Tvisteløsning – Uke 14-19 | Avgjørelser i Høyesterett
HR-2026-780-A
Saken gjaldt regresskrav etter at boring av energibrønner hadde forårsaket alvorlige setningsskader på tre naboeiendommer, med anslåtte utbedringskostnader på 100–200 millioner kroner. Totalentreprenøren Boligenergi AS og dennes forsikrer krevde regress av underentreprenøren Rototec AS og dennes forsikrer. Kjernen i tvisten var om ansvarsbegrensningsklausuler i underentreprenørens alminnelige vilkår utgjorde en del av kontrakten mellom partene. Det sentrale rettslige spørsmålet var om en referanse til de alminnelige vilkårene var tilstrekkelig til å inkorporere disse inngripende ansvarsbegrensningene i kontrakten. Høyesterett tolket tilbudet objektivt. Henvisninger til de alminnelige vilkårene var plassert under overskriften «Bestillerens forpliktelser», som etter sin kontekst bare regulerte praktiske leveringsforhold og ikke juridiske ansvarsforhold. Ansvarsbegrensningene fremgikk ikke på en synlig måte av tilbudet. Heller ikke avtaledokumentet for øvrig nevnte ansvarsbegrensningene. Uklarheten måtte gå ut over Rototec, som selv hadde skapt den. Anken ble forkastet.
Relevans: Avgjørelsen viser at det skal noe til for at ansvarsbegrensningsklausuler i standardvilkår anses vedtatt – det holder ikke nødvendigvis at de er nevnt i et tilbud. Avgjørelsen bekrefter også at uklarhet om rekkevidden av slike klausuler tolkes mot den parten som skapte uklarheten.
HR-2026-781-A
Saken gjaldt søksmålsbetingelsene i tvisteloven § 1-3. En delvis ufør arbeidstaker krevde at beregningsgrunnlaget for hennes alderspensjon ble oppjustert til gjeldende lønnsnivå. Hun var ikke selv part i pensjonsforsikringsavtalen, men hevdet å ha selvstendige rettigheter hun kunne forfølge direkte mot Storebrand. Høyesterett la til grunn at retten ved vurderingen av om søksmålet skal fremmes, må bygge på det partene hevder om de faktiske forholdene og rettsreglene kravet bygger på. Der saksøker hevder at saken gjelder egne rettigheter, må domstolene legge dette uprøvd til grunn. Høyesterett fant videre at arbeidstakeren hadde et reelt behov for å reise søksmålet uten at arbeidsgiveren trekkes inn som saksøkt, ettersom Storebrand kan oppjustere beregningsgrunnlaget uten at dommen er bindende for arbeidsgiveren.
Relevans: Avgjørelsen avklarer at arbeidstakere kan håndheve sine pensjonsrettigheter direkte mot forsikringsselskapet, uten at arbeidsgiveren nødvendigvis behøver å stå som motpart. Begrunnelsen har også overføringsverdi til andre typer tvister med trepartsforhold.
HR-2026-921-A
Saken gjaldt gyldigheten av et vedtak om tilleggsskatt etter at en ansatt i et holdingselskap ved utfylling av næringsoppgaven klikket feil i en nedtrekksmeny i årsoppgjørsprogrammet. I stedet for å velge «Hent fra kontoplan» ble «Hent fra verdipapirregister» valgt, noe som medførte at et utbytte på over 155 millioner kroner ble fradragsført dobbelt. Den skattepliktige inntekten ble dermed for lav, og Skatteetaten ila tilleggsskatt på nærmere 6,85 millioner kroner. Spørsmålet var om feilklikket utgjorde en «åpenbar regne- eller skrivefeil» etter skatteforvaltningsloven § 14-4 bokstav b, som unntar slike feil fra tilleggsskatt. Høyesteretts flertall (3-2) fastslo at valg av feil alternativ i en nedtrekksmeny må anses som skrivefeil etter bestemmelsen, forutsatt at feilen var utilsiktet og skapte en uoverensstemmelse mellom utfyllerens intensjon og det som ble lagt inn. Feilen var åpenbar for skattemyndighetene fordi tilbakeføringen i den aktuelle posten manglet en motpost i finansregnskapet, noe som ville kommet til syne ved en normal gjennomgang. Mindretallet mente feilen måtte regnes som en menneskelig vurderingssvikt, ikke en skrivefeil. Vedtaket om tilleggsskatt ble opphevet.
Relevans: Avgjørelsen klarlegger at utilsiktede feilklikk i nedtrekksmenyer ved digital utfylling av skattemeldingen kan frita for tilleggsskatt dersom feilen er åpenbar for skattemyndighetene ut fra næringsoppgavens poster sett i sammenheng.
HR-2026-965-A
Saken gjaldt sluttoppgjør etter bygging av gang- og sykkelvei basert på NS 8406. Byggherren anførte at kontraktsarbeidet var overtatt ved at anlegget ble tatt i bruk eller ved sluttfristen 10. juni 2022, slik at entreprenørens krav på sluttoppgjør var bortfalt som følge av oversittet frist. Entreprenøren gikk senere konkurs, og en bank som hadde fått kravene overdratt til seg, fremmet saken videre. Spørsmålet var om NS 8406 åpner for at overtakelse av kontraktsarbeidet kan finne sted ved at byggherren tar anlegget i bruk, uten at formell overtakelsesforretning er avholdt. Høyesterett kom til at NS 8406 ikke åpner for bruksovertakelse. Ordlyden i punkt 24.1 fastsetter at kontraktsarbeidet overtas ved overtakelsesforretning, mens punkt 24.6 eksplisitt definerer byggherrens brukstaking uten samtykke som mislighold. Bransjeorganisasjonene hadde siden 1992-revisjonen av standardavtalene bevisst fjernet bruksovertakelse som alternativ for å sikre et entydig skjæringstidspunkt. Det forelå heller ikke en tilleggsavtale om at overtakelse allerede hadde funnet sted. Anken ble forkastet.
Relevans: Avgjørelsen bekrefter at NS 8406 ikke tillater bruksovertakelse. Formell overtakelsesforretning er eneste gyldig overtakelsesmåte, noe som har direkte betydning for fristreglene for sluttoppgjørskrav.
HR-2026-1001-A
Saken gjaldt erstatning for tapt fortjeneste etter brudd på anskaffelsesreglene. Målselv kommune hadde tildelt en kontrakt for vann- og avløpsarbeider til en leverandør som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene, og som skulle vært avvist. Nummer to i konkurransen, Onos, krevde erstatning for tapt fortjeneste. Begrunnelsen var at Onos ville vunnet konkurransen dersom valgte leverandør hadde blitt avvist. Kommunen hevdet imidlertid at konkurransen uansett ville blitt avlyst, og at Onos derfor ikke gikk glipp av noen fortjeneste som følge av manglende avvisning. Spørsmålet var hvem som har bevisbyrden for at konkurransen ville blitt avlyst. Høyesteretts flertall (3-2) fastslo at det skjerpede beviskravet som i rettspraksis er oppstilt for å kreve positiv kontraktsinteresse, «klar sannsynlighetsovervekt», bare gjelder spørsmålet om Onos ville fått kontrakten ved korrekt gjennomføring. Spørsmålet om konkurransen ville blitt avlyst, følger derimot alminnelige bevisregler, der tvilsrisikoen påhviler kommunen. Kommunen hadde ikke sannsynliggjort at konkurransen ville blitt avlyst. Lagmannsrettens dom ble opphevet.
Relevans: Avgjørelsen klarlegger hvilke beviskrav som gjelder i erstatningssaker for tapt fortjeneste ved brudd på anskaffelsesreglene, og fastslår at oppdragsgiveren bærer tvilsrisikoen for at konkurransen ville blitt avlyst. Det er en praktisk viktig avklaring, da en hypotetisk avlysning ikke sjelden påberopes som forsvar mot krav om positiv kontraktsinteresse.
HR-2026-853-U
Saken gjaldt krav om midlertidig forføyning for å hindre at Skatteetaten gjennomgikk materiale kopiert fra en privateid mobiltelefon tilhørende en daglig leder og styreleder. Det sentrale spørsmålet var om skatteforvaltningsloven § 10-4 hjemler kopiering og gjennomgang av materiale på en privateid mobiltelefon tilhørende en person med opplysningsplikt på vegne av selskapene, og om dette var forenlig med EMK artikkel 8 om retten til privatliv. Flertallet (2-1) fastslo at loven hjemler slik kopiering dersom telefonens innhold inngår i selskapenes arkiver, og at det ikke er avgjørende at lagringsmediet er privateid. Skatteetatens rutiner for å skjerme privat informasjon fra innsyn ble ansett som tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier etter EMK artikkel 8. Den nære tilknytningen mellom personen og selskapenes drift var sentral for forholdsmessighetsvurderingen. Mindretallet mente hjemmelsgrunnlaget var for uklart og inngrepet uforholdsmessig. Anken ble forkastet.
Relevans: Avgjørelsen klarlegger at Skatteetaten i noen tilfeller kan kopiere materiale på daglig leders eller styreleders private mobiltelefon under virksomhetskontroll, forutsatt at privat informasjon effektivt skjermes for gjennomgang.
HR-2026-855-U
Saken gjaldt spørsmål om et søksmål fra et verft mot en garantist måtte avvises fra domstolene fordi tvisten hørte under voldgift. Verftet og rederiet hadde inngått en skipsbyggingskontrakt med voldgiftsklausul. Morselskapet til rederiet hadde avgitt selvskyldnergaranti for rederiets forpliktelser. Da verftet kansellerte kontrakten og fremmet krav på 117 millioner kroner mot garantisten, krevde garantisten søksmålet avvist. Spørsmålet var om kausjonsforholdet var underlagt voldgift selv om det ikke forelå noen skriftlig voldgiftsavtale mellom verftet og garantisten. Ankeutvalget konstaterte at garantierklæringen var avgitt som en selvstendig erklæring, og at verken denne eller skipsbyggingskontraktens referanser til garantien medførte at garantisten var part til voldgiftsklausulen. Garantistens konsernmessige tilknytning til rederiet og hensynet til effektiv tvisteløsning var heller ikke tilstrekkelig til å konstatere en felles forståelse om voldgift mellom garantisten og verftet. Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet.
Relevans: Avgjørelsen gir viktige føringer for alle som inngår garantiavtaler i tilknytning til kontraktsforhold som er underlagt voldgift. Garantister som ikke selv er part i kontrakten som er underlagt voldgift, kan ikke tvinges inn i en voldgiftsprosess uten at det foreligger avtalerettslige tilslutningsdisposisjoner.