025, at the same time as the competition for the extension area of the Sørlige Nordsjø II (bottom fixed) and the new area Vestavind B (outside Mongstad).

 Today the Ministry published the long-awaited consultation hearing of the proposed support scheme. This is an important step on the path to effectuation of the first competition for award of development rights to large scale floating offshore wind areas in Norway.

 Our key take-aways below:

 Two step model remains Ministry’s preferred model for UN and is also the preferred model for Vestavind B: The contemplated two step model, with competition for project area development rights first, and subsequent competition for state support remains the Ministry’s preferred model for Utsira Nord, and the Ministry also propose to apply the same model for the Vestavind B.

 Competition based on qualitative elements: The competition for the Utsira Nord and Vestavind B areas are contemplated to be based on qualitative elements in line with the previous hearings, i.e. cost-levels, innovation and technology development, ability to perform, sustainability and positive ripple effects.

The competition for state support:

 Separate competitions vs. a combined competition: The Ministry informs it is considering two different alternatives, where the first alternative is that one competition comprising both the areas that have been awarded in Utsira Nord and Vestavind B competes for the state support. The other alternative considered by the Ministry is to hold the state aid competitions separate, with the first for the UN project and the second for remaining project areas (including those that did not succeed in the first UN competition).

• State support limited to a number of projects vs. aggregate allocation pot. The Ministry informs it is considering whether to limit the state support to a specific number that has been awarded development rights, or whether to hold the competition as a support per MW (and thereby de-link it to number of projects).

• Subsequent state support rounds: The Ministry is also considering whether projects having been granted development rights that are not successful in the first competition shall be eligible to participate in subsequent state aid competition rounds. 

The support instrument: 

• CfD vs investment support: The Ministry considers either to structure the support through contract for differences (same as for SN II) or by way of direct investment support (CAPEX support).

Updated LCOE- estimates: CEEAG requires that the assumptions underlying the state aid is substantiated. In the consultation paper, the Ministry presents updated cost estimates based on cost assumptions provided by AFRY. The Ministry asks for input on the updated estimates including on costs, revenues and net present value assumptions.

The main consultation elements: The Ministry is asking for responses to 16 specific questions. The questions range from specific state aid law related (CEEAG) related questions on potential for renewable energy production from other technologies than floating offshore wind and input on the estimates for subsidies per tonne of CO2 equivalents, to input on the competition design including on the support instrument and competition model.

Link to the consultation paper here.

The deadline for providing response to the consultation is 23 August 2024.

Hva er DORA?  

DORA er EUs initiativ for å styrke og harmonisere regelverket knyttet til IKT-risikostyring, IKT-relatert hendelseshåndtering og rapportering, digital operativ motstandstesting og styring av IKT-tredjepartsrisiko. Formålet er å styrke den operasjonelle motstandsdyktigheten for finanssektoren. For norske aktører underlagt forskrift om bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) 21. mai 2003 nr. 630 (blant annet banker og verdipapirforetak, men ikke forvaltere av alternative investeringsfond), vil reglene erstatte denne og stille langt mer detaljerte krav.  

Hvem gjelder DORA for? 

Regelverket gjelder for såkalte «financial entities». Dette er først og fremst banker, verdipapirforetak og forsikringsforetak, men også forvaltere av alternative investeringsfond omfattes. Viktig å merke seg her er at registrerte forvaltere av alternative investeringsfond er unntatt regelverket, herunder også registrerte forvaltere med tillatelse til å forvalte fond etter forordning om europeiske venturekapitalfond (EuVECA).  

I henhold til DORA må «financial entities» identifisere «critical ICT providers» som benyttes for utførelse av virksomheten, og disse «critical ICT providers» vil også være omfattet av DORA.  

Hovedkravene i DORA 

DORA stiller for det første krav til IKT-risikostyring. Det gjelder allerede generelle krav til risikostyring for forvaltere av alternative investeringsfond i dag, men med DORA spesifiseres disse til å gjelde for IKT. Konkret må forvaltere av alternative investeringsfond innføre retningslinjer for beskyttelse og tilgjengelighet av data, en overordnet IKT-strategi og nivå for risikotoleranse, retningslinjer for IKT-driftsstabilitet, kontinuitetsplaner for IKT-virksomheten, retningslinjer for gjenoppretting av IKT-systemer og data og oversikt over cybertrusler og IKT-hendelser. Systemet er for øvrig kjent fra risikostyringsregelverket i AIF-loven og tilhørende forskrifter: det er krav om å fastlegge klare roller og ansvarsområder, etablere relevant rutineverk og instrukser og utføre periodiske gjennomganger.  

DORA inneholder også regler om IKT-relatert hendelseshåndtering og rapportering. For det første kreves det at forvaltere av alternative investeringsfond definerer, fastlegger og gjennomfører en prosess for å oppdage, styre og rapportere på IKT-relaterte hendelser. Disse IKT-relaterte hendelsene skal klassifiseres ut fra en vurdering av virkningen av hendelsen, basert på kriterier som geografisk spredning av data, varighet og tap av data. Større IKT-relaterte hendelser skal rapporteres til tilsynsmyndigheten innen nærmere angitte tidsfrister.  

DORA inneholder også krav til testing av aktørenes motstandsdyktighet. Forvaltere av alternative investeringsfond må utarbeide en tilpasset plan for risikobaserte tester som en del av rammeverket for IKT-risikostyringen og slik testing skal foregå minst på årlig basis. Testingen skal bidra til å vurdere kapitalforvalterens beredskap for håndtering av IKT-hendelser og avdekke svakheter, mangler og avvik i den digitale motstandsdyktigheten. Det skal videre etableres prosedyrer og rutiner for håndtering av mangelfulle forhold som avdekkes av testingen.  

Også når det gjelder bruk av tredjeparter introduserer DORA nye regler. Regelverket stiller nærmere krav til hvilke vurderinger forvaltere av alternative investeringsfond må gjøre før inngåelse av en IKT-tjenesteavtale, hvordan avtalen skal følges opp og hva den må inneholde. Dette omfatter blant annet vurderinger av hvorvidt tjenesteavtalen knytter seg til kritiske eller viktige funksjoner, potensiell risiko og interessekonflikter. Det gjelder allerede i dag regler for utkontraktering fra forvaltere av alternative investeringsfond, men disse er ikke spesifikke for IKT (i motsetning til foretak underlagt IKT-forskriften). Innholdskravene etter DORA innebærer at tjenesteavtalene må ha fullstendige beskrivelser av leveranser, krav til tjenestekvalitet, krav til samarbeid med tilsynsmyndigheten, mulighet for oppsigelse og rapporteringskrav. Forvaltere av alternative investeringsfond vil være kjent med lignende innholdskrav for avtaler om utkontraktering generelt.  

EUs tilsynsorgan skal i fellesskap identifisere kritiske tredjepartsleverandører og disse skal føres tilsyn med av et lokalt tilsynsorgan.  

BAHR mener  

DORA vil omfatte en rekke ulike kapitalforvaltere, og det må derfor forventes at det proporsjonalitetsprinsippet som regelverket inneholder vil bli brukt av de som driver ikke-kompleks og oversiktlig virksomhet i denne sammenheng. Det er likevel ikke til å komme unna at regelverket mest sannsynlig vil medføre at forvaltere av alternative investeringsfond må bruke mer ressurser på sin IKT.  

Gjennomføringen av DORA i norsk rett er fortsatt noe tid unna. For de aktørene som vet at man skal gjennomføre IKT prosesser i tiden frem mot implementeringen av DORA er det likevel fornuftig å hensynta dette nye regelverket for å sikre at man begrenser de ressurser som må gjøres på tilpasninger i forbindelse med gjennomføringen i Norge. Dette gjelder for eksempel for de som vurderer utkontraktering – her kan man med fordel se hen til hvilke vurderinger det vil bli krav om etter DORA allerede nå.  

Utover dette vil vi anbefale kapitalforvaltere som omfattes av regelverket om å kontakte sine respektive IKT-leverandører for det formål å kartlegge mangler i selskapets eksisterende IKT-rammeverk og planlegge nødvendige implementeringer, blant annet med hensyn til testing av motstandsdyktighet. Flere kapitalforvaltere vil også måtte igangsette prosesser for å inngå nye avtaler med sine IKT-leverandører, herunder for å overholde nye krav til slike tjenesteavtaler etter DORA.  

Obligation to Provide a Key Information Document (KID)  

All investment products covered by the PRIIPS Act, such as interest in a fund offered to retail investors, must be accompanied by a KID. Any market participant marketing a PRIIP will have to provide any potential retail investor with a KID in Norwegian. The KID should be concise, yet detailed, but no longer than three A4 pages. It must include specific sections detailing the product, its risk profile, cost structure, and potential returns. This is to facilitate investors’ understanding and comparison of their investment choices.  

Regular Updates of the KID 

The PRIIPs Act also requires that the KID is updated regularly, at least annually from the date of its initial publication, to reflect any significant changes. The specifics of these updates are governed by the accompanying delegated regulation. 

Claims Procedure 

Manufacturers of PRIIPs and entities that provide advice or sell these products must implement an effective procedure for retail investors to lodge complaints about the product or about the conduct of the PRIIP manufacturer, such as a fund manager, or any person marketing the product. Such procedure shall ensure a substantive, timely and proper reply to the retail investors. For cross-border disputes, particularly when the PRIIP manufacturer is based outside of Norway, effective redress mechanisms shall be available to retail investors. One practical approach to establishing such procedure can be to adhere to the complaints scheme of the Norwegian Alternative Investment Association (NKFF). 

Penalties for Non-Compliance 

In case of non-compliance with the obligations of the PRIIPS Act, the Norwegian Financial Supervisory Authority (NFSA) is authorised to take action, which may include prohibiting the distribution of the KID, requiring sellers or advisors of a PRIIP to inform investors of the non-compliance, or imposing fines on the company and individuals acting on its behalf. In severe cases, imprisonment may also be considered. 

BAHR Comments 

The PRIIPs Act is expected to take effect later this year, with enforcement expected to begin in Q3/2024. It should be noted that since 1 January 2023, the NFSA has required foreign UCITS marketed to retail investors in Norway to provide a Norwegian-language PRIIPs KID. Remember, since 1 January 2024, foreign UCITS (marketed under the EEA passporting regime) will have to pay an upfront and annual fee to the NFSA (please see our newsletter on the new regulatory fees). With the introduction of the PRIIPs Act, existing sector-specific information requirements will be replaced, establishing a new standard for market participant interacting with retail investors. We are already working on developing a Norwegian standard form that complies with all requirements outlined above. For more information on the implications of the PRIIPs Act for your business and to keep up with ongoing developments, feel free to contact us. 

Further information 

• PRIIPs Act as adopted by the Norwegian Parliament 

• Underlying EU PRIIPs Regulation (mind the various delegated regulations) 

• Our previous newsletter on the implementation of the EU PRIIPS Regulation in Norway (in Norwegian) 

Hva er carried interest?

For å kunne vurdere den skattemessige behandlingen av carried interest, må man også vite hva carried interest faktisk er – rent kommersielt.

Carried interest er en særlig form for avkastning til de aktive eierne, og er en på forhånd fremforhandlet rett til meravkastning på investert kapital. Carried interest vil ofte utgjøre 10-20 % av fondets eventuelle avkastning som overstiger investorenes investerte kapital med tillegg for en fastsatt årlig rente (gjerne 5-8 %).

Carried interest er en betinget rett til meravkasting, som forutsetter høy avkastning og som eventuelt kommer til utbetaling etter mange år. Et årlig avkastningskrav på 8 % er høyt og medfører at det skal mye til før retten til carried interest utløses. I media leser man «solskinnshistoriene», men for hvert vellykkede forvaltningsmiljø man hører om, finnes det minst dobbelt så mange som ikke lykkes.

Et private equity fond har en levetid på 10-15 år, og det er først ved fondets avslutning at man vet resultatet. Videre skal gevinsten reinvesteres i nye fond, ettersom forvaltningsvirksomheten på sikt må avvikles om man ikke får etablert nye fond (og investering fra teamet er avgjørende for at investorene vil passere penger i fondet).

Carried interest er ikke bonus eller suksesshonorar, men betaling for forretningsideen og den risiko som initiativtaker til fondet har tatt, og som de øvrige investorene ikke kan eller ønsker å ta. Carried interest skiller seg fra det løpende forvaltningshonoraret, som er betaling for selve forvaltningsvirksomheten. Dette begrunner at disse to inntektsstrømmene ofte plasseres i ulike subjekter i strukturen. Disse enhetene har også ofte ulikt eierskap.

Beskatning av carried interest

Carried interest skal ikke beskattes som lønn. Det ble slått fast av Høyesterett i Herkules-saken. Spørsmålet er derfor om carried interest skal anses som kapitalinntekt eller virksomhetsinntekt. Dette må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle strukturen og det aktuelle avtaleforholdet. Det betyr at selv om man har løst spørsmålet for en fondsstruktur, har man ikke automatisk løst dette for alle.

Når det investeres i den aktuelle fondsstrukturen, vil det klare utgangspunktet være at avkastning på eierandelen skal anses som kapitalinntekt (avkastning på den investerte kapitalen), omfattet av fritaksmetoden. Samtidig kan det konkrete avtaleforholdet tilsi at inntekten skal anses å ha tilknytning til virksomhetsutøvelsen. Dette vil bero på hvilken risiko som tilligger eierandelen og hvilke innsatsfaktorer som leder til avkastningen.

I vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig økonomisk risiko bak retten til carried interest, er det to sentrale økonomiske risikoer knyttet til fondsetableringen. For det første er det etableringsrisiko, som er risikoen for kostnadene knyttet til etableringen om denne ikke blir som ønsket/forventet. Hvis fondet ikke etableres som ønsket, må initiativtakerne dekke egne kostnader og kostnader til juridiske rådgivere etc. Denne risikoen tar ikke investorene del i om ting ikke går som planlagt, og noen slike kostnader vil investorene uansett ikke dekke (slik som tilretteleggerhonorar).

For det andre er det investeringsrisiko, som er plikten til å investere i fondet med en annen risikoprofil enn investorene. Normalt må teamet investere mellom 1-5 % av fondets totale størrelse. Med fondsstørrelse på NOK 500 millioner til NOK 10 milliarder vil dette utgjøre (hvis 2%) fra NOK 10 millioner til NOK 200 millioner. Det er en betydelig investering for de aller, aller fleste. I tillegg vil teamet påta seg en merrisiko i forhold til de eksterne investorene. Teamets investering er låst i fondet gjennom hele fondets levetid (10-15 år). Investeringen kan ikke tas ut/selges slik investorene kan gjennom secondary-markedet. Videre vil ofte teamets investering struktureres gjennom fondets general partner, slik at investeringen omfattes av et ubetinget ansvar / profesjonsansvar. Det er også mange forvaltere som velger at deres investering skal stå tilbake for investorenes investert kapital i fondets distribusjonsmekanisme (enten løpende eller gjennom en tilbakebetalingsplikt på slutten av fondets levetid). Det innebærer at det kan ta lang tid å få avkastning. I tillegg vil forvalter tape sin kapital om investorene ikke får tilbake sin investerte kapital. Dette innebærer ikke en ubetydelig merrisiko på forvalters investering.

Omgåelse, tilordning og reallokering

I ulike omtaler av beskatning av carried interest fremheves det at skattemyndighetene kan utfordre beskatningen basert på reglene om omgåelse, tilordning eller internprising.

Dette er generelle regler som gjelder på tvers av alle skatteregler. Samtidig er ikke dette regler skattemyndighetene står fritt til å benytte fordi de ønsker å ilegge en annen beskatning enn det som følger av de alminnelige beskatningsregler. Skattemyndighetene må se hen til den privatrettslige realiteten. Reelle og bindende avtaler mellom ulike parter skal som utgangspunktet legges til grunn og respekteres. Når det er tatt reell økonomisk risiko som grunnlag for retten til carried interest, kan for eksempel ikke denne inntekten flyttes til en annen enhet etter de alminnelige tilordningsprinsipper. Videre, når en enhet har tatt hele den økonomiske risikoen knyttet til etablering av strukturen, og eierandelene til denne enheten er satt, kan ikke myndighetene, foruten i klare omgåelsestilfeller, se bort fra avtalene og omfordele inntektene.

BAHR mener

Rapporteringskrav og materielle krav til virksomhetens arbeid med sosial bærekraft blir stadig mer sammenvevd.

Allerede i 2025 skal de første virksomhetene av en viss størrelse rapportere på bærekraft etter standardene i bærekraftsdirektivet (CSRD). Regelverket definerer hvilke temaer som er relevante for bærekraft og hvordan virksomhetene skal rapportere på temaene.

Det såkalte aktsomhetsdirektivet (CSDDD) ble dessuten nylig vedtatt i EU og vil bli en del av norsk rett. Da får virksomheter av en viss størrelse utvidede plikter knyttet til menneskerettigheter, anstendige arbeidsvilkår, miljøforhold og rapportering. Du kan lese mer om direktivet i vårt nyhetsbrev her.

Felleseuropeiske regelverk for rapportering om bærekraftsforhold vil bidra til at det blir lettere å forstå hvor bærekraftig en virksomhet er. Fremover vil det ikke være opp til den enkelte virksomhet å definere hva som legges i begrepet bærekraft.

Fra et arbeidsrettslig perspektiv er det særlig rapportering om forhold som gjelder egen arbeidskraft og arbeidskraft i verdikjeden som er relevant. God rapportering om temaene forutsetter at virksomhetene klarer å mobilisere ulike funksjoner til å samarbeide og at de har en felles forståelse av temaene. Ansatte i People/HR bør sette seg inn i rapporteringskravene og ansatte i finans må forstå de underliggende arbeidsrettslige kravene som rapporteringen skal være basert på.

Arbeidslivsgruppen i BAHR har gitt ut et eget faghefte innenfor tematikken («Arbeidsrett og bærekraft») og bidrar gjerne dersom HR/People i din virksomhet en innføring i bærekraftig rapportering på arbeidsrettens område.

Overordnet om samspillet mellom rapportering og arbeidsrettslige krav

Et bærekraftig arbeidsliv kjennetegnes av trygge ansettelser og anstendige arbeidsvilkår, organisasjonsfrihet, at de ansatte involveres i spørsmål som angår dem, likestilling og fravær av diskriminering, respekt for menneskerettighetene og retten til å varsle om kritikkverdige forhold. Anstendige arbeidsvilkår er et samlebegrep som blant annet omfatter retten til en rettferdig lønn man kan leve av, lik lønn for arbeid av lik verdi, et forsvarlig arbeidsmiljø og en rimelig begrensning av arbeidstiden med rett til hvile, fritid og betalt ferie. Dette gjelder både i egen virksomhet og i verdikjeden. Rapporteringen om disse sosiale bærekraftstemaene blir systematisert gjennom rapporteringsstandardene i bærekraftsdirektivet.

De fleste arbeidsgivere i Norge er godt kjent med temaene det nå skal rapporteres på. På arbeidsrettens område er bærekraftsdirektivet langt på vei et rent rapporteringsdirektiv. De underliggende kravene finner vi andre steder i lovverket. Arbeidsmiljøloven har for eksempel bestemmelser om fast ansettelse, krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, regulering av arbeidstid og overtid, informasjon til og involvering av ansattes representanter, varslingsregler, vern mot diskriminering og rett til permisjon for ulike faser og hendelser i livet. I tillegg gjelder reglene i ferieloven. For tariffbundne virksomheter er forholdene det skal rapporteres på i stor grad regulert i tariffavtale.

Andre underliggende lover inneholder både materielle krav og rapporteringskrav. Det kjenner vi blant annet fra likestillings- og diskrimineringsloven. Loven forbyr usaklig forskjellsbehandling og pålegger samtidig arbeidsgivere å jobbe systematisk for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Virksomheter av en viss størrelse er i tillegg forpliktet til å redegjøre for dette arbeidet gjennom årsberetningen. Metoden arbeidsgiver skal benytte i det aktive likestillingsarbeidet er beskrevet i loven. Metoden består av seks steg, og er inspirert av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Metoden er risikobasert. Det innebærer at virksomhetene kan prioritere hvordan de ønsker å fokusere sitt arbeid ut fra risikoen i sin virksomhet. Metoden åpner også for langsiktig og aktivt arbeid, fremfor en mer reaktiv tilnærming.

Vi finner den samme metoden i åpenhetsloven. Åpenhetsloven er også en lov som både regulerer materielle krav og rapporteringskrav. Loven pålegger virksomheter å kartlegge hvorvidt virksomheten har en negativ påvirkning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsvilkår, både i egen virksomhet og i verdikjeden. Barne- og familiedepartementet har for øvrig startet arbeidet med å evaluere åpenhetsloven. I 2024 innhenter departementet mer kunnskap om hvordan loven har virket så langt.

Virksomheten skal også prioritere og iverksette tiltak for å stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Virksomheter av en viss størrelse skal rapportere på arbeidet i en egen redegjørelse via årsberetningen. Når aktsomhetsdirektivet trer i kraft i Norge utvides pliktene for større virksomheter til også å gjelde negativ påvirkning på miljøet.

Disse regelsettene skal virke sammen for at virksomheter skal bli mer bærekraftige.