Om tematilsynet

Tematilsynet vil fokusere på:

• Organisering av risikostyringsfunksjonen
• Identifisering, måling og overvåking av risiko
• Rapportering til ledelse og styret

Omfang og format vil mest sannsynlig tilsvare det som ble benyttet for tematilsynet om kontrollfunksjonen og internrevisjon som ble gjennomført i 2025/2026.

Overordnet om risikostyringsfunksjonen til AIF-forvaltere og tematilsynet

Forvaltere av alternative investeringsfond plikter å ha en risikostyringsfunksjon som opererer uavhengig og funksjonelt adskilt fra porteføljeforvaltningsfunksjonen. Risikostyringsfunksjonen har ansvaret for å identifisere, overvåke og håndtere all risiko som er relevant med hensyn til fondenes investeringsstrategi.

Styret har det overordnede ansvaret for at risikostyringen er forsvarlig og fungerer etter hensikten. Dersom foretaket ikke har en forsvarlig risikostyring som fungerer etter hensikten, er det derfor styret som får kritikk fra Finanstilsynet.

Kravene til risikostyring er teknologinøytrale og gjelder uavhengig av aktivaklasse, men den praktiske innretningen av risikostyringsfunksjonen vil variere betydelig mellom for eksempel en forvalter av et eiendomsfond og en forvalter av et PE-fond.

Organisering av risikostyringsfunksjonen

Etter lov om forvaltning av alternative investeringsfond av 20. juni 2014 nr. 28 (AIF-loven) § 3-7 første ledd skal forvalter ha en risikostyringsfunksjon som er adskilt fra forvalterens operative virksomhet. Risikostyringsfunksjonen skal være permanent.

At risikostyringsfunksjonen skal være adskilt fra forvalterens operative virksomhet innebærer at det må utpekes en egen ansvarlig for risikostyringsfunksjonen, og denne personen kan ikke være involvert i porteføljeforvaltningen. Formålet er å sikre at risikostyringen er en reell kontrollfunksjon, og at risikostyringsfunksjonen ikke i realiteten kontrollerer egne oppgaver. At risikostyringsfunksjonen skal være permanent innebærer blant annet at det må etableres en forsvarlig stedfortrederordning ved uforutsett og planlagt fravær.

Forvaltere kan med fordel allerede nå gjøre følgende for å være best mulig rustet dersom de blir valgt ut til å delta i tematilsynet:

• Foreta en gjennomgang av de oppgaver som er lagt på personen som er ansvarlig for risikostyringsfunksjonen for å sikre at risikostyringen er tilstrekkelig uavhengig
• Foreta en gjennomgang av opplegg og rutiner for stedfortrederfunksjonen for risikostyringsfunksjonen for å sikre at den er permanent

Identifisering, måling og overvåking av risiko

Etter AIF-loven § 3-7 annet ledd skal forvalteren ha systemer for risikostyring som løpende identifiserer, styrer og overvåker alle risikoer som er relevante for investeringsstrategien til hvert av de alternative investeringsfondene som forvaltes, og som fondene kan bli eksponert for. Forvalteren skal sikre at risikoprofilen til hvert fond under forvaltning er i samsvar med fondets størrelse, porteføljestruktur, investeringsstrategi og investeringsmål, herunder ved bruk av stresstester. Forvalteren skal vurdere risikostyringssystemene regelmessig og minst en gang i året.

Hva som ligger i dette rent praktisk vil arte seg forskjellig for ulike typer forvaltere. En forvalter av et eiendomsfond må for eksempel identifisere og løpende overvåke risikoer som er typiske for denne aktivaklassen. Dette inkluderer blant annet:

• Markedsrisiko: Risikoen for verdifall på eiendommene i porteføljen som følge av endringer i avkastningskrav, leiepriser eller etterspørsel i de relevante segmentene (f.eks. logistikk, kontor eller bolig). Risikostyringsfunksjonen må ha etablerte metoder for å verdsette eiendommene løpende og for å vurdere verdifallsrisikoen, for eksempel gjennom regelmessige eksterne takseringer og sensitivitetsanalyser.
• Likviditetsrisiko: Eiendomsfond er eksponert for likviditetsrisiko fordi eiendeler vanligvis ikke kan omsettes raskt uten vesentlig prisreduksjon. For fond med mulighet for innløsning (halvlikvide fond) er det særlig viktig at risikostyringsfunksjonen løpende vurderer balanseforholdet mellom fondets likviditetsbeholdning, eventuelle kredittrammer og sannsynlige innløsningsbehov.
• Leietakerrisiko (motpartsrisiko): Risikoen for at leietakere misligholder leieforpliktelsene. Risikostyringsfunksjonen bør ha oversikt over leietakerkonsentrasjon, gjenværende leieperioder (WAULT) og kredittverdigheten til de største leietakerne.
• Renterisiko: De fleste eiendomsfond er belånte. Risikostyringsfunksjonen må følge opp at renterisikoen er håndtert på en forsvarlig måte, for eksempel gjennom rentesikringsavtaler, og at kravene til belåningsgrad (LTV) i låneavtalene overholder fastsatte risikogrenser.

En forvalter av et PE-fond må tilsvarende tilpasse risikostyringen til at porteføljebedriftene er unoterte og verdsettes på grunnlag av skjønnsmessige modeller. Typiske risikoer som må identifiseres og overvåkes inkluderer:

• Verdsettelsesrisiko: Risikoen for at porteføljebedriftene er feilverdsatt. Risikostyringsfunksjonen bør etablere klare metodekrav for verdsettelse i tråd med IPEV-retningslinjene og sikre at det gjennomføres uavhengig gjennomgang av verdsettelsen, enten internt eller ved bruk av ekstern tredjepart.
• Konsentrasjonsrisiko: PE-fond har typisk konsentrert eksponering mot et begrenset antall porteføljebedrifter. Risikostyringsfunksjonen bør ha oversikt over konsentrasjonsrisikoen på sektornivå, geografisk nivå og selskapsnivå, og vurdere om konsentrasjonen er i samsvar med fondets investeringsstrategi.
• Finansieringsrisiko (porteføljeselskaper): Risikoen for at porteføljebedriftene ikke klarer å refinansiere sin gjeld eller bryter betingelser i låneavtaler. Risikostyringsfunksjonen bør løpende overvåke gjeldsgrad og overholdelse av betingelser i låneavtaler i porteføljebedriftene.
• Nøkkelpersonsrisiko: Risikoen for at fondet mister nøkkelpersoner som er avgjørende for å generere avkastning. Dette er en operasjonell risiko risikostyringsfunksjonen bør ha et bevisst forhold til.

Forvaltere kan med fordel gjøre følgende for å være best mulig rustet dersom de blir valgt ut til å delta i tematilsynet:

• Foreta en gjennomgang av at alle risikoer som er relevante for investeringsstrategien er inkludert i risikostyringen, og at beskrivelsen av risikoene er tilstrekkelig presise
• Vurdere om stresstester som eventuelt benyttes fortsatt er relevante gitt investeringsstrategi, risikoforhold og markedssituasjon
• Foreta en full gjennomgang av risikostyringssystemene dersom det er mer enn ett år siden sist

Rapportering til ledelse og styret

Risikostyringsfunksjonen skal jevnlig rapportere til forvalterens styre om overholdelsen av risikogrenser og samsvar med fondets risikoprofil, samt om risikostyringsprosessens effektivitet og tilstrekkelighet.

I praksis betyr dette at risikorapporten til styret bør inneholde:

• Oversikt over risikoeksponering per fond – en samlet fremstilling av de vesentligste risikoene fondet er eksponert for, herunder markedsrisiko, likviditetsrisiko, motpartsrisiko og operasjonell risiko, med kvantifisering der dette er mulig
• Status på risikogrenser – en gjennomgang av om fondet er innenfor de risikogrensene som er fastsatt i fondets dokumentasjon og interne retningslinjer, og en forklaring av eventuelle brudd
• Stresstestresultater – resultater fra gjennomførte stresstester med beskrivelse av scenarioer, forutsetninger og konsekvenser, for eksempel effekten av et rentesjokk på 200 basispunkter på et belånt eiendomsfond eller et EBITDA-fall på 30 % i porteføljebedriftene i et PE-fond
• Likviditetsanalyse – for halvlikvide fond eller fond med gjeldsfinansiering bør rapporten inneholde en vurdering av fondets likviditetssituasjon og evne til å møte forventede forpliktelser under stressede markedsforhold
• Nøkkelrisikoindikatorer (KRI-er) – et begrenset sett med forhåndsdefinerte indikatorer som styret kan følge over tid, for eksempel belåningsgrad (LTV), WAULT og leietakerkonsentrasjon (eiendom) eller gjeldsgrad og overholdelse av betingelser i låneavtaler (PE)
• Hendelser og tiltak – en beskrivelse av risikohendelser siden forrige rapport, herunder hvilke tiltak som er iverksatt eller planlagt

Forvaltere kan med fordel gjøre følgende for å være best mulig rustet dersom de blir valgt ut til å delta i tematilsynet:

• Foreta en gjennomgang av at risikorapportene som styret mottar er tilstrekkelig omfattende til at styret kan utføre sin kontrollfunksjon
• Sørge for at risikostyring inngår i foretakets årsplan og er et fast punkt på styrets agenda

Særlig om utkontraktering

Forvaltere av alternative investeringsfond kan gi et annet foretak i oppdrag å utføre deler av virksomheten, herunder risikostyringsfunksjonen. Sammen med porteføljeforvaltning inngår risikostyring i den konsesjonspliktige virksomheten «forvaltning av alternative investeringsfond» etter AIF-loven. Oppdragstaker må derfor ha tillatelse eller være registrert til å yte slik tjeneste og være underlagt betryggende tilsyn, med mindre Finanstilsynet samtykker til utkontrakteringen.

Selv om risikostyringsfunksjonen utkontrakteres, må forvaltningsselskapet utpeke en ansvarlig for risikostyringsfunksjonen og løpende kontrollere utførelsen av tjenesten. Ansvaret for en forsvarlig risikostyringsfunksjon vil fortsatt ligge hos forvalter selv om den i sin helhet utføres av noen andre.

Ved innleie eller utkontraktering av risikostyringstjenester er det flere forhold som må vurderes. Det må sikres at leverandøren har tilstrekkelig erfaring og kunnskap med området og tilhørende arbeid, at det ikke er noen interessekonflikter, samt at arbeidet utføres i henhold til de krav som stilles.

Finanstilsynet har i flere tilsynsrapporter fremhevet at et foretak må kunne dokumentere at relevante vurderinger er foretatt av oppdragstaker og utkontrakteringen før avtale inngås. Forvaltere som utkontrakterer risikostyringsfunksjonen, bør derfor sikre at:

• Det er foretatt vurderinger av oppdragstakers kompetanse og ressurser til å utføre oppgavene
• Det er foretatt vurderinger av om utkontrakteringen kan medføre interessekonflikter mellom oppdragstaker og forvalteren eller fondets investorer som tilsier at risikostyringen ikke kan utkontrakteres
• Foretaket har tilstrekkelige interne ressurser til å følge opp de utkontrakterte oppgavene

Det ovennevnte må dokumenteres skriftlig og med henvisning til hvilke undersøkelser og vurderinger som er foretatt.

BAHR mener

Tematilsynet om risikostyringsfunksjonen kommer kort tid etter et tilsvarende tematilsyn om kontrollfunksjonen og internrevisjon. Tematilsynene viser at det er fokus på disse funksjonene fra tilsynsmyndighetene, og det må antas at funn fra tematilsynet vil bli fulgt opp av Finanstilsynet. Det er derfor gode grunner for forvaltere til å initiere en gjennomgang av egen organisering for å sikre at man overholder dette regelverket før man eventuelt blir plukket ut til å delta i tematilsynet.

En gjennomgang av risikostyringsfunksjonen bør ikke gjøres som en ren formaløvelse, men med et reelt blikk på om funksjonen faktisk er i stand til å identifisere, måle og rapportere de risikoene som er relevante for den aktuelle investeringsstrategien. Ulike typer av forvaltere vil ha ulike risikoer, og risikostyringsfunksjonen – og rapporteringen til styret – bør reflektere dette.

 HR-2026-1233-A

Saken gjaldt krav om tilleggsvederlag (earn-out) etter salg av aksjer i et eiendomsselskap. Selger (Mira Mare AS) hadde solgt sin eierandel i Propcap AS, og deler av kjøpesummen besto av en andel av Propcaps netto overskudd for 2021 og 2022. Tvisten knyttet seg til to disposisjoner selskapet foretok i 2022, som selgeren mente urettmessig hadde redusert overskuddet og dermed tilleggsvederlaget: (i) salg av to aksjeposter til 80 prosent av kostpris, og (ii) nedskriving av verdien av en aksjepost. Høyesterett kom til at aksjesalget innebar et brudd på aksjonæravtalen. Bevisbyrden for at aksjene ble solgt til markedspris påhvilte kjøperen, og denne ble ikke ansett oppfylt. Høyesterett fant imidlertid at den andre disposisjonen, nedskriving av verdi på aksjer, var rettmessig. Det ble særlig vist til at nedskrivingen ble gjort etter dialog med revisor.

Relevans: Kjøper hadde i earn-out-perioden en skjerpet lojalitetsplikt overfor selger, og bar bevisbyrden for at disposisjoner som reduserte tilleggsvederlaget var rettmessige.

 HR-2026-1309-S

Saken gjaldt spørsmålet om EØS-retten hjemler statlig erstatningsansvar for domstolsavgjørelser som åpenbart er i strid med EØS-avtalen. Bakgrunnen var at Dartride AS hadde søkt om drosjeløyver fra Oslo kommune, som avslo søknaden. Etter å ha tapt to søksmålsrunder reiste Dartride ny sak mot staten med krav om erstatning for domstolenes behandling av saken på EØS-rettslig grunnlag. Staten aksepterte at et slikt ansvar kan eksistere, men krevde at søksmålet måtte begrenses til krav som bygget direkte på avgjørelser fra Høyesterett eller ankeutvalget – ikke lagmannsrettens dom. Høyesterett i storkammer bekreftet at det gjelder et statlig erstatningsansvar etter EØS-retten for avgjørelser fra domstoler som dømmer i siste instans. Domstolloven § 200 tredje ledd må vike for EØS-retten, men kun for krav som bygger direkte på avgjørelser fra Høyesterett eller ankeutvalget.

Relevans: Dommen bekrefter at avgjørelser fra Høyesterett og ankeutvalget kan gi grunnlag for erstatningsansvar for staten når avgjørelsen er i strid med EØS-retten.

HR-2026-1262-U

Saken gjaldt tvangsfullbyrdelse av et forbrukerlån der låntakeren hadde stilt pant i sin bolig til fordel for en tredjepart (realkausjon) uten personlig ansvar. Spørsmålet var om denne realkausjonen måtte inngå i vurderingen av om banken hadde plikt til å avslå lånesøknaden etter finansavtaleloven § 5-4. Lagmannsretten hadde holdt realkausjonen utenfor med henvisning til at den ikke utgjorde «gjeld» etter utlånsforskriften § 6. Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsen. Avslagsplikten skal avgjøres på grunnlag av en bred kredittvurdering som inkluderer alle relevante opplysninger om kundens økonomi. En realkausjon kan påvirke kundens økonomi vesentlig, særlig dersom pantet realiseres, og adgangen til å fremme regresskrav mot tredjepart vil ofte ha begrenset verdi når vedkommende allerede er i mislighold. Grensene i utlånsforskriften er ikke uten videre avgjørende for tolkningen av § 5-4.

Relevans: Kjennelsen avklarer at realkausjon er et relevant moment ved vurderingen av avslagsplikt etter finansavtaleloven § 5-4. Kredittvurderingen skal være bred og konkret, og selv forpliktelser som ikke er basert på personlig ansvar kan ha betydning.

HR-2026-1358-A

Saken gjaldt tolkningen av Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 om verneting i saker om erstatning utenfor kontraktsforhold. Staten krevde erstatning av en norsk statsborger bosatt på Kypros, som hadde vært eneeier og «director» i tre britiskregistrerte selskaper som hadde unnlatt å innrapportere og betale norsk merverdiavgift. Selskapene ble senere oppløst, og avgiftskravene lot seg ikke inndrive. Spørsmålet var om norske domstoler hadde stedlig domsmyndighet, herunder om styreansvarssøksmål generelt må anlegges ved virksomhetens forretningssted. Høyesterett forkastet anken enstemmig. Manglende innbetaling av merverdiavgift til norske myndigheter, var en direkte og umiddelbar skadevirkning som oppsto i Norge. Luganokonvensjonen artikkel 5 nr. 3 gir dermed norske domstoler stedlig domsmyndighet.

Relevans: Avgjørelsen avklarer at styreansvarssaker ikke må anlegges ved virksomhetens forretningssted. Norske domstoler har domsmyndighet når den direkte skadevirkningen inntrer i Norge.

HR-2026-1360-A

Saken gjaldt gyldigheten av statens tillatelser til gruvedrift i Engebøfjellet og deponering av gruveavfall i ytre Førdefjord. Spørsmålet for Høyesterett var om utslippstillatelsen oppfylte unntaksvilkåret om «tvingende allmenne hensyn» i vanndirektivet. Forvaltningen hadde begrunnet tillatelsen med hensynet til sysselsetting, bosetting og næringsutvikling i regionen, samt private og offentlige inntekter fra gruvedriften. Høyesterett forkastet anken enstemmig. De hensynene tillatelsen fra 2016 bygget på, var dels irrelevante og dels ikke tilstrekkelig tungtveiende til å utgjøre «tvingende allmenne hensyn» etter vanndirektivet. Hensynet til forsyningssikkerhet for kritiske råvarer inngår ikke i vedtaksbegrunnelsen og kunne ikke leses inn i ettertid. Statens forsøk på etterfølgende ratihabisjon gjennom kongelig resolusjon fra mai 2025 ble ikke godtatt. Samtlige fire vedtak – herunder de to tillatelsene og driftskonsesjonen – ble kjent ugyldige.

Relevans: Dommen klargjør innholdet i «tvingende allmenne hensyn» etter vanndirektivet. Rene økonomiske og sosiale hensyn er ikke tilstrekkelige. Dommen fastslår videre at materiell ugyldighet ikke kan repareres ved etterfølgende forvaltningsvedtak, og at innrettelseshensyn ikke er til hinder for å konstatere ugyldighet.

HR-2026-1345-A

Saken gjaldt ansvar for ubetalte parkeringsavgifter i parkeringsanlegg med automatisk skiltgjenkjenning (ANPR). Riverty Norway AS krevde at Tesla Norway AS, som bileier, enten måtte betale ubetalte parkeringsavgifter pådratt av leiebilførere, eller utlevere informasjon om førernes identitet slik at kravene kunne inndrives direkte. Tesla avviste ansvar med den begrunnelse at det var førerne, ikke Tesla, som var part i parkeringsavtalene. Høyesterett forkastet anken enstemmig. Parkeringsavtaler inngås i utgangspunktet av fører i eget navn, og registreringsskiltets formål er offentlig kontroll – ikke å legge til rette for å binde bileier til privatrettslige avtaler. Det forelå ikke tilstrekkelig fullmaktsgrunnlag som bandt Tesla. Det var heller ikke grunnlag for erstatning, ettersom det utenfor kontrakt ikke gjelder noen alminnelig plikt til å ivareta andres økonomiske interesser. Det gjelder heller ingen opplysningsplikt om førernes identitet, særlig på grunn av personvernhensyn.

Relevans: Dommen avklarer at registrert bileier ikke er part i parkeringsavtaler inngått av brukere av bilen, og at det ikke gjelder noen ulovfestet norm som pålegger bileiere å utlevere føreropplysninger til parkeringsselskaper.

HR-2026-1344-A

Saken gjaldt erstatning og regress for utbedringskostnader etter at et NAV-kontor ble utsatt for forsettlig ildspåsettelse, som utløste sprinkleranlegget og forårsaket omfattende vannskader i bygget. Utleieren og forsikringsselskapet krevde at leietakerne – NAV og Trondheim kommune – dekket kostnadene, prinsipalt etter vedlikeholdsplikten i meglerstandarden punkt 13 (2), subsidiært etter erstatningsbestemmelsen i punkt 19 (1). Høyesterett forkastet anken enstemmig. Vedlikeholdsplikten etter punkt 13 (2) for skader etter «hærverk» dekker ikke store følgeskader som vannskader etter brannstiftelse. Kjernen i bestemmelsen er typisk, avgrenset hærverk som tagging og ruteknusing. Heller ikke punkt 19 (1) ga grunnlag for ansvar, ettersom erstatningsansvar etter den bestemmelsen forutsetter mislighold av leieavtalen, og slikt mislighold var ikke anført.

Relevans: Dommen klargjør rekkevidden av leietakers vedlikeholdsplikt etter meglerstandarden.

HR-2026-1307-A

Saken gjaldt krav om heving av boligkjøp etter at kjøperne mente selgerne hadde gitt mangelfulle opplysninger om et veiprosjekt. Partene var enige om at det forelå en mangel etter avhendingsloven § 3-7, men uenige om hevingskravet var fremsatt innen rimelig tid etter § 4-13 andre ledd, og om selgerne hadde opptrådt grovt uaktsomt slik at fristen uansett ikke gjaldt. Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom. Den særskilte reklamasjonsfristen for heving begynner å løpe fra det tidspunkt kjøperen hadde tilstrekkelige opplysninger til å vurdere heving som et realistisk alternativ, noe som ikke nødvendigvis sammenfaller med utgangspunktet for den alminnelige reklamasjonsfristen. Fristlengden vil i utgangspunktet være tre måneder, og hevingskravet var derfor fremsatt for sent. Selgerne hadde ikke opptrådt grovt uaktsomt.

Relevans: Dommen klargjør innholdet i den særskilte reklamasjonsfristen for heving etter avhendingsloven § 4-13 andre ledd.

Formue

Formuesskatten består, men reduseres. Kommisjonen er enig om at et eventuelt skatteforlik på tvers av blokkene vil inkludere en formuesskatt, men at nivået må ned og at verdsettingen av de ulike formuesobjektene må gjøres likere.

Konkret foreslås følgende endringer:

• Dagens tosatssystem erstattes med én lavere sats i intervallet 0,25–0,75 %
• Fjerne alle verdsettelsesrabatter (bl.a. for primærbolig, aksjer og driftsmidler)
• Bunnfradraget økes marginalt til MNOK 2, samtidig som det innføres et eget bunnfradrag for primærbolig på MNOK 7 (til erstatning for dagens rabatter).
• Bedre verdsetting av hytter
• Ingen endring i verdsettelsen av ikke-børsnoterte aksjer, men aksjer med observerbar markedsverdi (f.eks. NOTC og Euronext Growth) verdsettes til kursverdi
• Det skal utredes om offentligrettslige tillatelser (f.eks. fiskeritillatelser) i større grad bør inngå i skattegrunnlaget
• Unntaket for formuesskatt på pensjonsbeholdning videreføres

Noen medlemmer foreslår i tillegg en alternativ modell der formuesskatten reduseres med betalt inntektsskatt samme år (inkludert skatt på utbytte), slik at formuesskatten fungerer som en slags minimumsskatt.

Selskapsskatt og aksjonærbeskatning

Selskapsskattesatsen videreføres på 22 %, og fritaksmetoden beholdes. Skattesatsen på aksjeinntekter (37,84 %) videreføres også, men et flertall foreslår samtidig to forbedringer i skjermingsfradraget i tråd med Torvik-utvalgets anbefaling:

• Skjermingsfradraget skal ikke lenger gå tapt ved aksjesalg, men inngå fullt ut i gevinst- og tapsberegningen
• Skjermingsrenten økes til langsiktig statsobligasjonsrente, slik at den bedre reflekterer aksjonærens alternativkostnad ved å binde kapital i aksjer

I tillegg foreslås det flere tiltak for å redusere tilpasninger og sikre at aksjeinntekter faktisk kommer til beskatning:

• Reglene om privat konsum i selskap bør vurderes på nytt
• Høringsforslaget om innbetalt kapital anbefales fulgt opp
• Det bør utredes om likvidasjonsutdelinger av opptjent egenkapital i selskap skal behandles som utbytte slik at det kan ilegges kildeskatt
• Det bør vurderes om finansielle instrumenter (f.eks. syntetiske aksjer) skal omfattes av aksjonærmodellen (med skattesats på 37,84 % i stedet for 22 %)
• Det bør utredes om gevinst på visse fordringsgevinster (enkle pengekrav) skal være skattepliktig

Exit-skatt

Kommisjonen foreslår flere lettelser knyttet til den norske exit-skatten som både vil lette byrden for de som flytter ut og gjøre det lettere å tiltrekke seg utenlandsk ekspertise til midlertidige opphold i Norge:

• Lavere exit-utbytteskatt (fra 70 % til 37,84 %) og fradrag for kildeskatt
• Unntak for personer med midlertidig botid i Norge
• Fradrag for etterfølgende verdifall i inntil 3 år

Et mindretall ønsket også å oppheve 12-årsregelen samt å øke bunnfradraget.

En samlet kommisjon foreslår videre at det utredes hvordan eiendeler som bringes inn til Norge, kan få ny inngangsverdi basert på markedsverdi på inntakstidspunktet. Dette er gjennomført for exit-beskatningen, men ikke hvis vedkommende fortsatt bor i Norge når aksjene selges. Det bryter med prinsippet om at man bare skal skattlegge verdier som er opparbeidet mens en person bor i Norge, og kan være et hinder for utenlandske eksperter i å komme til Norge.

Bolig og hytter

Kommisjonen rører ikke de store linjene for primærboliger. Kommisjonen er enig om at det ikke er politisk grunnlag for å gjeninnføre fordelsbeskatning av bolig, og utleiebeskatningen endres ikke. Det foreslås heller ikke noen begrensninger i rentefradraget.

Kommisjonen ønsker derimot å redusere tilpasningsmulighetene til dagens regler. Virkemiddelet er strengere vilkår for skattefri gevinst ved salg av primærbolig (økt eier- og botid til f.eks. tre år og/eller forholdsmessig beskatning for perioder uten botid). Det skal motvirke både at personer kan selge sekundærboliger skattefritt ved å flytte dit i ett år, og redusere muligheten for aktiv «boligflipping», samtidig som de fleste primærboliger vil forbli skattefrie som i dag.

For hytter foreslår kommisjonen at skattefritaket oppheves fullstendig. Det legges imidlertid til grunn at dagens hytteeiere som oppfyller kriteriene for å kunne selge skattefritt, skal få oppjustert inngangsverdien til markedsverdi.

Lønn og opsjoner

I tillegg til å redusere formuesskatten er et av hovedgrepene til kommisjonen å veksle økt skatt på forbruk (økt merverdiavgift) med redusert skatt på arbeid. Redusert skatt på arbeid er viktig for å øke det samlede arbeidstilbudet – få flere i jobb, at den enkelte arbeider mer og at flere blir stående lenger i jobb før pensjonsalder.

Samtidig har kommisjonen lagt stor vekt på fordelingsvirkningene av forslaget til lettelser i inntektsskatten. Det medfører at kommisjonen foreslår følgende lettelser:

• Redusert trygdeavgift (0,5 prosentenheter) på arbeidsinntekt, trygd og næringsinntekt
• Økt personfradrag (NOK 10 000)

For opsjoner i arbeidsforhold er budskapet tydelig: Norge må bli mer konkurransedyktig. Kommisjonens medlemmer er enige om følgende grep:

• Særordningen for oppstarts- og vekstselskaper bør utvides til å matche den svenske modellen (øke grensen for driftsinntekter og balansesum til MNOK 280 og åpne for at opsjoner kan gjelde aksjer i annet selskap i konsernet)
• Det bør vurderes en mer generell ordning hvor opsjoner skattlegges som aksjeinntekt og først ved realisasjon – slik som særordningen for oppstarts- og vekstselskaper (kombinert med ulike vilkår for å motvirke tilpasningsmuligheter)

Kommisjonen foreslår også at aldersgrensen for det særlige pensjonsskattefradraget økes fra 62 til 67 år med romslige overgangsregler. Dette forslaget henger nøye sammen med pensjonsreformen.

Merverdiavgift og bilavgifter

Kommisjonen mener vi bør ha et enklere og mer enhetlig merverdiavgiftssystem. Det vil gi økt proveny som kan benyttes for å dreie beskatningen fra skatt på arbeid til skatt på forbruk.

Konkret foreslås:

• Lav sats økes fra 12 % til 15 % med mulighet for én felles sats på sikt
• Færre unntak og et bredere avgiftsgrunnlag (kommersielle kurs/idrettstilbud og skadeforsikring)
• Det bør utredes særregler for tjenester via digitale plattformer (Airbnb mv.)
• Vurdere en økning i beløpsgrensen for pliktig registrering i Merverdiavgiftsregisteret
• Vurdere å endre reglene for frivillig forhåndsregistrering slik at disse i større grad tilpasses EU-reglene. Sistnevnte er viktig for nye virksomheter som er avhengige av fremtidige konsesjoner eller tillatelser, slik som havvind, landvind, CCS mv.

Provenyet fra bilavgifter har falt kraftig, og kommisjonen peker på et behov for en gradvis omlegging:

• Det foreslås å utrede en kilometeravgift for alle kjøretøy
• På sikt legges det opp til en mer treffsikker veiprising basert på bruk (hvor og når man kjører)
• CO₂-avgift og engangsavgifter på fossilbiler videreføres for å disincentivere kjøp av fossilbiler

Hva skjer nå?

Skattekommisjonen skiller seg fra tidligere skatteutvalg ved at den har hatt en overvekt av personer nominert av de politiske partiene (unntatt Frp), supplert med to økonomer og to skatteadvokater. Målet med en slik sammensetning var å sikre at kommisjonen ikke bare legger frem forslag som er teoretisk gode, men som også er mulige å gjennomføre i den virkelige verden.

Kommisjonens forslag sendes nå på høring med tre måneders høringsfrist. Regjeringen forventes deretter å legge frem en stortingsmelding for Stortinget i begynnelsen av 2027, som skal danne grunnlaget for forhandlingene om et bredt skatteforlik på Stortinget våren 2027. Blir partiene enige om et forlik, kan implementeringen av dette starte fra og med statsbudsjettet for 2028.

Det blir uansett spennende å se i hvilken grad dagens regjering vil ta til seg signalene fra kommisjonen og reversere noen av de mest uheldige sidene ved dagens skattesystem. I en perfekt verden hadde regjeringen ryddet opp i mange av disse sakene allerede i budsjettet for 2027, som f.eks. endringer i exit-skatten og opsjonsordningen.

Bakgrunn

En avtale om inntektsdeling er typisk en individuelt fremforhandlet rabatt på forvaltningsgodtgjørelsen som følge av at en investor har investert et særskilt stort beløp. Inntektsdelingsavtaler er en måte å gi investorer bedre prisbetingelser på, uten opprettelse av andelsklasser. Ved inntektsdelingsavtaler vil investoren belastes hele forvaltningsgodtgjørelsen, men rabatten på godtgjørelsen tilbakeføres til investoren.

I Norge har verdipapirfondloven med forskrifter, først og fremst verdipapirfondlovens § 4-5 første ledd som inneholder et likebehandlingsprinsipp, blitt tolket slik at inntektsdelingsavtaler ikke kan inngås. Den eneste måten å forskjellsbehandle andelseiere i et verdipapirfond på, har derfor vært gjennom opprettelsen av ulike andelsklasser. UCITS-direktivet inneholder ikke bestemmelser som direkte angår differensiert forvaltningsgodtgjørelse eller inntektsdelingsavtaler, og inntektsdelingsavtaler har vært mulig å inngå i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Den særnorske reguleringen har derfor medført at norske fondsforvaltere har hatt mindre spillerom enn konkurrenter etablert i andre EØS-land.

Endringene

Verdipapirfondloven § 4-5 får nå et nytt femte ledd som presiserer at bestemmelsens første ledd om likebehandling ikke er til hinder for at et forvaltningsselskap kan inngå individuelt forhandlede avtaler om inntektsdeling. Når lovendringen trer i kraft, kan derfor inntektsdelingsavtaler benyttes i stedet for eller i kombinasjon med ulike andelsklasser.

Henvisningen til «individuelt forhandlede avtaler» innebærer imidlertid at inntektsdeling ikke kan benyttes som et middel for å oppnå prisdifferensiering for et bredt spekter av investorer. For dette må fortsatt andelsklasser benyttes.

Inntektsdelingsavtaler kan også bare inngås innenfor rammene av de begrensninger som for øvrig følger av lov eller forskrift, blant annet god forretningsskikk. Finansdepartementet foreslår ikke at verdipapirfondloven § 4-5 femte ledd skal inneholde en referanse til disse på samme måte som Finanstilsynet, men presiserer at de like fullt vil gjelde. Viktige forhold å være oppmerksom på i denne forbindelse er:

• Fondsforvalteren må foreta en begrunnet vurdering av at inntektsdelingsavtalen bidrar til å forbedre kvaliteten på tjenesten til fondet. Kravet retter seg mot økt kvalitet for alle investorer, og ikke bare de som omfattes av avtalen. Finansdepartementet uttaler i denne forbindelse at vederlag fra forvaltningsselskap til investor kan bidra til å forbedre kvaliteten dersom det er nødvendig for en investering som er så stor at den bidrar til stordriftsfordeler. Det er imidlertid viktig å merke seg her at det ikke er adgang til å aggregere innskudd fra flere andelseiere i denne vurderingen (for eksempel for andelseiere som investerer gjennom samme distributør, rådgiver eller nominee-ordning).
• Ingen andelseiere må bli skadelidende som følge av inntektsdelingsavtaler.
• Det må opplyses om inntektsdelingsavtaler. Informasjonen som gis må være egnet til å gi investorer et realistisk og oversiktlig bilde av hvordan inntektsdelingsavtalene benyttes og hvordan dette påvirker andelseierne.

Det er ingen formelle krav til at den aktuelle investoren skal være profesjonell, men kravet om at inntektsdelingsavtalen skal bidra til å forbedre kvaliteten på tjenesten til fondet vil i praksis innebære at det ofte vil være snakk om profesjonelle investorer.

Forslaget til lovendring må behandles i Stortinget før det deretter kan tre i kraft.

BAHR mener

Lovendringen bidra til å utjevne konkurransen mellom norske og utenlandske fondsforvaltere og inngår i rekken av lettelser i verdipapirfondsbransjen for å hindre utflagging. Åpningen for å inngå inntektsdelingsavtaler er et viktig steg i retning av å skape like konkurransevilkår mellom norske fondsforvaltere og forvaltere etablert i andre EØS-land. Inntektsdelingsavtaler vil gi norske forvaltere større fleksibilitet, og vil kunne gjøre det mer attraktivt for store institusjonelle kunder å tegne seg i norske fond forvaltet av norske forvaltere.

Det gjenstår imidlertid flere forhold å ta tak i for å sikre gode rammebetingelser for norsk fondsbransje, og vi håper derfor at dette arbeidet fortsetter.

Saken

Aksjeselskapet Jiitee Työt Oy og et annet finsk aksjeselskap inngikk kontrakter om reparasjonsarbeid i jernbanetunneler. Avtalene inneholdt voldgiftsklausuler med henvisning til voldgiftsreglene til Finland Chamber of Commerce Arbitration Institute (FAI).

Da det oppstod tvist i 2022, valgte partene å benytte FAIs regler for såkalt «expedited arbitration». Regelverket åpner for at partene kan fraskrive seg retten til en begrunnet voldgiftsavgjørelse, noe begge parter – representert ved advokater – uttrykkelig gjorde.

Den ubegrunnede voldgiftsavgjørelsen påla Jiitee Työt Oy å betale om lag EUR 417 000 i krav og sakskostnader. Selskapet reiste deretter ugyldighetssøksmål, men fikk ikke medhold i de finske domstolene. Anken ble senere avvist av Finlands Högsta Domstol i september 2024, og saken ble brakt inn for EMD.

EMDs vurdering

EMD la – som i en rekke tidligere saker, til grunn at partene i en voldgiftssak i utgangspunktet kan gi avkall på enkelte rettigheter etter EMK artikkel 6, forutsatt at avkallet er frivillig, lovlig, utvetydelig og ledsaget av nødvendige minimumsgarantier

Domstolen fant at samtlige vilkår var oppfylt.

Avkallet var frivillig, da det ikke forelå indikasjoner på press eller utilbørlig påvirkning.

Det var lovlig, ettersom finsk voldgiftslovgivning i stor grad bygger på partsautonomi, og verken lov eller grunnlov var til hinder for avkall på retten til begrunnelse.

Videre var avkallet utvetydig. Selskapet, representert ved advokat, hadde uttrykkelig akseptert at begrunnelse ikke var nødvendig, unnlatt å be om begrunnelse innen fastsatt frist, og fremsatte heller ingen innsigelser underveis i prosessen – til tross for kunnskap om at avgjørelsen ellers ville bli ubegrunnet. Endelig viste EMD til at den finske voldgiftsloven inneholder mekanismer for å påberope prosessuelle feil og få en avgjørelse satt til side eller kjent ugyldig, noe som etter domstolens syn oppfyller kravet til minimumsgarantier.

EMD presiserte med dette at så lenge vilkårene for gyldig avkall er oppfylt, er det adgang til å fravike kravet om begrunnelse. Domstolen vektla særlig at retten til å bli hørt var ivaretatt, og at partene hadde hatt reell anledning til å presentere sitt syn.

EMD konkluderte enstemmig med at det ikke forelå krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1. 

BAHRs vurdering

Dommen videreutvikler forholdet mellom kommersiell voldgift og rettssikkerhetsgarantiene i EMK artikkel 6. EMD bekrefter, som også lagt til grunn i tidligere saker, at partene kan fraskrive seg visse prosessuelle rettigheter, forutsatt at avkallet er frivillig, lovlig og utvetydig, samt ledsaget av tilstrekkelige minimumsgarantier.

Med dette understreker dommen også at begrunnelsesplikten ikke er en ufravikelig rett i voldgift. Hensyn som partsautonomi og hurtighet står sentralt i EMDs vurdering: partene ønsket uttrykkelig en rask avklaring gjennom et hurtigspor, og de benyttet ikke klare muligheter til å kreve begrunnelse, og var begge representert ved advokat. Da måtte deres uttrykkelige avkall på begrunnelse, legges til grunn.

I HR-2025-921-A (avsnitt 37) la Høyesterett, i samsvar med EMDs dom BEG S.p.a mot Italia (2021), til grunn at også kravet til uavhengige og upartiske voldgiftsdommere inngår i kategorien av fravikelige konvensjonsgarantier, så lenge avkallet er frivillig og utvetydig,  Et viktig forbehold tegner seg imidlertid av EMDs praksis: ikke alle rettigheter etter artikkel 6 kan fravikes i samme grad. Det må foretas en konkret vurdering av den enkelte rettighet. Grunnleggende garantier som retten til kontradiksjon og til å bli hørt kan for eksempel ikke være gjenstand for slikt avkall.

Dommen illustrerer samtidig at prosessuelle valg i voldgift kan få betydelige ettervirkninger. Et avkall på begrunnelse reduserer ytterligere muligheten for etterfølgende domstolskontroll, ettersom partene i praksis står uten innsikt i voldgiftsrettens rettslige og faktiske vurderinger.

Valg om å fraskrive seg begrunnelse bør derfor vurderes nøye: fordelen er effektivitet og lavere kostnader, mens ulempen er redusert etterprøvbarhet og begrenset grunnlag for senere overprøving.

ICT-related incidents in 2025

The ESAs’ first annual report on major ICT incidents under DORA records 3,383 incidents across the EU in 2025. Three points stand out for asset managers:

• Asset managers are in scope: most of the 3,383 incidents involved credit, payments and insurance firms, but close to 100 were attributed to asset managers.
• Third-party providers are the key exposure: close to a third of all major incidents started with a provider.
• Low harm so far, but rising risk: most incidents caused little harm, with no or only minor client disruption and roughly half costing nothing material. The threat level is still assessed as high and rising (see our recent newsletter on the 2026 Risk and Vulnerability Report here).

What is a “major incident”?

DORA defines an ICT-related incident as a single unplanned event, or a series of linked events, that compromises your network and information systems. It must adversely affect the availability, authenticity, integrity or confidentiality of data, or any payment-related services you provide. Major incidents will need to be reported to Finanstilsynet.

An incident is major only if it clears both steps of the test as laid out in DORA delegated regulation, which we have summarized for you in the below:

According to the ESAs’ report, duration and downtime, and clients and transactions affected, were the two materiality threshold criteria that most often tipped incidents over the line in 2025.

How to prepare?

• Map your critical or important functions. Criticality cannot be judged under pressure if it has not been mapped in calm conditions. In most cases, this is already covered by the “register of information” (ROI) as reported to supervisory authorities. In Norway, Finanstilsynet has just required the first round of annual ROI reports.
• Put in place an incident response plan. Involve the relevant functions and ensure they are familiar with the plan. Rehearse it against a realistic scenario.
• Keep the documentation at hand. Should an incident occur, matters move quickly, so keep the response plan and relevant contacts at hand, as well as the incident reporting templates.
• Review ICT third-party service provider contracts. Ensure they incorporate mandatory DORA clauses, such as incident support obligations and performance standards. Consider whether it is appropriate and proportionate to send comments to the service provider, and in any event document your assessment.
• Document your assessments. Record the reasoning behind each classification and assessment as you make it, so that these evaluations are sufficiently documented to withstand any post-event scrutiny by Finanstilsynet.

Response plan

Handling an ICT incident effectively means moving through a set sequence under time pressure, and that sequence has to be designed in calm conditions, not in the midst of an incident.

We have prepared a template DORA response plan for asset managers that runs from the first sign of an incident through to the final report. In outline, it works through the following stages:

• Detect and log the incident as soon as you become aware of it.
• Contain, respond and recover, activating your business continuity arrangements where they are needed.
• Escalate internally and brief senior management and the management body.
• Classify the incident against DORA’s two-step test for a major incident.
• Report to Finanstilsynet on the initial, intermediate and final deadlines.
• Notify affected clients where their financial interests are at stake.
• Reassess and, where the picture changes, reclassify, including where reporting is outsourced.

The DORA reporting deadlines

Once an incident is classified as major, three deadlines run in sequence, measured from classification (initial) and from each preceding report (intermediate, final).

If a minor incident later crosses a threshold, reclassify it as major and the four-hour clock starts at that point, not retrospectively from detection. If in doubt, escalate to Compliance and the management body and treat as major until proven otherwise.

BAHR comments

Asset managers are less exposed than credit, payments or insurance firms. But the ESA report confirms that major ICT incidents reach them too. Under DORA, the focus is no longer only on preventing incidents, but on being ready for the ones you cannot prevent. When one occurs, everything runs to a strict timetable, so the work should be done in advance rather than on the day itself.

Close to a third of major incidents originated with a third-party provider, and asset managers outsource more than most. That underlines the importance of maintaining the register of information (in any case, this is to be reported to Finanstilsynet annually and upon request) and the review of your ICT service provider contracts, beginning with the providers behind your critical or important functions. Such reviews can be AI-supported, so they need not place a significant burden on time or budget.

Om earn-out-klausuler i eiendomstransaksjoner

«Earn-out» er en betegnelse på en vederlagsklausul som typisk innebærer at det i tillegg til et fast beløp, skal betales et ytterligere tilleggsvederlag. Utmålingen av tilleggsvederlaget baseres ofte på utfallet av en eller flere variabler som på avtaletidspunktet ikke er sikkert hvordan slår ut. Earn-out kan eksempelvis, som i den aktuelle høyesterettssaken, beregnes på bakgrunn av resultatet i en gitt periode. Siden vederlaget knyttes til drift etter closing, avtales det ofte bestemte plikter for kjøper i earn-out-perioden, f.eks. slik at det ikke skal foretas disposisjoner til skade for selger, eller at selskapet skal drives på normalt vis.

Earn-out er et sentralt verktøy for å muliggjøre transaksjoner. Det er normalt at partene i en mulig transaksjon er uenige om fremtidige selskaps- eller eiendomsverdier. Uenigheten kan eksempelvis være relatert til utfallet av et bestemt prosjekt, at leieinntekter ikke er sikret, eller fordi reguleringsplaner er under arbeid. Earn-out-klausuler er en mellomløsning hvor risikoen for den fremtidige utviklingen fordeles mellom avtalepartene. Selger får ta del i mulig oppside, mens kjøper gis sikkerhet for at vederlaget er knyttet til det verdien faktisk viser seg å bli.

Earn-out-klausuler er utbredt i eiendomstransaksjoner, som også denne saken gjaldt. Spesielt vanlige er de ved kjøp og salg av utviklingstomter, hvor beregningen av tilleggsvederlaget gjerne er knyttet til en viss andel av tillatt utbyggingsvolum etter en reguleringsplan eller en byggetillatelse. Earn-out benyttes imidlertid også ved salg av eiendomsselskaper der inntjeningen er avhengig av prosjektgjennomføring, leieforhold eller annen fremtidig verdiskapning.

En felles utfordring i alle transaksjoner med earn-out-mekanismer er at selger etter overdragelsen normalt overlater kontrollen over disposisjonene som påvirker beregningsgrunnlaget for tilleggsvederlaget til kjøper. Kjøpers opptreden vil dermed påvirke vederlaget til selger. Kjøper står imidlertid ikke fritt til å påvirke utviklingen slik at tilleggsvederlaget blir lavere. Earn-out-mekanismen må tolkes i lys av den ulovfestede lojalitetsplikten. Det var rekkevidden av kjøpers lojalitetsplikt som kom på spissen i den aktuelle saken.

Saken

Propcap AS er et selskap som investerer i og utvikler næringseiendom. Den 17. juni solgte Mira Mare AS sin indirekte eierandel i Propcap til Realnor Holding. Kjøpesummen besto av et fast kontantbeløp på NOK 15 millioner, to aksjeposter og en earn-out tilsvarende 19,75 % netto overskudd etter skatt i Propcap i 2021 og 2022.

I forbindelse med transaksjonen ble det også inngått en aksjonæravtale, der de nye aksjeeierne i Propcap og Mira Mare ble enige om plikter i forbindelse med den videre driften av Propcap i earn-out-perioden. Herunder forpliktet partene seg til å videreføre driften «slik den har vært drevet frem til dags dato», uten vesentlige endringer i løpende drift, finansiering, avlønning eller regnskapsprinsipper, og uten å gjøre endringer i eksisterende bonusordning.

Propcap foretok i 2022 to disposisjoner som Mira Mare mente reduserte overskuddet i strid med aksjonæravtalen og lojalitetsplikten. For det første solgte Propcap sine aksjeposter i Wilog Holding AS og Oslo Lager Invest AS til egne aksjonærer for 80 % av kostpris. Bakgrunnen var et behov for likvide midler til å finansiere bonusutbetalinger til de ansatte i desember 2022. I tillegg nedskrev Propcap verdien av sin aksjepost i Median Office Holding AS med 10 %. Aksjesalget og nedskrivingen reduserte tilleggsvederlaget med henholdsvis NOK 574 781 og NOK 232 665.

Rettslige utgangspunkter

Høyesterett tok utgangspunkt i at earn-out-klausuler medfører en skjerpet lojalitetsplikt i kontraktsforhold. I tillegg til å henvise til den nylig avsagte Isola-dommen (HR-2026-280-A), pekte Høyesterett på at earn-out-klausuler innebærer at selger mister kontrollen over blant annet driften og regnskapsføringen i selskapet etter closing, og at kjøper har økonomisk insentiv til å gjennomføre disposisjoner som reduserer tilleggsvederlaget. Etter Høyesteretts syn tilsier denne asymmetrien at kjøper i en viss utstrekning kan være forpliktet til å ivareta selgers interesser, «også om det skulle gå på bekostning av egne interesser».

Lojalitetsplikten er imidlertid ikke grenseløs. Den kan utfylle kjøpekontrakten der den er taus, men innebærer ingen plikt til å tilsidesette offentligrettslige eller selskapsrettslige krav, eller å bryte avtaler som er inngått med andre.

Bevisbyrden for kontraktsbrudd ligger i utgangspunktet hos den som fremmer slike krav. Lojalitetsplikten kan imidlertid forskyve denne bevisbyrden. Der kjøper foretar disposisjoner som avviker fra det vanlige i earn-out-perioden, og som er egnet til å redusere tilleggsvederlaget, plikter kjøper å sørge for at disposisjonene er godt dokumentert og begrunnet. Dersom kjøper ikke oppfyller denne dokumentasjonsplikten, kan bevisbyrden etter omstendighetene snus, slik at det er kjøper som må godtgjøre at disposisjonen var rettmessig.

Den konkrete rettsanvendelsen

Bonusutbetalinger i 2022 forutsatte likviditetstilførsel til Propcap, som Propcap løste ved å selge aksjeposter i Wilog Holding AS og Oslo Lager Invest AS til egne aksjonærer for 80 % av kostpris. Høyesterett fant at dette aksjesalget utgjorde en ekstraordinær disposisjon i strid med aksjonæravtalens krav om normal drift.

Etter Høyesteretts syn stod Propcap nærmest til å sikre bevis for at aksjene ble solgt til markedspris. Propcap stod for aksjesalget, og det innebar en uvanlig disposisjon til skade for Mira Mare. Samlet fant retten at Propcap ikke hadde sannsynliggjort at aksjene ble solgt til markedspris. Mira Mare ble derfor tilkjent tilleggsvederlag på NOK 574 781, basert på at overskuddet i Propcap skulle vært høyere.

Mira Mares krav om tilleggsvederlag som følge av nedskriving av verdien av en annen aksjepost førte imidlertid ikke frem. Det ble lagt avgjørende vekt på at nedskrivingen skjedde i dialog med revisor og var basert på en VEK-rapport som viste en verdireduksjon på 7 prosent. En nedskriving på 10 prosent lå etter rettens syn innenfor en naturlig skjønnsmargin. Høyesterett fant at Propcap hadde sannsynliggjort at det forelå tilstrekkelig regnskapsmessig grunnlag for nedskrivingen, og at Mira Mare følgelig ikke hadde krav på tilleggsvederlag.

BAHR mener

For selger er det ofte ønskelig å ta del i fremtidig verdiskapning i selskapet som selges, selv om det er kjøper som etter closing kontrollerer de disposisjonene som påvirker et eventuelt tilleggsvederlag. Dette spenningsforholdet medfører at earn-out-klausuler er en hyppig kilde til tvist.

Dommen er den første høyesterettsavgjørelsen som konkret avklarer lojalitetspliktens innhold i earn-out-perioden, og bør leses av alle som er involvert i eiendoms- og aksjetransaksjoner der kjøpesummen gjøres resultatavhengig.

For selger

Dommen bekrefter at selger har et reelt rettslig vern i earn-out-perioden gjennom avtaleregulerte plikter og lojalitetsplikten, og at selgers rettigheter kan håndheves der kjøper foretar disposisjoner som på en kontraktsstridig eller illojal måte reduserer beregningsgrunnlaget for tilleggsvederlaget.

For selger er det imidlertid viktig å være klar over at lojalitetsplikten ikke er grenseløs. Desto mer detaljert forpliktelsene i earn-out-perioden reguleres, desto bedre er selger posisjonert dersom tvist oppstår. I tillegg til bestemmelser om hvordan selskapet skal driftes i perioden, bør selger vurdere å forhandle frem mulighet for rapporteringsrettigheter eller innsyn i driften underveis. Dette vil kunne bidra til å avdekke og håndtere eventuelle kontraktsbrudd på et tidlig tidspunkt.

For kjøper

For kjøpere er det viktig å merke seg at Høyesterett oppstiller krav til kjøpers opptreden i earn-out-perioden. I praksis må kjøper løpende vurdere om planlagte disposisjoner er egnet til å redusere tilleggsvederlaget, og i så fall sikre at disposisjonene er godt begrunnet og dokumentert.

Risikoen for å komme i ansvar er særlig stor ved salg av eiendeler til nærstående til priser som avviker fra markedspris, ved brudd på uttrykkelige kontraktsforpliktelser, og ved regnskapsmessige endringer som ikke er tilstrekkelig begrunnet og dokumentert.

Kjøper bør derfor ved closing etablere rutiner for å dokumentere og begrunne disposisjoner som kan få betydning for earn-out-beregningen.

HR-2026-1181-A

Saken gjaldt personlig erstatningsansvar for daglig leder og enestyre i et aksjeselskap som kjøpte varer på kreditt uten betalingsevne. Saksøkte var styreleder og daglig leder i et selskap som bestilte dører og vinduer fra Bjerke Snekkerisalg AS til en verdi av ca. 298 700 kroner, og bekreftet overfor selger at finansieringen var i orden. Selskapet var insolvent senest fra 2021, og konkurs ble åpnet i januar 2023. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om saksøkte kunne holdes personlig ansvarlig etter aksjeloven § 17-1.

Høyesterett kom enstemmig til at saksøkte hadde opptrådt erstatningsbetingende. Med støtte i Ulvesund-dommen (HR-2017-2375-A) bekreftet Høyesterett at ledelsen har et visst strategisk handlingsrom til å arbeide for å redde et insolvent selskap, uten at personlig ansvar uten videre inntrer. Avgjørende var imidlertid at saksøkte aktivt hadde gitt villedende opplysninger om finansieringen. Høyesterett fremhevet at lojalitetsplikten i kontraktsforhold innebærer en plikt til å avstå fra uriktige eller villedende opplysninger, og at skyldkravet og årsakssammenheng begge var oppfylt. Anken ble forkastet.

Relevans: Dommen avklarer at det strategiske handlingsrommet for insolvent selskapsledelse ikke gir adgang til aktivt å gi villedende opplysninger til medkontrahenter, og er sentral for vurderingen av personlig ansvar etter aksjeloven § 17-1.

HR-2026-1104-U

Saken gjaldt gruppesøksmål mot Harald A. Møller AS og Volkswagen AG med krav om prisavslag og heving for biler rammet av «Diesel-gate»-skandalen. Det var ubestridt at bilene opprinnelig hadde en ulovlig utslippsinnretning, men partene var uenige om en etterfølgende programvareoppdatering utgjorde tilstrekkelig utbedring. Fire separate gruppesøksmål ble avvist av tingrett og lagmannsrett under henvisning til at likhetsvilkåret i tvisteloven § 35-2 første ledd bokstav a ikke var oppfylt, ettersom foreldelsesinnsigelsen nødvendiggjorde individuelle vurderinger for hvert gruppemedlem. Ankeutvalget opphevet kjennelsene enstemmig. Lagmannsretten hadde ikke foretatt den nødvendige helhetsvurderingen av om fellesspørsmålene likevel dominerte saken, og hadde heller ikke vurdert om utfordringene knyttet til foreldelse kunne avhjelpes gjennom undergrupper eller delt pådømmelse. Lagmannsretten må også vurdere om avvisning gjør det uforholdsmessig vanskelig for forbrukerne å håndheve sine EØS-rettigheter.

Relevans: Kjennelsen klargjør at individuelle innsigelser som foreldelse ikke alene er tilstrekkelig grunnlag for å avvise et gruppesøksmål, og er av praktisk betydning for behandlingen av gruppesøksmål i forbrukersaker.

BAHR mener

Streikebryteri er ikke definert, verken i lovverk eller avtaler. Selv om streikebryteri ikke er ulovlig, er det gjerne ansett både som illojalt og moralsk forkastelig – også det å benytte seg av streikebryterarbeid.

Hva som er streikebryterarbeid, misforstås imidlertid ofte. Det er bare den arbeidsgiver som selv er rammet av streik, som kan stå i fare for å benytte streikerbryterarbeid, for eksempel dersom den streikerammede virksomheten leier inn eller ansetter arbeidstakere for å erstatte arbeidskapasiteten til de ansatte som streiker.

Virksomheter som rammes av streiken fordi leverandører eller samarbeidspartnere ikke kan levere som forutsatt, kan derimot foreta alle mulige og nødvendige tiltak for å avhjelpe konsekvensene for egen drift. Dette betyr at man for eksempel kan skaffe seg kantinetjenester eller renholdstjenester ved egen arbeidskraft eller ved å kjøpe dette fra leverandører som ikke er i streik.

Hva er streikebryteri?

For å avklare hva som ligger i streikebryteri, må man ta utgangspunkt i selve streiken, og dens hensikt. Poenget med en streik er å ramme arbeidsgiveren. Arbeidsgiver skal påføres et tap, en ulempe ved at arbeid ikke blir gjort, ved at varer ikke blir solgt eller tjenester ikke levert. På denne måten utsettes arbeidsgiver for press.

For å avklare hva som er bruk av streikebryterarbeid, må det skilles mellom bedrifter som er streikerammet – de som har ansatte som er i streik – og bedrifter som ikke selv er streikerammet.

En streikerammet arbeidsgiver som ansetter, leier inn eller på annen måte skaffer ekstra arbeidskraft for å erstatte de streikendes arbeidskapasitet, vil kunne anses for å benytte streikebryterarbeid. Ansatte hos den streikerammede arbeidsgiver, som ikke er en del av streiken – enten fordi de er uorganiserte eller ikke er omfattet av streikeuttaket – skal imidlertid utføre arbeid på vanlig vis. De vil også i noen grad kunne omdisponeres til annet arbeid, arbeidssted eller arbeidstid. Går arbeidsgiver imidlertid så langt at arbeidskapasiteten for de streikende i realiteten erstattes, vil arbeidet være streikebryterarbeid.

Virksomheter som ikke selv er streikerammet, men som merker effekten, fordi det er streik hos deres leverandører eller samarbeidspartner, har ingen plikt til å bidra til at streiken blir mest mulig effektiv og står helt fritt i finne løsninger for å avhjelpe konsekvensene streiken har for deres bedrift. De kan vende seg til andre bedrifter for å få levert varer eller tjenester som skulle vært utført av arbeidstakere som er i streik, eller bedriften kan sørge for at jobben gjøres «in house», med egne ansatte. Dette har vært sikker rett i mer enn 100 år.  I en dom fra 1922 presiserte Arbeidsretten at det er ikke arbeidet, men den enkelte arbeidsgiver som er streikerammet.

Den enkle begrunnelsen for at det å skaffe varere eller tjenester fra andre enn den streikerammede bedriften ikke er streikebryterarbeid, er at den arbeidsgiver som er streikerammet, fortsatt mister omsetning og utsettes for press – selv om jobben deres ansatte skulle gjort, gjøres av noen andre, for en annen arbeidsgiver.

Dette nyhetsbrevet er basert på en artikkel av Margrethe Meder i BAHRs arbeidslivsgruppe, publisert på Rett24 den 30.04.2026

Ö 7503-25, 2026-03-06

The Supreme Court has granted leave to appeal in a case concerning the requirements for the Court of Appeal to grant leave to appeal.

Before the District Court, the dispute concerned superior right (Sw. bättre rätt) to shares. In brief, the claimant alleged that the respondent, fraudulently or dishonestly, induced the claimant to sell his shares on the false pretext that the operations of the company to which the shares related would cease. In the alternative, the claimant sought damages from the respondent in the amount of SEK 40 million.

The respondent contested the claims and argued, inter alia, that there was no basis for the claimant’s allegations. The District Court agreed and held, among other things, that the claimant had failed to prove the basic factual circumstances relied on in support of the action and that, on that basis alone, the claims should be dismissed.

The Court of Appeal refused leave to appeal, thereby finding that there was no reason to doubt the correctness of the District Court’s judgment, that leave to appeal was not necessary in order to assess the correctness of that judgment, that the matter was not of importance for the guidance of the application of law, and that there were no extraordinary reasons to examine the appeal.

The Supreme Court has now granted leave to appeal. The forthcoming judgment is expected to provide guidance on when the Court of Appeal is obliged to grant leave to appeal, particularly considering that the Court of Appeal rarely provides detailed reasons when refusing leave to appeal.

B 5723-24, 2026-03-12

In a criminal case concerning money laundering, the Supreme Court has provided important clarification on the boundaries of criminal liability for so-called self-laundering (Sw. självtvätt).

The defendant was charged, amongst other things, with storing SEK 610,000 in cash openly on a windowsill — funds found to have originated from criminal activity. The central legal question before the Supreme Court was whether the mere act of storing proceeds of crime, originating from one’s own criminal activity, is sufficient to constitute a money laundering offence under the Swedish Act on Penalties for Money Laundering Offences (Sw. lag (2014:307) om straff för penningtvättsbrott).

The Supreme Court held that it was not. The Court clarified that criminal liability requires that the act in question be carried out with the specific purpose of concealing the criminal origin of the property or of facilitating someone’s ability to benefit from it. Where self-laundering is concerned, the Court emphasised that many subsequent actions taken by a person in relation to property already in their possession must be regarded as ordinary handling of that property. Accordingly, an additional element demonstrating a money laundering purpose is necessary for criminal liability to arise. In the present case, the Supreme Court concluded that the mere act of storing the proceeds in the manner in which it occurred was insufficient to establish that the act was carried out with such a purpose.

Supreme Court Justice Anders Perklev issued a dissenting opinion, arguing that storing such a significant sum of cash cannot be regarded as an ordinary or everyday act, and that the defendant’s storage of the funds had facilitated the possibility for himself, or somebody else, to later benefit from the criminal proceeds.

While the Court did not clarify which additional elements may indicate that a seemingly “ordinary” act of handling proceeds of crime in fact serves a purpose of concealing their criminal origin, it may be expected that subsequent case law from the lower courts will provide such clarification over time.

Ö 326-25, 2026-03-18

The Swedish Supreme Court has clarified the rules governing international jurisdiction in cross-border sales of goods disputes, specifically in relation to the determination of the “place of delivery” under Article 7.1 of the Brussels I Regulation (No. 1215/2012).

The case arose from a Swedish company’s purchase of scaffolding from a Polish company, which was subsequently transported from Poland to Örebro by an independent carrier. The purchaser, claiming that the scaffolding was defective, brought proceedings before Örebro District Court. The seller contested the jurisdiction of the Swedish courts, arguing that the case should instead be heard in Poland, a position that was accepted by the Court of Appeal.

The Supreme Court, however, reversed the Court of Appeal’s decision and clarified that under Article 7.1 of the Brussels I Regulation, a respondent domiciled in another EU Member State may be sued in the courts of the place of performance of the contractual obligation in question. For contracts for the sale of goods, this is defined as the place where the goods were, or should have been, delivered. Following the Court of Justice of the European Union’s case law, in particular Car Trim (C-381/08) and Electrosteel (C-87/10), the Supreme Court confirmed that the place of delivery must be determined autonomously, without reference to the national law applicable to the contract. The decisive factor is the place where the physical handover of the goods occurred and where the buyer obtained actual control over them at the final destination, not the place where the seller transferred the goods to an independent carrier. Since the physical handover of the scaffolding took place in Örebro, that was the place of delivery and accordingly the place of performance, conferring jurisdiction on the Swedish courts.

Supreme Court Justice Johan Danelius issued a concurring opinion, further emphasising that the starting point in all cases must be what the parties have agreed regarding the place of delivery. He highlighted that determining the place of delivery through contractual interpretation, including the potential relevance of Incoterms and trade usage, involves considerable complexity, and that additional guidance from the Court of Justice of the European Union would be welcome.

The decision is of practical importance for businesses engaged in cross-border trade within the EU, as it confirms that where goods are physically delivered to the buyer in Sweden, Swedish courts will generally have jurisdiction over any resulting contractual dispute, forming an important exception from the general rule of the respondent’s forum of domicile.

PMT 2800-24, 2026-03-31

The Swedish Supreme Court has issued a ruling addressing two important questions in the context of intellectual property litigation: the requirements for clarity and precision in injunctions concerning the use of protected marks and company names, and the application of the prohibition against reformatio in pejus in such proceedings.

The dispute arose between, on the one hand, two Swedish concrete companies and, on the other hand, two German companies operating in the same sector. Following a claim by the Swedish companies, the Patent and Market Court issued an injunction with a penalty against the German companies, prohibiting their use of certain protected marks. Importantly, the injunction was formulated with reference to a number of appended exhibits showing screenshots of websites and advertisements, using the phrase “in the manner that has occurred according to exhibits 2–5″. Upon appeal by the German companies, the Patent and Market Court of Appeal removed this reference, considering it liable to cause interpretative difficulties, on the basis that the prohibition should not be construed as being limited only to uses identical to those depicted in the exhibits.

The Supreme Court, however, held that while the reference to the exhibits was indeed too unclear to satisfy the requirements of precision and clarity that must be imposed on an injunction with a penalty, since it left open the question of whether only uses identical to those shown in the exhibits were covered, the reference nonetheless constituted some form of limitation on the scope of the prohibition. Accordingly, removing that limitation entirely, on appeal brought solely by the German companies, was incompatible with the general prohibition against reformatio in pejus. The Supreme Court further clarified that injunctions in trade mark and company name cases must be formulated with sufficient clarity and specificity. Formulations such as “in a similar manner” are not compatible with the clarity requirements applicable in intellectual property cases, and references to exhibits should be reserved for the marks themselves rather than used to define the scope of the prohibition.

Having found that both the Patent and Market Court’s judgment was too unclear to permit a reliable understanding of its scope, and that the Court of Appeal’s reformulation was incompatible with the prohibition against reformatio in pejus, the Supreme Court annulled both judgments in their entirety and remitted the case to the Patent and Market Court for  reconsideration.