This standard contract from BIMCO, which can cover crew, technical and commercial management, has been updated for the first time since 2009. The new edition incorporates significant advancements in ship management practices and includes numerous standard clauses to minimize the necessity for additional rider clauses.

SHIPMAN 2024 is not a new innovation as such, as it is structured in the same way as SHIPMAN 2009 and contains largely the same regulations. However, SHIPMAN 2024 mirrors the latest geopolitical shifts, international regulatory changes, and essential enhancements in the routine operations of ship management that owners entrust to their managers.

Key updates in SHIPMAN 2024 address important topics such as emission trading schemes, sanctions, cyber security and anti-corruption measures. It also takes into account the manager’s entitlement to engage affiliates and outlines predelivery costs and fees. Access to and ownership of ship data is also addressed, which is an increasingly important topic. A standard provision for termination upon change of control has also been added.

Additionally, a standard clause addressing the EU Emission Trading System obligations as per Commission Regulation (EU) 2023/2599 will be developed and is expected to be published in May.

BIMCO has further announced that they will shortly finalise and publish the first ship management contract for autonomous ships, AUTOSHIPMAN, which will be based on SHIPMAN 2024.

The contract and explanatory notes are available here: SHIPMAN 2024 available for use (bimco.org).

In response to a request from Norwegian, Dutch, and German data protection authorities, the EDPB has expressed their view on the use of “consent or pay” or “pay or ok” models as grounds for behavioural advertising, most notably adopted by Meta. The model was adopted by Meta subsequent to a ruling from the CJEU that Meta could not rely on “contractual necessity” or “legitimate interest” as the legal basis for the processing of personal data for behavioural advertising.

The main question discussed in the EDPB’s opinion is the conditions for a consent to behavioural advertising to be “freely given”. The EDPB highlights some elements of the assessment:

• Whether data subjects may suffer detriment as a consequence of not consenting or withdrawing consent
• Imbalance of power between the platform and the data subjects
• If consent is required to access the services (or if there is an “equivalent alternative”)
• Whether any fee imposed is such as to inhibit data subjects from making a genuine choice

The EDPB’s opinion is that large online platforms are unlikely to meet the criteria that consent must be “freely given”, if users are presented with what the EDPB dubs a binary choice — consent to data processing for behavioural ads or pay a fee. The EDPB argues that large online platforms should offer users an “equivalent alternative” that does not involve payment. If a fee-based alternative is provided, platforms should also consider offering another option that is free of charge and without behavioural advertising, potentially using less or no personal data. According to the EDPB, such a “free alternative without behavioural advertising” may for example entail contextual or general advertising, or advertising based on topics chosen by the data subject.

The EDPB argues that data subjects may suffer detriment if they do not consent, as they may rely on large online platforms as sources of information and as part of their social lives. The EDPB even states that social media provides a “particularly valuable and convenient alternative to in-person interactions” and that not having access to them can have important consequences on some users’ emotional and psychological well-being. Furthermore, the EDPB highlights that data subjects may not have a genuine choice for professional or employment-oriented platforms, or platforms with “lock-in” effects due to users already having established a presence on the platform prior to “consent or pay” being introduced.

In its opinion, the EDPB states that personal data should not be viewed as a tradable commodity, as the right to data protection is a fundamental right. Data controllers are urged by the EDPB to ensure that the right to data protection is not made into a privilege that users must pay for.

BAHR’s view

The opinion issued by EDPB is not legally binding. Nevertheless, the opinion will serve as guidance for data protection authorities in their enforcement towards large online platforms. Parts of the opinion by the EDPB may be viewed as controversial. In particular, the emphasis on a free alternative without behavioural advertising, does not have a strong legal basis and may be challenged by data controllers if followed up on by data protection authorities.

From a Norwegian perspective, it is worth noting the impact of the Norwegian Data Protection Authority (Nw: Datatilsynet). Although the Norwegian Data Protection Authority does not have voting rights in the EDPB, it has still taken a role in shaping discussions on data protection at the European level, including this opinion from the EDPB.

A question to be considered is to what extent the EDPB’s view on large online platforms could affect similar solutions and paywalls for other online services, such as digital newspapers. It is important to note that the EDPB’s opinion does not advocate for a general ban on the use of “consent or pay” models, and many of the considerations highlighted in the EDPB’s opinion are not directly applicable to, for example, online newspapers. However, it is noted that all entities processing personal data must comply with all GDPR requirements, such as maintaining a lawful basis for processing and adhering to privacy principles. Therefore, individual evaluations must be conducted for each service or entity wishing to utilize “consent or pay” models.

BAHR mener 

Etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd kan arbeidstakere kreve erstatning dersom det foreligger en usaklig oppsigelse. Erstatningsutmålingen skal fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.  

Dommen fra lagmannsretten viser at også arbeidstakere har et ansvar for å begrense et mulig økonomisk tap i forbindelse med en oppsigelse. BAHR mener dommen gir en viktig påminnelse om at arbeidstaker tar en risiko dersom rimelige tilbud fra arbeidsgiver avslås i forbindelse med en oppsigelsesprosess.  

Selv om dommen fra lagmannsretten er avsagt under dissens (3-2), mener vi konklusjonen står seg godt opp mot annen relevant rettspraksis. Avslår arbeidstaker uten «rimelig grunn» en stilling som kan redusere eller fjerne det økonomiske tapet, bør det ha konsekvenser. Vi mener vi derfor at dommen treffer godt.   

Kort om faktum i saken 

Saken gjaldt oppsigelse av en arbeidstaker som var ansatt i stilling som kvalitetssjef. Arbeidsgiver var påvirket av koronapandemien og hadde økonomiske utfordringer våren 2022, blant annet på grunn av prisøkninger, begrenset råvaretilgang og en ugunstig valutasituasjon. Som følge av de økonomiske utfordringene hadde virksomheten behov for å gjennomføre nedbemanning, og det var ikke omtvistet at virksomheten hadde saklig grunnlag for dette. Det første spørsmålet i saken var om utvelgelsen av den konkrete arbeidstakeren i nedbemanningsprosessen var saklig og bygget på en forsvarlig og etterprøvbar saksbehandling. Det andre spørsmålet gjaldt erstatningsutmålingen, herunder om arbeidstakeren hadde oppfylt sin tapsbegrensningsplikt når han ikke takket ja til et tilbud om en annen stilling i virksomheten.  

Nærmere om lagmannsrettens vurderinger  

Lagmannsretten tok først stilling til om utvelgelsen av arbeidstakeren var saklig og bygget på en forsvarlig og etterprøvbar saksbehandling. Lagmannsretten la til grunn at arbeidstakeren kun var blitt vurdert opp mot andre lederstillinger i selskapet, til tross for at det var enighet mellom partene at hele selskapet måtte utgjøre utvelgelseskretsen. Arbeidstakeren hadde også gitt uttrykk for at han ønsket å bli vurdert opp mot andre stillinger. En samlet lagmannsrett konkluderte derfor med at oppsigelsen var i strid med arbeidsmiljøloven § 15-7 første og andre ledd.  

Lagmannstetten tok deretter stilling til arbeidstakerens krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd.  

Etter utløpet av oppsigelsestiden var arbeidstakeren helt ute av arbeid i 6 måneder før han tiltrådte en ny stilling hos en annen arbeidsgiver. Arbeidstakeren hadde, kort tid etter oppsigelsen, avslått et tilbud om stilling som prosjektleder. Spørsmålet var om arbeidstakeren ved å avslå tilbudet hadde unnlatt å begrense det økonomiske tapet.  

Det er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp at en kontraktspart har plikt til å begrense sitt økonomiske tap, og at en forsømmelse av plikten kan føre til at en erstatning reduseres. I lovforarbeidene til arbeidsmiljøloven av 1977 og rettspraksis er det uttalelser om at det ikke er noen automatikk i at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for inntekter arbeidstakeren har hatt i den perioden arbeidstakeren har vært ute av jobb som følge av en ugyldig oppsigelse. Lagmannsrettens flertall viste til disse rettskildene, og påpekte at uttalelsene kan tilsi at det ikke kan stilles for strenge krav til arbeidstakeres tapsbegrensningsplikt ved usaklig oppsigelse. Lagmannsrettens flertall viste imidlertid også til andre uttalelser i forarbeidene om at det kan gjøres unntak i situasjoner hvor arbeidstakeren kan bebreides. Det ble også påpekt at arbeidstakere, etter alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, har en viss tapsbegrensningsplikt.  

I den konkrete saken mente lagmannsretten at arbeidstakeren ikke hadde noen rimelig grunn til å avslå tilbudet om ny stilling. Tilbudet ble fremsatt raskt og før arbeidstakeren hadde pådratt seg noe økonomisk tap, og stillingen hadde et lønnsnivå på samme nivå som arbeidstakeren ville fått også dersom oppsigelsen av ham hadde vært saklig. Det var heller ikke et krevende motsetningsforhold mellom arbeidstakeren og arbeidsgiveren, som ofte vil være tilfellet ved oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold og som kan gjøre det krevende å akseptere tilbud om ny stilling. Lagmannsrettens flertall frifant derfor arbeidsgiveren for kravet om erstatning for økonomisk tap etter arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd.  

Dommen kan leses i sin helhet her. 

The ECtHR judgements and key takeaways:

Overview and dismissal

On 9 April 2024 the ECtHR delivered its judgement in three cases concerning the scope of the European Convention on Human Rights (ECHR) regarding the adverse effects of climate change:

1. Verein KlimaSeniorinnen Schweiz and Others v. Switzerland: A group of senior women from Switzerland, particularly vulnerable to the health consequences of heatwaves, argued that their government had failed to protect their rights to life and privacy as guaranteed by Articles 2 and 8 of ECHR.
2. Carême v. France: The former mayor of Grande-Synthe, France, brought legal action against the French government for insufficient action against rising sea levels threatening his coastal city, claiming a violation of his rights to life, privacy, and property.
3. Duarte Agostinho and Others v. Portugal and 32 Others: Six Portuguese youths born between 1999 and 2012 sued 32 European countries, including Norway, for failing to provide adequate protection against the predicted increase in heatwaves and wildfires over their lifetimes.

The Court dismissed the latter two cases on procedural grounds. The Carême v. France case was dismissed because the former mayor no longer resided in Grande-Synthe or France and thus lacked the sufficient link with Grande-Synthe. Therefore, he did not possess the “victim” status required under Article 34 of the ECHR.

The Duarte Agostinho case faced dismissal due to multiple procedural issues. The Court determined that Norway and the 31 other member states (excluding Portugal) could not be held responsible for the claims brought by the Portuguese children, as the matter did not fall within their jurisdiction. Additionally, these Portuguese youths did not meet the “victim” status criteria, and for the claims against Portugal specifically, the case was dismissed because the youths had not exhausted all domestic legal remedies before bringing the matter to the Court.

Verein KlimaSeniorinnen Schweiz and Others v. Switzerland

In the case against Switzerland, the Court did however allow the complaint from the association Verein KlimaSeniorinnen Schweiz and found that Switzerland had violated the ECHR.

In its judgement, the Court held that Article 8 of the ECHR includes the right to effective state protection from the serious adverse effects of climate change on individuals’ lives, well-being, and quality of life.

The Court’s decision to grant the association, which represents over 2,500 women aged 64 and above, ‘victim’ status is a significant step towards holding states accountable for insufficient action in dealing with climate change. By allowing organizations to act on behalf of groups of individuals who might not by themselves meet the high threshold in ECHR art. 34 to be considered a ‘victim’, the ECtHR ensures that these groups have access to effective legal remedies to protect their rights. It shows the Court’s recognition of the specific risks faced by certain demographics, and their need for access to effective remedies.

The court’s criteria for assessing state compliance with climate obligations:

The judgement draws a clear line between the ambition of climate goals, where states are afforded limited discretion, and the implementation of specific measures to achieve these goals, where they enjoy a wider discretion. This distinction is crucial as it acknowledges the complexity of policymaking while ensuring that states remain firmly committed to their overarching climate objectives.

To assess whether a state’s climate policy complies with ECHR obligations, the Court established a test that includes ensuring that states have:

• Goals for carbon neutrality and a total carbon budget, or another equivalent method for quantifying future greenhouse gas emissions, in line with national and/or global climate commitments.
• Greenhouse gas emissions reduction targets and pathways that are capable of meeting the national reduction goals within relevant timeframes.
• Evidence demonstrating whether the state has met, or is in the process of meeting, the relevant emissions targets.
• Procedures keeping the climate targets updated with due diligence, based on the best available science.
• Timely and appropriate action in the formulation and implementation of relevant legislation and measures.

Switzerland was found to be in non-compliance with its obligations under Article 8 of the ECHR due to several concrete failings in its approach to climate change. These failings included:

Insufficient Regulatory Framework: The ECtHR highlighted that Switzerland’s existing regulatory measures were inadequate: The 2011 CO2-act did not provide proper measures beyond the year 2024, and the recently adopted Climate Act’s promise to implement concrete measures “in good time” was insufficient to meet the urgent need for effective climate protection (paragraph 567).

Lack of a Quantified Carbon Budget: Switzerland had not established a quantified national GHG emissions budget, which is an essential tool for tracking and planning progress towards emissions reduction. The Court emphasized that relying on Nationally Determined Contributions (NDCs) under the Paris Agreement was not a substitute for a concrete carbon budget. This lack of quantification hindered Switzerland’s ability to align its climate policies with international commitments and relevant climate research (paragraphs 569-571).

Unmet Emissions Reduction Targets: The Court pointed out that Switzerland had previously failed to meet its GHG emissions reduction targets. For instance, the 2011 CO2 Act aimed for a 20% reduction by 2020 compared to 1990 levels, but by 2020 the actual reduction was around 11%, demonstrating a shortfall in Switzerland’s climate action. Furthermore, the Swiss Federal Council’s own assessments indicated that the targets set were not ambitious enough to meet the global commitments to limit warming to well below 2°C, and ideally to 1.5°C, above pre-industrial levels (paragraphs 558-559).

What Does This Mean for Norway?

The climate change actions brought in Norway have this far mainly rested or been decided on constitutional grounds, as the Norwegian constitution includes specific provisions relating to environmental protection (section 112).

The recent judgement from the ECtHR makes it clear that protection from the adverse effects of climate change is a fundamental human right, and that states and governments must adhere to their international climate change commitments. The judgement might prompt a review of Norway’s environmental strategies to ensure they are aligned with the European Convention on Human Rights. The Court’s decision points to the importance of an appropriate regulatory framework, a national greenhouse gas emissions budget, and the pursuit of emissions reduction targets.

The long-term impact of the judgement on the ongoing climate change litigation in Norwegian courts and before the ECtHR is still to be ascertained, but the debate is undoubtedly ‘en route’.

Voldgift om avtale mellom oppdrettsselskap og eksportør av fisk

BAHR bistår i en voldgift mellom et oppdrettsselskap og en eksportør om innholdet i en avtale om kjøp og salg av oppdrettsfisk. Uenigheten er knyttet til (i) om en avtalt prismekanisme knyttet til NASDAQ-indeksen for laks (Fish Pool) kan brukes for en ekstraordinær leveranse, og (ii) hvilket fratrekk for eksportørmargin som skal gjøres ved bruk av denne prismekanismen. Saken reiser blant annet spørsmål om hvilke egenskaper ved en leveranse av laks som påvirker dens markedspris og hvilke kostnadselementer som er inkludert i lakseprisen som fremgår av NASDAQ-indeksen for laks (Fish Pool). Muntlig forhandling er berammet til juni 2024.

Skjønnssak om innløsningssum i oppkjøpet av Sbanken

BAHR har hatt gleden av å representere DNB i forbindelse med krav om skjønn fra syv utenlandske fond. Fondene var minoritetsaksjonærer i Sbanken, og anførte at innløsningssummen de ble tilbudt i forbindelse med DNBs oppkjøp var for lav. DNB fikk fullt medhold i Hordaland tingrett, der flertallet fastsatte verdien per aksje noe lavere enn innløsningssummen fondene var blitt tilbudt.

Se nærmere omtale av saken i DN.

Seier for BAHRs klient i voldgift om avtalt investeringsrett

BAHR har bistått en investor i en avtaletvist mot et PE-fond. Tvisten var underlagt voldgiftsbehandling med bruk av NOMAs Rules on the Taking of Evidence. Saken gjaldt spørsmål om de avtalte vilkårene for å investere i et PE-fond var oppfylt. I en voldgiftsdom avsagt i februar 2024, fikk BAHRs klient medhold på alle punkter i saken og ble tilkjent fulle sakskostnader.

BAHRs virksomhetsgruppe for tvisteløsning består av flere av Norges mest erfarne prosedyreadvokater. Vi har omfattende erfaring med å bistå klienter i rettslige tvister, både i alminnelige domstoler og norsk/internasjonal voldgift. Vi håndterer til enhver tid flere av de største og mest komplekse tvistesakene i Norge.

Ta gjerne kontakt med oss hvis du har spørsmål eller ønsker bistand i forbindelse med en tvistesak.

1. OVERFØRING AV TILSYNET MED UTSTEDERS INFORMASJONSPLIKT OG OPPGAVEN SOM TILBUDSMYNDIGHET

Oslo Børs har delegert myndighet til å føre tilsyn med og sanksjonere brudd på utsteders løpende informasjonsplikt om innsideinformasjon og utsatt offentliggjøring. Børsen er også utpekt som tilbudsmyndighet for reglene om pliktige og frivillige tilbud. Det foreslås nå å overføre disse oppgavene til Finanstilsynet i tråd med verdipapirlovutvalgets forslag i NOU 2021:1 (Endringer i verdipapirhandelloven).

Finansdepartementet viser til at forslaget har fått bred støtte i høringsrunden og at utviklingen i markedssituasjonen og regelverket tilsier at disse oppgavene utføres av offentlige myndigheter og ikke av en markedsaktør. Det legges vekt på at børsens virksomhet er i sterkt økende konkurranse og at utførelse av slike myndighetsoppgaver kan medføre interessekonflikter. Videre mener departementet at det endrede regulatoriske rammeverket med større bruk av sanksjoner gjør det mer betenkelig at en privat aktør er tillagt slike oppgaver. Finansdepartementet viser også til at myndighetsoppgavene har nær tilknytning til andre oppgaver Finanstilsynet allerede har, som for eksempel tilsynet med reglene om markedsmisbruk og oppgaven som prospektmyndighet.

Proposisjonen sier ikke noe om når oppgavene vil bli overført til Finanstilsynet, men at Finanstilsynet vil ha behov for tid til å forberede overtakelsen. Finansdepartementet fremhever at det vil være nødvendig å sikre et robust fagmiljø som kan håndtere en vaktordning og svingninger i arbeidsmengden. Finanstilsynet vil også måtte etablere en løsning for løpende markedsovervåkning.

Som følge av overføringen av oppgavene til Finanstilsynet, foreslås det også at Oslo Børs ikke lenger skal ha en lovhjemlet rett til å ilegge tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr. Børsen vil fremdeles kunne innta regler om dette i sine egne forretningsvilkår og regelverk, slik er tilfelle for Euronext Growth Oslo i dag.

Finansdepartementet påpeker at overføringen vil medføre at myndighetsoppgaver på verdipapirhandelområdet utelukkende vil utføres av det offentlige og at Oslo Børs vil kunne rendyrke sin rolle som privat aktør. Videre vil noterte utstedere i større grad måtte forholde seg til Finanstilsynet, mens investorene allerede gjør dette når det gjelder blant annet reglene om markedsmisbruk og shortsalg.

Oslo Børs har også andre lovpålagte oppgaver, som å være offentlig lagringsmekanisme (OAM) i Norge gjennom NewsWeb og mottaker av flaggemeldinger og lister over primærinnsidere og nærstående til disse. Oslo Børs har i høringsrunden sagt at de mener det er naturlig å se på om disse oppgavene også bør flyttes til Finanstilsynet. Departementet mener det foreløpig er hensiktsmessig at Oslo Børs fortsetter å utføre disse oppgavene siden de ikke innebærer utøvelse av offentlig myndighet, men at

det kan være naturlig å gjøre en ny vurdering av enkelte av oppgavene i forbindelse med utnevnelsen av en eller flere såkalte innsamlingsmyndigheter i henhold til regelverket om bærekraftsrapportering og åpenhetsdirektivet.

2. FORVALTNINGSLOVEN VIL IKKE LENGER GJELDE FOR OSLO BØRS’ AVGJØRELSER

Forvaltningslovens regler om saksbehandling gjelder i dag også for flere beslutninger som etter overføringen av tilsynet med informasjonsplikten og tilbudsmyndigheten til Finanstilsynet fremdeles vil ligge hos Oslo Børs. Dette gjelder blant annet beslutninger om opptak til handel og strykning av finansielle instrumenter. I lys av at Oslo Børs ikke lenger skal utføre myndighetsoppgaver, foreslås det at forvaltningslovens regler om saksbehandling ikke lenger skal komme til anvendelse når Oslo Børs treffer beslutninger som ledd i sin virksomhetsutøvelse. Departementet viser til at Oslo Børs er underlagt tilsyn av Finanstilsynet og et detaljert regulatorisk rammeverk, og at det derfor ikke er samme behov for at forvaltningslovens regler skal glede for børsens avgjørelser. Som sikkerhetsventil foreslås det en forskriftshjemmel som gir mulighet til å innføre regler om børsens saksbehandling dersom det skulle bli behov for det.

3. OPPRETTELSE AV SÆRSKILT KLAGENEMND FOR FINANSTILSYNETS ENKELTVEDTAK

Parter og andre med rettslig klageinteresse kan påklage Finanstilsynets enkeltvedtak etter reglene i forvaltningsloven og det er som hovedregel Finansdepartementet som overordnet forvaltningsorgan som behandler slike klager. Det foreslås å opprette en særskilt uavhengig klagenemnd (Finanstilsynsklagenemnda) som skal behandle klager i saker hvor Finanstilsynet ikke kan instrueres av departementet eller regjeringen. Bakgrunnen for forslaget er å effektivisere klagebehandlingen og sikre Finanstilsynets uavhengighet i slike saker.

Den nye klagenemnden vil behandle flere typer enkeltvedtak truffet av Finanstilsynet, herunder saker om tilbudsplikt og utsteders informasjonsplikt om innsideinformasjon. Som en følge av dette vil Børsklagenemnda oppheves, og det vil ikke foreligge en lovbestemt plikt for Oslo Børs til å ha en klagenemnd for avgjørelser som treffes som ledd i virksomhetsutøvelsen som markedsoperatør, f.eks. opptak til handel, strykning og medlemskap. Det skal bemerkes at den foreslåtte forskriftshjemmelen om å kunne innføre saksbehandlingsregler for børsen også angir at det kan innføres regler om klage og omgjøring av børsens beslutninger. Oslo Børs har i dag en egen klagenemnd for Euronext Growth Oslo som behandler klager over saker som ikke behandles av Børsklagenemnda, som strykning på Euronext Growth Oslo.

Domstolsprøving av vedtak truffet av Finanstilsynsklagenemnda skal som utgangspunktet skje ved søksmål rettet mot staten ved klagenemnden. For saker om tilbudsplikt påpekes det at dette ofte er tvister mellom private parter om store formuesverdier, hvor staten har liten interesse av resultatet av de enkelte avgjørelsene utover den samfunnsmessige interessen i et velfungerende verdipapirmarked. Det foreslås derfor at for vedtak som gjelder en sak mellom private parter fattet i medhold av reglene om tilbud i verdipapirhandelloven kapittel 6, må søksmålet reises mot den andre private parten.

4. AVSLUTTENDE BEMERKNINGER

Lovforslaget om overføringen av tilsynet med utsteders informasjonsplikt om innsideinformasjon og oppgaven som tilbudsmyndighet er forventet og i tråd med innstillingen fra verdipapirlovutvalget, som både Oslo Børs og Finanstilsynet har støttet i høringsrunden. Overføringen vil ha særlig betydning for utstedere på børsens markedsplasser, som i større grad må forholde seg til Finanstilsynet som tilsynsmyndighet.

Det fremstår hensiktsmessig å samle tilsynet med reglene knyttet til innsideinformasjon hos samme tilsynsorgan, ved at Finanstilsynet etter overføringen både fører tilsyn med utsteders løpende informasjonsplikt og reglene om markedsmisbruk. Det er grunn til å tro at plikten til å varsle Oslo Børs ved beslutning om utsatt offentliggjøring etter børsens eget regelverk vil oppheves som følge av overføringen. Vi antar videre at Finanstilsynet vil etablere en egen teknisk løsning for den skriftlige notifikasjonsplikten som gjelder ved offentliggjøring av innsideinformasjon som har vært gjenstand for utsatt offentliggjøring slik at denne ikke lenger vil gjøres gjennom børsens utstederportal NewsPoint.

Tiden vil vise om Oslo Børs vil videreføre klagenemnden som behandler avgjørelser i saker som ikke behandles av Børsklagenemnda, som strykning på Euronext Growth Oslo, og om nemndens mandat eventuelt vil utvides til å behandle andre type avgjørelser som etter avviklingen av Børsklagenemnda ikke vil være underlagt et lovpålagt krav om klagenemnd, for eksempel vedtak om strykning på Oslo Børs og Euronext Expand. Det er grunn til å tro at Oslo Børs vil fortsette å ha en form for klageadgang for slike avgjørelser, særlig i lys av den foreslåtte forskriftshjemmelen hvor det ved behov kan innføres regler om klage og omgjøring av børsens beslutninger som markedsoperatør.

Norwegian CSRD Implementation: The Current Landscape

On March 15, the Norwegian Ministry of Finance published a legislative proposal (Prop. 57 L (2023-2024)) for the implementation of the CSRD (Directive (EU) 2022/2464). This comprehensive proposal signals that in-scope Norwegian enterprises will soon be required to provide a sustainability report audited according to European standards.

The proposal amends the current obligation to publish a sustainability report as part of the annual reporting applicable to enterprises meeting the conditions to be considered “large” enterprises” (e.g. listed companies or entities meeting threshold values for balance sheet total or number of employees). The definition of “large enterprises” is also proposed to be amended with the implementation of CSRD.

Norway’s commitment to align with the EU’s CSRD implementation timeline is clear, and we anticipate the Norwegian Parliament’s decision on this matter within the coming months.

Key proposed amendments to the current reporting obligations are:

• The required level of detail and accuracy for the reporting is comprehensive compared to the existing reporting requirements. It will also be required to link sustainability considerations to financial aspects of the business operations and report on the sustainability matters’ impact on the enterprise’s financial development, performance and position.
• The new sustainability reporting rules will replace the current sustainability reporting requirements in section 3-3 c of the Accounting Act. The high-level requirements set out in the act will work in conjunction with and be supplemented by detailed provisions set out in the European Sustainability Reporting Standards (ESRS), which, once established by the EU Commission, will be adopted as regulations in Norway. The general standards have already taken effect, and we expect the introduction of sector-specific standards to follow shortly. As an example, the act sets out that the sustainability report shall include whether the enterprises have time-bound targets for absolute emission reduction targets for 2030 and 2050, the progress made and whether these targets are based on scientific evidence. How this should be reported more specifically will be outlined in the ESRS.
• The enterprise shall assess and report on its impact on defined sustainability matters: environmental, social and governance aspects, including working rights and employee matters, human rights, and anti-corruption and bribery. The reporting shall be risk-based, which requires the enterprises to conduct initial assessments to identify sustainability matters and issues that they have a material impact on or that materially impacts them. The enterprises should then concentrate their reporting efforts on these identified areas of significance.
• The updated proposal suggests that around 1,100 Norwegian businesses will be subjected to the new sustainability reporting obligations, which is fewer than the 2,100 companies initially projected by the Securities Act Committee in NOU 2023:15.
• The Ministry proposes that the sustainability reporting requirements shall be legally established for all enterprise forms covered by the CSRD, including state-owned enterprises. Listed Norwegian companies will be subject to sustainability reporting regardless of their enterprise form.
• A regulatory provision has been proposed to potentially broaden the scope to include other entities subject to accounting obligations not already covered by the legislative proposal.
• The Ministry decided not to follow the Securities Act Committee’s suggestion in NOU 2023:15 to allow alternative assurance certification service providers, such as non-authorized auditors, to assurance certify sustainability reports. However, they have left open the possibility of permitting such certifications through future regulatory adjustments.

The Importance of Preparation: To succeed with the transition to the sustainability reporting format it is important to be proactive and prepare for the new detailed requirements. The CSRD will be gradually implemented in Norway with the same time schedule as in the EU, starting with the large, listed enterprises and financial institutions exceeding certain threshold values. The expectation is that this first group of entities will have to publish their new sustainability report in their annual report for 2024 in the spring 2025. Therefore, it is crucial to start laying the groundwork now. Once reporting requirements are integrated into Norwegian law, compliance will be essential, and the board of directors will bear the responsibility for adherence.

When the Parliament finalizes the legislative enactment, we will delve into the specifics of the new Norwegian rules. Our aim is to provide clarity on how these rules will affect your business operations and highlight any deviations from the EU’s CSRD.

Should you have any questions or require assistance in preparing for these changes, please do not hesitate to contact us. Our team is ready to offer strategic advice and support to ensure your company navigates this transition smoothly.

Stay tuned for more detailed updates following the final legislative decision. In case you missed it, our previous newsletter also provides insightful details on this subject.

Questions? Do not hesitate to reach out to our Compliance & Risk Management team.

Fritaksmetodens anvendelse på investeringer i hybride selskaper

Et viktig tema for mange kapitalforvaltere er fritaksmetodens anvendelse på investeringer i ulike fondsstrukturer, herunder utenlandske fond etablert som såkalte «limited partnerships». Dette beror på fondets klassifisering for norske skatteformål og fondets investeringer/inntekter.

Selv om et limited partnership er transparent (ikke eget skattesubjekt) i etableringsstaten, er det ikke gitt at fondet kvalifiserer som et transparent selskap for norske skatteformål. Norske investorer som investerer i utenlandske fond må derfor foreta en kontret vurdering av fondets klassifisering for norske skatteformål.

Et utenlandsk limited partnership anses normalt som transparent for norske skatteformål hvis minst én deltaker har ubegrenset ansvar. General partner anses som “deltaker” hvis denne har mer enn 0,1 % eierandel eller rett til overskudd utover sin eierandel (f.eks carried interest).

Hvis fondet anses som transparent også for norske skatteformål gjelder reglene om skattlegging av norske deltakere i utenlandske selskaper med deltakerfastsetting (UDSF). Fritaksmetodens anvendelse beror da å fondets investeringer, og om disse kvalifiserer under fritaksmetoden. Hvis selskapet ikke oppfyller vilkårene for å være transparent i Norge, vil fondet anses som en «hybrid» (transparent i etableringsstaten og ikke-transparent i Norge).

For at fritaksmetoden skal komme til anvendelse for hybrider må det hybride selskapet tilsvare et norsk kvalifiserende subjekt, samt være skattemessig hjemmehørende i EØS eller et normalskatteland utenfor EØS. Skattemyndighetene presiserer i informasjonsbrevet at en hybrid får sin hjemmehørende-status fra den stat det er selskapsrettslig etablert i, og følger med det opp en avgjørelse fra Skatteklagenemnda publisert i januar 2024. I avgjørelsen fikk skattyter medhold i at en hybrid etablert etter engelsk rett var «hjemmehørende» i Storbritannia (den gang del av EØS, før Brexit) selv om forretningsadressen senere ble endret til Guernsey (lavskatteland utenfor EØS).

Det betyr at hybride selskaper som er etablert innenfor EØS eller i et normalskatteland utenfor EØS omfattes av fritaksmetoden som objekt når de alminnelige vilkårene under fritaksmetoden er oppfylt. Det betyr at fondets investeringer og inntekter som utgangspunkt er uten betydning for anvendelsen av fritaksmetoden, så lenge fondet som sådan kvalifiserer. Samtidig presiserer skatteetaten at det er et vilkår for anvendelse av fritaksmetoden at hybridselskapet ikke har inntekter fra lavskatteland utenfor EØS.

Prinsipper for omregning av beløp i fremmed valuta

Ved omregning av beløp i fremmed valuta er det valutakursen ved skattleggingsperiodens utløp som benyttes ved omregning av skattemessig resultat. Hvis selskapet har avvikende regnskapsår, benyttes kursen ved regnskapsårets slutt.

Skatteetaten har tidligere lagt til grunn at valutaendringer mellom tidspunktet for beslutning om tilbakebetaling av innbetalt kapital og tidspunktet for utbetalingen er skattepliktig og føres i deltakerens skattemelding. Det presiseres nå at det samme gjelder ved innbetaling av kapital til selskapet.

Presiseringer knyttet til rentebegrensningsregelen

Dersom hovedmannen (general partner) anses som en nærstående til fondet, vil alle rentekostnader i fondet anses som renter til nærstående, og dermed medregnes i grunnlaget for rentebegrensning. Skattemyndighetenes standpunkt er at dersom hovedmannen har alminnelig beslutningsmyndighet på vegne av fondet, vil hovedmannen anses som nærstående, og investorene i fondet vil bli avskåret rentefradrag hvis de aktuelle terskelverdiene under rentebegrensningsreglene er oversteget.

Hvis skattyter legger til grunn at komplementaren ikke anses som nærstående, ber skattemyndighetene om at det gis en nærmere forklaring på dette i vedlegg. Samtidig påpekes det i informasjonsbrevet at skattyter i slike tilfeller må forvente oppfølging fra skattemyndighetene.

Informasjonsbrevet ber videre om at rentekostnader og renteinntekter fremgår på egne poster i næringsspesifikasjonen, slik at Skatteetaten unngår ressurskrevende avstemmingskontroller.

Ny løsning for innsendelse av selskapsmelding og automatisk utsatt frist for levering

Fra og med inntektsåret 2023 er det krav om at alle skattemeldinger som leveres fra næringsdrivende leveres gjennom et regnskaps- eller årsoppgjørssystem Ettersom Skatteetaten har begrenset kjennskap til hvordan de ulike systemene fungerer og hvilke feilmeldinger som kan oppstå, har Skatteetaten gitt en utsatt frist til 30. juni 2024 for levering av skattemelding for alle USDFer (og dermed også for deltakerne i disse), uten at skattyter/innsender må be om utsettelse.

BAHR mener 

For arbeidsgiver kan streik ha betydelige partiske og økonomiske konsekvenser. Selv om de fleste tarifforhandlinger løses uten streik, er det viktig å være forberedt på den situasjon som eventuelt kan oppstå, slik at virksomheten kan ta de nødvendige forholdsregler.  

I en streikesituasjon må arbeidsgiver håndtere den kapasitetsreduksjonen som oppstår, dvs. at forsvarlig drift må sikres med den reduksjon i kapasiteten som streiken medfører. Arbeidsgiver bør derfor vurdere hvilke områder/aktiviteter som kan rammes ved en streik, og om det er oppgaver som kan utsettes eller om det bør foretas omdisponeringer. Det betyr at arbeidsgiver bør gjøre forberedelser i god tid.  

BAHR anbefaler at virksomheter som ser at streik kan inntreffe i egen virksomhet eller hos en kontraktspart, bør vurdere å gjøre ett eller flere grep som forberedelse:  

1. Oversikt over oppgaver: Utarbeid en oversikt over hva som må gjøres i virksomheten på ethvert trinn i tidslinjen, inkludert hvem i virksomheten som er ansvarlig for de enkelte aktiviteter 
2. Beredskapsplan: Etabler en beredskapsplan for mulig streik. Dette innebærer for eksempel å utpeke ansvarlig i virksomheten ved en eventuell streik, avklare intern organisering og ansvarsfordeling, skaffe oversikt over medlemmene i de forhandlingsberettigede organisasjoner, analysere mulig streikeuttak, vurdere konsekvensene av en eventuell streik for virksomheten, kunder, leverandører, partnere mv., identifisere ansatte med kritiske funksjoner og etablere interne informasjonsrutiner i forbindelse med forhandlingene etc. Utarbeide planer for hvilke funksjoner som kan videreføres i en streikesituasjon. 
3. Oversikt over kontraktsparter: Skaff en oversikt over kontraktsparter som (potensielt) kan bli utsatt for streik og utarbeide en plan og analyse for hvordan de negative effektene av dette kan reduseres, for eksempel gjennom å etablere en «back-up»-relasjon til en annen leverandør av samme type tjeneste eller interne omprioriteringer. 

Når kan arbeidstakere gå til streik og hvem kan streike?

Hvis partene ikke blir enige i en mekling, kan arbeidstakersiden streike. Streik innebærer at arbeidsgivers tilgang på arbeidstakere opphører eller reduseres. Streik varsles ved en såkalt plassoppsigelse, som innebærer at ansettelsesforholdene suspenderes.  

Det er bare de arbeidstakerne det er varslet plassfratredelse for, som kan streike. Øvrige arbeidstakere, både organiserte og uorganiserte, plikter å arbeide som normalt og kan settes til overtidsarbeid i vanlig omfang. I en streikesituasjon oppstår det gjerne stor usikkerhet blant de ansatte om hvem som er omfattet av streiken, og uorganiserte opplever gjerne et press om å slutte seg til streiken. De som ikke omfattes av en streik, har imidlertid ikke noe ansvar for at streiken virker. Tvert imot er utgangspunktet at de som ikke er i streik har plikt til å arbeid normalt. 

Omdisponering, beordring og bruk av ekstern arbeidskraft – hva er «streikebryteri»?

Hvis en arbeidsgiver rammes av streik, innebærer det først og fremst at tilgangen på arbeidskraft blir redusert. Arbeidsgiver har imidlertid adgang til helt eller delvis å holde driften i gang med det personale som fortsatt er til disposisjon – de kan og skal fortsette arbeidet som ellers. Det betyr at arbeidsplikten verken økes eller minskes som følge av streiken.

Innenfor rammen av arbeidsgivers styringsrett kan arbeidsgiver også fordele og omfordele oppgaver blant gjenværende ansatte og ellers legge om driften slik at den blir mest mulig rasjonell. Arbeidsplikten kan bli utvidet ut over arbeidsavtalens ramme dersom det er nødvendig av hensyn til liv og helse, eller for å verne om viktige samfunnsinteresser. Dette innebærer blant annet at ledere kan utføre arbeidsoppgaver som skulle ha vært utført av deres underordnede. Beordringsretten gjelder kun overfor ansatte som ikke er i streik. 

Arbeidsgiver kan benytte overtidsarbeid, tilkalle ekstrahjelp, benytte frilansere eller leie inn arbeidstakere på vanlig måte, så lenge formålet ikke er å kompensere for den arbeidskraft som er blitt borte på grunn av streiken. Merk at de ansatte normalt kan motsette seg overtidsarbeid som skal kompensere for bortfallet av arbeidskraft som skyldes streiken.

Det er først dersom man erstatter de arbeidstakerne som er tatt ut i streik, at det kan være snakk om streikebryterarbeid. 

Hva gjør du når en leverandør rammes av streik?

Arbeidsgiver kan bli rammet av en streik selv om man ikke er omfattet av denne. For eksempel kan varer og tjenester ikke bli levert (eller levert for sent), eller infrastruktur som arbeidsgiver er avhengig av er ikke lenger tilgjengelig. Som utenforstående er man fullt berettiget til å ivareta egne interesser. Den som rammes av en streik hos en tjenesteleverandør står helt fritt til å skifte til en leverandør som ikke er streikerammet eller utføre oppgavene. Det er bare hvis tilpasninger gjøres for å støtte den streikerammede virksomheten, at det kan være tale om streikebryteri. 

Dersom en virksomhet f.eks. har en avtale med vaktselskap X om at dette selskapet skal levere vakttjenester, og vaktselskap X rammes av streik, står virksomheten som kjøper av tjenesten fritt til å benytte et annet vaktselskap.  

Permittering i forbindelse med streik

Når plassoppsigelse gis fra arbeidstakersiden, må arbeidsgiver vurdere konsekvensene av den varslede streiken. Dette omfatter for eksempel mulighetene for å redusere aktivitet på berørte enheter, omlegging av driften, omdisponering av ansatte og behov for informasjon til kunder, leverandører og partnere mv. Dersom arbeidsgiver ser at en del ansatte ikke kan sysselsettes på en rasjonell måte under streiken, kan arbeidsgiver vurdere om det skal foretas permitteringer.  

Reglene om permittering i Hovedavtalen(e) gir uttrykk for hvordan reglene generelt er. De skriftlige reglene som er avtalt i Hovedavtalen(e) kan derfor anvendes også overfor uorganiserte arbeidstakere. 

Utgangspunktet er at arbeidstakere som ikke kan sysselsettes på rasjonell måte, kan permitteres. Dette omfatter både tilfeller der virksomheten selv er rammet av streik, og der streik i en annen virksomhet fører til at aktivitetene helt eller delvis stopper opp. Før det gis varsel om permittering må spørsmålet drøftes med de tillitsvalgte. Dette bør gjøres så snart virksomheten får melding om plassoppsigelse. Hvis permitteringene skyldes streik i en annen virksomhet, bør det foretas drøftelser så fort virksomheten blir kjent med streiken.  

Arbeidstakere som er permittert har ikke rett til lønn. Den plikt arbeidsgivere normalt har til å betale permitteringslønn i en arbeidsgiverperiode gjelder ikke ved streik.

Oppsummert viser rapporten at Kommisjonen og nasjonale konkurransemyndigheter aktivt håndhever konkurransereglene innenfor legemiddelindustrien og at deres fokus retter seg spesielt mot 1) praksis som hindrer eller svekker generiske og biotilsvarende legemidlers inntreden eller plass i markedet og 2) praksis som hindrer fremveksten av innovative, originale legemidler som konkurrerer mot dominerende foretaks tilbud, både når de er lansert og under utvikling. Basert på rapporten må dette forventes også å være myndighetenes prioritet fremover.

Rapporten omtaler over 100 forskjellige konkurransesaker innen ulovlig samarbeid, misbruk av dominerende stilling og kontroll med foretakssammenslutninger. Siden 2018 har Kommisjonen og nasjonale konkurransemyndigheter etterforsket mer enn 70 saker. Av disse endte 26 saker om legemidler i vedtak om brudd på konkurransereglene eller med avhjelpende tiltak. 11 saker gjaldt produsenter, 8 grossister, 3 detaljhandlere og 4 gjaldt både produksjons- og distribusjonsleddet.

Bøtesatsene lå sammenlagt på over 780 millioner euro. Frankrikes konkurransemyndigheter var overrepresentert i denne fordelingen, og har alene vedtatt bøter på over 440 millioner euro. Kommisjonens andel av bøtene sank sammenlignet med tallene fra 2017-rapporten; 8 % av bøtesummene ble vedtatt av Kommisjonen, sammenlignet med 55 % i perioden 2009-2017. I dag er 30 saker fortsatt pågående.

Misbruk av dominerende stilling

Halvparten av inngrepsbeslutningene i den gjeldende perioden (2018-2022) omhandlet misbruk av dominerende stiling. Rapporten fremhever saker om misbruk av dominans gjennom overdrevne prisøkninger, misbruk av patentrettigheter, aggressiv søksmålspraksis («vexatious litigation»), ulovlige svertekampanjer mot konkurrenter («disparagement campaigns»), samt saker om ulovlige pris- og rabattordninger og marginpress.

I sakene om overdrevne prisøkninger har bekymringen hos de europeiske konkurransemyndighetene dreiet seg om prisøkninger utført uten sammenheng med legemidlets verdi, tidligere prisøkninger eller sammenlignbare legemidler. Inngrepsbeslutninger i nyere tid mot aktørene Aspen Pharmacare, CD Pharma og Leadiant trekkes frem som eksempler på overdrevne prisøkninger. Et økt antall saker om overdreven prisøkning i femårsperioden som rapporten tar for seg, kan tyde på at bekymringer rundt prisøkninger i legemiddelindustrien har økt hos konkurransemyndighetene.

Kommisjonens pågående etterforskning i Teva Copaxone-saken fremheves som et eksempel på at en patentstrategi kan utgjøre misbruk av dominerende stilling. Legemiddelprodusenten Teva etterforskes for angivelig å forsøke å kunstig utvide et legemiddelpatents beskyttelse ved å inngi flere avdelte patentsøknader med delvis overlappende beskyttelsesomfang, og deretter trekke søknadene. Det etterforskes om opptredenen blokkerer eller forsinker inntreden av generiske versjoner av Tevas Copaxone, på en slik måte at det utgjør misbruk av dominerende stilling. Legemiddelprodusenten er

i samme sak også under etterforskning for angivelig ulovlige kampanjer («disparagement campaigns») overfor helsepersonell, som uttaler seg om sikkerheten og effekten av legemidler som konkurrerer med Tevas legemiddel Copaxone.

Av sakene som omhandler aggressiv søksmålspraksis, nevnes eksempelvis en inngrepsbeslutning mot Merck Sharp & Dohme, der de spanske konkurransemyndighetene kom til at en begjæring om midlertidig forføyning ex parte for påståtte inngrep i et patent på et legemiddel, var egnet til å hindre konkurrenters adgang til markedet og utgjorde misbruk av dominerende stilling, blant annet fordi patenthaver angivelig hadde inngitt villedende informasjon til retten.

Andre inngrepsbeslutninger vedrørende misbruk av dominerende stilling omhandler fastsettelse av minimumskjøpskrav, refusjonsordninger, «pricing below cost» med utestengende effekter (MerckSharp & Dohme, Østerrike), presse grossistmargin (Roche, Romania) og benytte trusler om å avslutte distribusjon av ett legemiddel, for å tvinge sluttbruker til å bytte til en dyrere variant (Essential Pharma, UK).

Ulovlig samarbeid

Rapporten viser videre at håndheving av ulovlig samarbeid fremdeles er en hovedprioritet hos de europeiske konkurransemyndighetene. Av særlig interesse er rettsutviklingen i «pay-for-delay»-saker, der innehaver av referanseproduktet i (for eksempel) en verserende patentsak forliker tvisten ved å godtgjøre konkurrenten for utsatt lansering av det generiske produktet. I sak Generics UK kom EU-domstolen til at en avtale om «pay-for-delay» kan være konkurranseskadelig etter sitt formål, i tillegg til å utgjøre misbruk av en dominerende stilling. Dette vil være tilfellet der vederlagsoverføring mellom patentinnehaver og produsenten som angivelig krenker patentet, ikke kan ha noen annen forklaring enn en kommersiell interesse mellom partene om å begrense konkurransen i markedet.

Andre fokuspunkter for de europeiske konkurransemyndighetene er avtaler om prissamarbeid og bindende videresalgspriser. Både det å inngå avtaler om pris på produkter og tjenester, lage systemer for prisovervåkning, samt skape insentiver for bindende videresalgspriser, har blitt ansett som ulovlig samarbeid. Videre er markedsdeling gjennom misbruk av anbudssystemer, geografisk inndeling eller avtaler om å unngå inntreden i visse markeder, samt deling av konkurransesensitiv informasjon eksempler på opptreden som de europeiske konkurransemyndighetene har agert på i femårsperioden som rapporten tar for seg.

Sentrale poenger

En rød tråd for de fleste sakene er hvordan aktørenes praksis forlenger deres eksklusive markedsposisjon ved å svekke markedstilgangen for produsenter av generiske og biotilsvarende legemidler. Aktuelle eksempler på dette er de mange «pay-for-delay»-sakene. Avhengig av de konkrete omstendighetene kan avtalene ha konkurransebegrensende formål eller virkning. I tillegg viser eksemplene at slik ulovlig praksis forekommer selv om aktørene følger legemiddelsektorens regelverk til punkt og prikke.

Et annet hovedtema for Kommisjonens praksis er å sikre gode muligheter for innovasjon i legemiddelmarkedet. I de siste årene har Kommisjonen brukt kompetansen innenfor sammen-slutningskontroll til å hindre sammenslåinger som kan innvirke på markedets mulighet til å utvikle konkurrerende legemidler. Typisk vil et selskap som innehar den første medisinen med markeds-føringstillatelse («originator»), kjøpe opp et annet selskap som utvikler et potensielt konkurrerende produkt («pipeline product»). Fordi innovasjonskostnader er svært høye i legemiddelsektoren kan

oppkjøpet føre til at forskningen på «pipeline products» stanser. Dette kan føre til høyere priser og mindre valgfrihet for pasienter og helsemyndigheter.

Kommisjonen gransket over 30 sammenslåinger, hvorav fem endte med at myndighetene uttrykte bekymring. Blant bekymringene var legemiddelpriser og mangel på tilstrekkelige mengder medisin i helsetjenestene. Fire saker ble klarert mens en sammenslåing ble avsluttet.

Rapporten henger sammen med Kommisjonens forslag fra april 2023 om et nytt direktiv og ny forordning, som skal erstatte eksisterende rettsakter (inkludert regelverket om sjeldne sykdommer og legemidler til barn). Rettsaktene skal stimulere til et mer konkurransedyktig legemiddelmarked og øke tilgjengelighet og senke priser. Innovativ medisin skal sikres data- og markedsbeskyttelse. Medisin som ivaretar et hittil udekket behov, gis ekstra databeskyttelse (i dag en åtte års eksklusiv tilgang til resultater fra kliniske og pre-kliniske studier relevant for søknader om markedsføringstillatelse). For generiske legemidler foreslås en utvidelse det såkalte Bolar-unntaket, som unntar visse former for forskningsvirksomhet med markedsføringstillatelse for øye fra beskyttelsesomfanget til patenter og supplerende beskyttelsessertifikater. Det skal også bli mulig å søke markedsføringstillatelse før markedseksklusiviteten til medisiner for sjeldne sykdommer («orphan medicines») utløper. Som det gjeldende regelverket er det ventet at direktivet og forordningen anses EØS-relevant og innlemmes i EØS-avtalen.